Du er her
Hjem > Næringsliv > Fra poteter og jordbær til fuglebur og pistasjetrær.

Fra poteter og jordbær til fuglebur og pistasjetrær.

En epoke er over.

Det var ikke en ubetydelige liten torghandel som lukket sine dører for godt nå på lørdag. Det var en populær og suksessrik næringsvirksomhet som etter 51 års intenst arbeid, stadig ekspanderende virksomhet og upåklagelig kundebehandling forsvant fra nærmiljøet. På sitt mest aktive forpaktet Nesodden Torghandel 4 – 5 gårder samtidig som de drev sin egen. Leif og Anna Pedersen har satt sitt personlige og elskverdige preg på Nesodden og Nesoddens befolkning i årevis og plutselig så er det over? Vemodig, trist, et stort savn er ord som går igjen blant kundene. Når ekteparet nå legger ned familiebedriftens plantesenter skaper de samtidig et stort tomrom i lokalmiljøet. Nesodden trenger bedrifter som dette, de er med på å gjøre Nesodden til et trivelig sted å bo. Finnes det ingen som kan ta over?

Et naturlig samlingssted
Leif og Anna Pedersen har gjennom sin iherdige innsats og alltid like blide humør klart å skape en egen, helt spesiell og særpreget lokal institusjon. Nesoddfolket har trofast valfartet til Nesodden Torghandel i årevis, for å snuse på våren og ta den med seg hjem. For å la seg fortrolle av dufter, farger, formasjoner, assosiasjoner til barndomsminner og ting og tang. For å finne prosjekter til kriblende hagefingre, få gode råd, handle stemninger til alle årets tider, la seg forføre av lyster til å skape noe nytt, av drømmer om å realisere idéer eller lengsler etter å la det spire og gro i egne hjem og hager. Impulsivt eller planlagt. Et sted med hjerterom og kaffe på kanne, med tidløs sjarme og en serviceinstilling av de helt sjeldne.

Nesodden Torghandel er blitt til et naturlig samlingssted på Fjellstrand. En oase av friskhet og liv, dekorasjoner og inspirasjoner. Nå begynner ekteparet Pedersen å bli eldre – som de selv sier – og har ikke har funnet noen «brukbare» til å overta. De har vært «eldre» lenge, de er faktisk langt over pensjonsalderen. Gleden av å holde på i egen selvskapt bedrift og av å være omgitt av så mange hyggelige kunder har holdt dem gående. Inntil nå.

De siste timene av opphørssalget sluttet kassaapparatet å virke. Da stod herr og fru Pedersen igjen bak skranken, slitne men som alltid rolige og blide. De regnet med hodet og skrev ned for hånd for å sende regning, til de som ikke hadde cash. Som i gamle dager.
De siste timene av opphørssalget sluttet kassaapparatet å virke. Da stod herr og fru Pedersen igjen bak skranken, slitne men som alltid rolige og blide. De regnet med hodet og skrev ned for hånd for å sende regning, til de som ikke hadde cash. Som i gamle dager.

Vemodig og lettet
Hvordan oppleves dette her, Leif Pedersen, hva slags følelser har du i dag, siste dag?
«Det har jo vært veldig, veldig, veldig mange hyggelige tilbakemeldinger. Overalt.
Folk synes det er veldig trist. Vi synes det er litt vemodig Anna og jeg også, men vi er jo blitt litt gamle». Leif innrømmer at han er mest lettet. «Det blir veldig press her på våren, det er derfor vi slutta nå. Jeg vil helst slippe å måtte stå opp kl 4 om morran enkelte dager for å dra til byen, kjøpe blomster, her og der, for så å regne priser, fylle opp i hyllene, mens det med en gang er masse folk her og som spør om tusen ting.»

Leif vet ikke riktig hva han nå skal ta seg til. Han vil ta 1 år av gangen:
«Skal først slappe av litt. Ellers skal jeg drive med ved, holde på litt med jord og sånn og jeg har jo brøyta snø i haugevis med år så kanskje jeg skal fortsette med det til vintern». For sønnen Arnfinn fortsetter sitt anleggsgartneri, og de skal fortsette med bl.a. ved og stein.

Kjedelig og gledelig.
Anna Pedersen har holdt seg aktiv lenge, hun har jobbet hver dag siden 60 tallet. Hun har nådd å bli 84 år, men ser ut som en 70 åring. Sprekere pensjonist må en lete lenge etter. Hun takker kundene for at hun har trivdes med å jobbe så lenge.

Hvordan opplever du denne siste dagen, hvordan føles det å stå her nå?
«Kjedelig å slutte. Gledelig å få litt fri»

Blir det ikke litt rart å plutselig ikke jobbe da? «
Det blir helt forferdelig. Jeg kan jo sikkert finne på noe men det er kjedelig å ikke være her. Det har vært deilig å ha en jobb å gå til. Jeg gruer meg til å bare være hjemme og ikke ha noe sånt. Det er så koselig med alle kundene. Det er det verste med å slutte. Jeg kommer til å savne kundene.»

Anna gleder seg allikevel til å kunne slappe av litt og ta seg av barnebarna mer: «De gror jo til, blir så store så fort. Men vi har jo ei lita tulle på 5 år og det er koselig. Ellers så vet jeg ikke. Det er rart det er kommet så mye folk bort i kroken her i alle disse årene.
Vi får la dette synke inn først og så får vi ta en dag av gangen.

Har du noen drømmer du har lyst på realisere, reise et sted, gjør noe du aldri har gjort før? «
Nei det har jeg ikke tenkt på engang. Jeg synes vi har det greit jeg. Det er nydelig å bare være hjemme og her. Nå kan jeg endelig få tid til å lære meg litt om internett og å lese Nesoddposten»

Butikken på Nesodden Torghandel i de siste timer før stengning.
Butikken på Nesodden Torghandel i de siste timer før stengning.

Ikke melk og akevitt
Leif er født og oppvokst på gården, som han overtok i 1965. Anna er opprinnelig fra Gol i Hallingdal. Begge føler sterk tilknytning til stedet de har skapt. Som Leif så godt uttrykker det:
«Her har jeg hugd tømmer i Røerskogen sjøl og har vært med på å skjært det sjøl og bygd det sjøl. Det her. Dette har jeg gjort.»

Da skjønner jeg godt at du ikke kan la hvem som helst overta. Hvordan begynte dere? «
Fra folkevogn på Tangen, i 1964, hvor jeg solgte jordbær og poteter jeg hadde dyrka sjøl. Etterhvert ble det andre grønnsaker. Forpakta med flere gårder. Vi brukte begge de 2 Høybråten gårdene, der som han Dagfinn Høybråten kommer ifra. I gamle dager, når de hadde 2 sønner, delte de gården i 2. Jeg dreiv også Granerudgårdene og bortpå Burmaveien og litt forskjellige steder. Så ble det én lastebil, 2 lastebiler. Vi fikk noen søte damer til å selge.»

Butikken ble senere bygd i 2 trinn; på 1970 og – 80 tallet. De fortsatte med grønnsaker og etterhvert ble det planter med mer.
«Mye rart, men ikke melk og ikke akkevitt.»

Kupp og ros
Det var med stort vemod at Nesoddposten deltok på siste dags opphørssalg. Gleden av gode priser klarte ikke å overvinne følelsene av tristesse som ubønnhørlig preget forsamlingen, både kunder, ansatte og eiere. Kundene overøste Nesoddposten med godord om Nesodden Torghandel.

Tor Årnes med årets kupp: asiatisk pistasjetre og arabisk fuglebur.
Tor Årnes med årets kupp: asiatisk pistasjetre og arabisk fuglebur.

Ikke helt over?
Det er ikke helt over enda. Det blir et restsalg. Leif og Anna vet ikke helt når, de må først samle sammen det de har på lager og organisere litt. Kanskje finnes de rette til å overta hagesenteret blandt Nesoddpostens lesere? Stiger Fugl Føniks ut av buret til Tor Årnes og tryller frem en ny trivelig handels – og møteplass, hvor ekteparet Pedersen kan dukke opp i ny og ne og fortsette med å gi gode råd til kundene? Det er vi mange som håper på.

 

«Detta kan vi. Da vi starta hadde vi heller ikke kassaapparat.»

De siste timene av opphørssalget sluttet kassaapparatet å virke. Medarbeiderne gikk hjem mens kundene fortsatte å strømme inn i butikken. Da stod herr og fru Pedersen alene igjen bak skranken, slitne men som alltid rolige og blide. De regnet med hodet og skrev ned for hånd for å sende regning, til de som ikke hadde cash. Som i gamle dager. I deres selvbygde butikk som nå nesten var ribbet for varer. Et godt halvt århundre etter at unge Leif fikk et påfunn om å selge grønnsaker fra en folkevogn på Tangen

Tekst og foto: Ida Heidel

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: