Du er her
Hjem > En bok - underveis > Allikevel si ja til livet: en psykolog opplever konsentrasjonsleiren

Allikevel si ja til livet: en psykolog opplever konsentrasjonsleiren

Lest av Patrick Verde

Allikevel si ja til livet-Mans search for meaningViktor Emil Frankl, M.D. Ph.D., født 26.3.1905 døde 2.9.1997,Østerisk Nevrolog og Psykiater.
Dette gjelder en meget liten bok utgitt i 1946 med tittelen «Allikevel si ja til livet: en psykolog opplever konsentrasjonsleiren» (oversatt fra den tyske tittelen av undertegnede). Boken er senere utgitt under tittelen «Man’s search for meaning» og i 1959 under tittelen «From Death-Camp to Existentialism».
Denne boken kan leses på flere plan. Jeg leser den som en fortelling over ting Viktor opplevde etter at han og familien ble deportert til Auschwitz fra Theresienstadt sensommeren 1944, som en serie fortellinger om mennesker han møter og hans beundring for dem og som en anekdotisk utvikling av et filosofisk terapeutisk ståsted.
Slik jeg leser boken er det avgjørende å ha et konkret bilde av hva en konsentrasjonsleir er og ikke minst variasjonene i det vi kaller konsentrasjonsleirer – som omfatter steder med en dødelighet på 10% og steder med en dødelighet på 95%. For de som er interessert, men ikke vet så mye om dette, vil jeg anbefale et besøk i Auschwitz (gamle leiren) eller Dachau – ikke fordi de var de verste leirene, men fordi de er så gode museer i dag – og ikke minst fordi Viktor Frankl’s bok baserer seg på opplevelser i disse to leirene.
Theresienstadt var en by i Tsjekkia med to borger. Den lille borgen ble etter okkupasjonen i 1940 omgjort til en politisk fangeleir. Den store ble omgjort til en ghetto, en konsentrasjonsleir, en modellby for replassering av jøder – alt avhengig av sammenhengen man så den i (Røde Kors på besøk i 1944 fikk presentert den som modell by). Ser man på tallene – opptil 58.000 jøder internert på en gang i brakker beregnet for 7000 soldater, i alt var mellom 2 og 300.000 innom her, mer enn 33000 jøder døde i løpet av 4 år – delvis direkte drept, delvis av utmattelse fra tvangs arbeide, delvis av sykdom og delvis av sult – så er det ingen tvil om at det må regnes som en konsentrasjonsleir, om enn i den lavere enden av dødeligheten. Leiren ble kjent som målet for «Gamle Transporter» fordi især eldre jøder fra Vest-Europa ble sendt hit. I praksis fungerte Theresienstadt først og fremst som mellomlager på vei til Auschwitz og andre utslettelses leirer – dvs leirer med en dødelighet i den øvre enden av skalaen.

Victor Frankl
Victor Frankl

Victor Frankl var ikke en fange som alle andre – han jobbet som lege og psykoterapeut blant fangene og delvis vokterne. Han utviklet et eget program for å motvirke sjokket som nyankomne opplevde og som kunne gjøre dem suicidale, han arrangerte konferanser og holdt forelesninger. Det kan virke absurd, men er i samsvar med andre fortellinger som viser at folk prøvde å skape «normalitet» i helvetes forgård.
Da Viktor og familien ble deportert (sammen med resten av beboerne fordi Theresienstadt ble avviklet), visste de ganske mye om hva de var på vei til – selv om de nok ikke forsto akkurat hva Auschwitz Birkenau sto for – en ren utslettelsesleir med en dødelighet nær 100% i løpet av få uker. Han blir skilt fra sin mor (far døde i Theresienstadt) og sin kone ved ankomsten – deres skjebne behandles ikke videre – men for oss som «vet» er saken klar – mor gikk rett i ovnen i Birkenau og kona ble sendt til Bergen Belsen, der hun døde raskt.
Boken er en av mange bøker fra Holocaust overlevende, men den skiller seg ut vesentlig. Bokens tema er ikke grusomhetene som sådan – hverken de industrielle som i Birkenau, de systematiske henrettelsene, eksperimentene, dødsarbeidet osv som i de mange leirer eller enkelt vokteres sadistiske atferd – som hadde fritt spillerom i alle leirer. Bokens tema er møtene med enkeltmennesker – mest fanger, men også voktere – som viser sin menneskelighet. Vær forberedt på motsetningsfylte inntrykk: Små historier fylt av så mye menneskelig innsikt at vi alle kjenner oss igjen, selv om vi aldri har opplevd noe i nærheten av det som er konteksten her og/eller å bli litt irritert – det ble jeg – fordi han marginaliserer det viktigste – all grusomheten – men hva er egentlig det viktigste?
Victor Frankl har et budskap han skal formidle – og han hadde behov for å fortelle det allerede et år etter frigjøringen. Han hadde opplevd all grusomheten, bare flaks reddet ham flere ganger og både foreldre og kone døde. Dette skilte ham ikke fra de andre Holocaust overlevende – han ville fortelle oss noe som ikke man uten videre finner hos de andre: Han vil fortelle oss hvorfor det var verd å leve og hvordan innsatte fant mening i livet – og ikke minst hvordan denne meningen skilte dem fra de som «allerede var døde» selv om de fortsatt gikk omkring en kort tid.
Hans budskap er at å «se meningen» betyr forskjellen mellom liv og død, og kanskje enda viktigere – at meningen kan finnes overalt – til og med i lidelse i seg selv – men også at meningen er tydeligst og enklest å finne for den som kjenner kjærligheten. Alt fra å se meningen i – å dø som en mann (17 år og tatt for å stjele brød) – ikke i vaktenes øyne, men i sine egne –å dø av en drøm som viste at kone og barna er døde – å dø av å tro at verden aldri mer kan bli «god» osv. Å ville leve fordi «noen» bryr seg (en vokter), å ville leve fordi man minnes smilet til sin datter, kysset til sin kone, prosjektet man jobbet med før man ble deportert – eksemplene hans er legio.
Hans senere vitenskapelige arbeider utvikler en grunnhypotese om at kjernen i neurotiske lidelser ligger i livsangsten som følger av ikke å finne meningen – og at søken etter mening er den mest grunnleggende menneskelige drivkraft og derfor bør være kjernen i terapeutisk praksis. Allerede som student engasjerte han seg politisk (sosialist) og startet arbeidet med å fange opp suicidale tendenser hos medstudenter. Han utviklet et program som Universitetet i Wien finansierte, rettet mot å fange opp de som opplevde Universitet som et meningsløst sted. Det sies at i 1931 begikk ikke en student i Wien selvmord – etter flere år med høye tall.
Etter krigen ble han kjent som grunnleggeren av Logoterapi (en eksistensielt orientert retning med vekt på tankens kraft). Han sies å være den som skapte begrepet «søndagsneurosen» – om tomhetsfølelsen som kan følge av ikke å jobbe. Retningen er også omtalt som «eksistensiell terapi» og er inspirasjonskilde til senere utvikling av «humanistisk psykologi» – assosiasjonen i dag ville være kognitiv psykologi og kanskje især positiv psykologi.
Viktor Frankl levde lenge. Han giftet seg igjen med en dypt religiøs katolsk kvinne – og de feiret Hanuka like alvorlig som jul. Han ble «honorær dr» på en rekke (over 20) universiteter. Etter å ha vært noen ganger i USA skal han ha foreslått at de burde opprette en ny statue på vestkysten, for å balansere den på Østkysten. Den nye skulle være statuen for «vårt ansvar». Han fulgte opp anbefalingen med følgende setninger:
«Frihet er ikke det siste ordet. Frihet er bare del av historien og halve sannheten. Frihet er bare det negative aspektet av hele fenomenet, hvis positive aspekt er ansvarlighet …. det er derfor jeg anbefaler de «Forende Stater» å reise en Statue for Ansvarlighet på Vestkysten».
Les boken – det er fort gjort – minnet forsvinner ikke så fort. Patrick

Bidragsyter til Nesoddposten
Bidragsyter til Nesoddposten
For ikke-redaksjonelle skribenter presiseres det redaksjonelle ansvaret slik: Bidragsyterne står selv ansvarlig for det de skriver.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: