Du er her
Hjem > Bøker > Carrére, Emmanuel: Limonov

Carrére, Emmanuel: Limonov

Anmeldt av: Gunhild Gjevjon

Først litt om forfatteren.

Emmanuel Carrère er en fransk forfatter, manusforfatter og filmregissør. Han arbeidet som filmkritiker før han gav ut sin første bok i 1982. På norsk har tre bøker kommet ut:

Klasseturen. En fortelling (For den fikk han Renaudot-prisen.)

Doktor Romand. En sann historie i 2000. En biografisk tekst om Jean-Claude Romand, som i 1993 tok livet av sin kone, sine to barn og sine foreldre fordi han mistenkte at de var i ferd med å oppdage at han ikke arbeidet som lege, slik han hadde fortalt dem.

Og i 2011 kom ”Limonov”, en romanbiografi om den omstridte russiske forfatteren Eduard Limonov født i1942. Cárrer forteller her om Eduard Limonovs liv. Et liv som er tett vevet sammen med det landet og den historie denne forunderlige mannen er en del av.

Jeg vil nå først fortelle litt om Limonovs barndom og oppvekst i Ukraina og det Sovjetunionen som den gang eksisterte. Jeg sier litt, fordi det er langt mer å lese om denne mannens liv enn det jeg her forteller.

Deretter går jeg over til å fortelle om hans voksenliv. Et liv som som må kunne sies å være et helt usedvanlig innholdsrikt liv på godt og ondt.

Barndom og ungdom

Limonov er født i 1942. Faren til Limonov kom fra en ukrainsk bondefamilie. Han var dyktig elektriker og ble rekruttert av datidens bolsjevikiske politiske partiet. Moren kom fra Gorkij.

De kom gjennom den store terroren i 1930 årene med livet i behold. I følge Cárrere, skyldes det at de var for ubetydelig til at Stalin og hans medhjelpere fattet interesse for dem.

Familien tilbringer livet i brakker og kaserner i forskjellige befolknings-konsentrasjoner langs Volga. I 1947, slår de seg ned i Ukraina.

Minner her om at 20. millioner russere ble drept under krigen. De fleste barn har ingen far lenger. Mange av de menn som er i live er invalider.

Og overalt er det barn som er overlatt til seg selv med foreldre som ble drept under krigen. Barn som løper omkring i farlige horder. For å få kontroll over dem senker Stalin den kriminelle lavalder til 12 år.

Som barn fylles han med heroiske fortellinger fra 2. verdenskrig. men blir tidlig klar over at hans pappa ikke var ved, men bak fronten. Mao han var ikke blant heltene som slåss.

Lille Eduard har ikke det en kan kalle en kjærlig mor, men en mor som er fast bestemt på å lage et skikkelig mannfolk ut av ham. Hun trøster ikke når han blir slått, tvert i mot så lykkeønsker overfallsmannen.

Det at Eduard må gå med briller fra han var 8 år, er en tragedie for ham. For det betyr at han ikke kan bli funnet tjenestedyktig. Å bli offiser er mao ikke mulig for ham, men han har heller ikke lyst til å bli proletar som foreldrene. Langt mer tiltrekkende virker det derimot å bli kjeltring.

Og Eduard har skjønt at det finnes to typer mennesker. De man kan slå og de en ikke slår. Han har også forstått at de en ikke slår er de som er villig til å drepe.

Han bestemmer seg for å bli en mann en ikke slår, en mann som er villig til å drepe.

Overalt hvor han kommer er han den yngst, den minste og den eneste med briller. Han har bestandig en springkniv i lommen, med et blad som er lengre enn håndflaten hans. En kniv som kan tilbakelegge avstanden inn til et hjerte. Med den kniven kan han kan drepe.

For å være et skikkelig mannfolk er det en egenskap til som teller. En må kunne drikke. Eduard har en god lever, kan få ned liter vodka i timen og tåler en fyllemaraton, det russere kaller zopoj.

Han prøver seg som banditt, dikter og proletar, men føler seg mislykket- så mislykket at han prøver å ta sitt eget liv. Etter det blir han plassert på sinnssykehus.

Et opphold han opplever som verre enn det å være i fengsel, men heldigvis så får han en eldre, klok psykiater som konkluderte med følgende. ”Du er ikke gal, du vil bare ha litt oppmerksomhet. Ikke dra tilbake til fabrikken. Henvend deg til disse folkene her, og hils fra meg.

Adressen psykiateren gir ham er til en bokhandel i sentrum av Kharkov. Der kommer han i kontakt med kunstnere og diktere, de som på denne tiden ble kalt dekadente. Her utveksles undergrunns eksemplarer skrevet av forbudte forfattere. I dette miljøet løsner Eduards dikteriske evner.

Og her møter han Anna Rubeinstein Hun er manisk depressiv og har spesialisert seg på å ta jomfrudommen til unge kreative menn. Eduard virker stabiliserende på henne, og hun sliper av ham det groveste.

For henne er det han leser diktene sine. Dikt hun som synes er gode. Så gode at han lager sin egen lille diktbok. Det gjør at han i den litterære kretsen deres blir betraktet som dikter, med all den status det gir.

Det er nå han tar navnet Limotov: limon betyr sitron, limonka håndgranat, en slik som man trekke ut splinten av.

I denne tiden spesialiserer han seg også på salg av bukser med sleng, bukser han syr selv. Han tar i mot bestillinger og tjener nok til å overleve.

Hans svigermor sier at den eneste feilen han har er at han ikke er jøde, hun mener derfor at han bør omskjæres. Til det svarer Anna at han allerede har et jødeyrke. Og avslutter samtalen med å si: ”Vi kan ikke forlange for mye heller.”

Når Anna sier hun er en fortapt datter av Israels stamme så liker Eduard det. At den jevne russer – og enda mer den jevne ukrainer er notorisk antisemitisk innstilt er for Eduard den beste grunnen til ikke å være det.

Det spiller ingen rolle for Eduard om Anna er hooligan, åndssvak eller schizofren. For ham er hun en orientalsk prinsesse. En kvinne han alltid vil komme til å være glad i.

Men så møter han Jelena. Hun er ung og vakker. Det er henne han forlater fedrelandet med for å emigrere til USA. Henne han kommer til New York med. Men i USA er de vanskelig for å lykkes.

Han lever i parkene, prostituerer seg og er på randen av selvmord. Også i denne vanskelige tiden skriver han og er så heldig å treffe Jenny som jobber hos milliardæren Steven. Når Steven ikke er til sted, noe han for det meste ikke er, bor han der. Han blir Stevens hushovmester når Jenny gifter seg

Og så antar et fransk forlag boken han har skrevet. En bok som har tittelen: ”Den russiske dikteren foretrekker svære negere.

Cárrer sier at paristiden kan hende er den lykkeligste Eduars liv. Han beveger seg blant kunstnere, i litterære kretser og blant rike mennesker.

Og igjen finner han kjæligheten. En ekte gatejente født i en grå sovjetforstad. Hun har en brutal overlevelseshumor og altstemme. Og har som han dratt ut i verden for å erobre den. De er elskere, samtidig er de bror og søster. De er to fortapte barn som har gjenkjent hverandre ved først blikk..

Så i 1962 tillater Krutsjtsjov utgivelsen av boken: ”En dag i Ivan Denisvitsjs liv” av Solzjenitsyn. Og sannhet om fangeleirene er ikke lenger til å stoppe. Få bøker har fått en slik virkning så vel i eget land som i hele verden.

”Gulag arkipelet” kom ut ti år senere. Og Solzenitsyn ord om at: ”Straks man begynner å fortelle sannheten, vil alt rase sammen.” blir til virkelighet.

Men det skjøner nok ikke Garbastsjov. Tenker vel snarere på en begrenset, kontrollerbar innrømmelse da han lanserer uttrykket glasnost og snakker om stalinismens ”hundretusener” av ofre, som i virkeligheten viser seg å være flere titalls millioner.

Og så i 1990 kommer Europas mirakelår. Det ”Solidaritet” i Ungarn hadde brukt 10 år på å oppnå, får ungarerne til på ti måneder, østtyskerne på ti uker og tsjekkerne på ti dager.

Etter 1990 -99, Jeltsins presidentperiode blir Russland styrt av en politisk ledelse som går fra en total planøkonomi til en total markedsøkonomi. Et tett samarbeid med IMF og Verdensbanken blir innledet. Prisene frigis, bedriftene privatiseres og finanseliten blir direkte sammenvevd med den politiske makten.

Det finnes så å si ingen spilleregler, lover, banksystem eller skattevesen… Dette er den ville vesten. Resultatet er en en inflasjon på 2600%, oljefyrster og oligarker som poppet opp og 150 millioner som synker ned i fattigdom.

I denne perioden er det Putin kom tilbake fra Øst-Tyskland, fra et land som ikke finnes lenger. Han forbanner oligarkene, forbanner de like mye som Eduard.

Stjernejounalisten Paul Klebnikov skriver bok om hvordan de store privat formuene oppstår og blir i likhet med Anna Politovskaja, skutt.

Når så Moldova erklærer seg som en autonom republikk og griper til våpen drar Eduard dit for å kjempe på deres side.

Der møter han en annen myteomspunnet mann, Aleksandr Dukin. En mann som midt i kaoset som hersker har blitt krigsfyrste og enehersker i den lille byen hvor han bor.

I likhet med Eduard er han ukrainer, men er født i det fjerne Østen hvor faren hadde vært stasjonert. Han er 35 år, forfatter av en et halvt dusin bøker og snakker femten språk. Han er et berg av kunnskap og sjarm, er åpen og har en likefrem latter.

Dunkin ser ut som en kineser, har ry for asiatisk grusomhet og er omgitt av en aura av skrekk. Han avsier dommer i verkstedet sitt, omgir seg med livvakter som er væpnet til tennene, og av en blondine i miniskjørt med mørke solbriller

Han er erklært fascist, men en fascist av en type Eduard aldri har møtt før.

Eduard beundrer denne 15 år yngre mannen. Sammen starter de ”Det nassjonalbolsjevitiske parti.” Avisen de skal starte kaller de Limonka ”Granaten” (håndgranaten) Bolsjevikerne, nazistene og fascistene er forbildene deres.

Så en liten sammenligning mellom to høyst forsjellige personligheter:

Eduard og Solzjenitsyn forlater begge Sovjetunionen våren 1974 og vender begge tilbake nøyaktig 20 år senere. Men nå er ingen lenger interessert i Solzenitsyn. For han har der sin ære og berømmelse bak seg, men Eduards berømmelse er for oppadgående.

For når Eduard forlater Frankrike for godt og kommer tilbake til Russland i 1994 oppdager han at i hjemlandet er han berømt. Årsaken er at flere av bøkene hans kommet ut. Blant annet ”Den russiske dikteren foretrekker svære negere”, Hans tjeners historie” og ”En mislykket manns dagbok”.

Noe slikt har man tidligere ikke lest i Russland. Han selger hundretusener av eksemplarer. Men pga av kaoset som hersker i landet er det mye som ikke fungerer blant annet distrubasjonsapparatet så han blir han langt fra rik. Men for Eduard er det ikke rikdom det viktigste, men ære og berømmelse.

Og partiet hans vokser seg større og får avleggere i flere byer. Dugin har nå forlatt partiet. Har starter et senter for geostrategiske studier, som fortsatt eksisterer og er finansiert fra Kreml.

Så fengsles Eduard og plasseres i et fengsel der statens farligste fiender befinner seg. Der sitter han i streng isolasjon. Han ber der om å få et bord, en lampe, skikkelig lys og en kladdebok. På ett år skriver han der fire bøker. Av vokterne blir han kalt professoren. Han blir der i 15 måneder

Han over overført til fengselet Saratov ved Volga. 11. september har da funnet sted noe som ikke bra for hans sak. For hans nasjonal-bolsjevikiske parti blir nå opplevd som en gren av Al Qaida, og han er dermed per definisjon er fare for rikets sikkerhet.

Men i Saratov sitter han ikke i isolasjon. Her blir han plassert sammen med de andre fangene. Blant disse forbrytere som har begått drap og andre alvorlige lovbrudd blir han godt likt. Og han er stolt av å bli tatt opp i brorskapet deres ”Tyver i loven”

I de tre bøkene han skriver om fengselsoppholdet ser vi at han, narsissisten og egoisten, glemme seg selv, at han interessere seg oppriktig for sine medfangers skjebne.

Limonov blir dømt til 14 år, men dommen omgjøres til fire år.

Han blir så overført til fange- og arbeidsleiren Engels. Der erfarer han at situasjonen som fange ikke har forandret seg fra den gang Solzjenitsyn var i arbeidsleir. Men fordi Eduard er 60 år blir han fritatt for tungarbeid, men må arbeide hele dagen.

Han får her liten tid til å skrive, lagrer derfor tekstene inni seg akkurat som Solzjenitsyn gjorde femti år før ham. Han blir så løslatt mot å si at han aldri har bestridt dommen han fikk.

Limonov i dagens Russaland

I Russland er han per dags dato en fetert forfatter, moden geriljaforkjemper og en god klient for kjendispressen. Fengselsoppholdene har gjort ham til ungdomsidol.

Men Limonov har ikke gitt opp sitt politiske engasjement. Han har nå startet en bevegelse ved navn Strategi 31, med henvisning til grunnlovens paragraf 31, som garanterer retten til å demonstrere. Så tilbaketrekning til et rolig liv er nok ikke noe for denne mannen selv om han er blitt far til to barn.

Til slutt en sammenligning mellom Putin og Limonov.

De er begge født i samme type familie, i fattige kår.

Begge foretrekker å skremme fremfor å bli skremt og begge tror på den sterkestes rett.

Begge er kalde og slu.

Begge gjør det sier og sier det de gjør. Men mens Putin lyver så frekt at ingen lar seg lure, mener forfatteren at Limonov ikke lyver, at han er ærlig om seg selv og det livet han har hatt.

Limonov er blitt kalt gangster, rebell, lovløs, Don Quote og Forest Gump. Kan hende er han litt av alt dette. Uansett er jeg enig med forfatteren i at denne mannens liv og historie forteller noe om Russland, noe om vår alles historie etter 2. verdenskrig.

Gunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: