Du er her
Hjem > Kommunepolitikk > Om stort og smått

Om stort og smått

Nesoddmarka

Å diskutere hvor stor en kommune – f. eks. Nesodden – bør være, er å begynne i gal ende. Kanskje er heller ikke kommunen den gjenstanden som først burde diskuteres, selv om spørsmålet om riktig kommunestørrelse er brennende viktig og ikke må utsettes.

Tvangen til kommunesammenslåing er påfallende lik fusjonseringstvangen vi ser på de forskjellige samfunnsområder, være det seg sykehus, legevaktordninger, museer, politi/ brannvesen, småskoler eller høyskoler. Og det er de samme argumentene som anføres overalt: Sammenslåing – eller sentralisering – betyr effektivisering i form av mer effektiv bruk av mannskaps- og apparat-ressurser. Under forutsetning av konstant tjeneste/produksjonsvolum vil dette medføre senkede kostnader, som igjen vil føre til lavere skatter og bedret konkurransesituasjon for nasjonen samlet sett, uten at tjeneste/velferdsnivået forringes. Videre vil sentraliseringen føre til en kvalitetsheving, fordi samlingen av folk og andre ressurser vil danne mer faglig sterke, «robuste» og interessante miljøer, og derved tiltrekke den beste arbeidskraften. Dette igjen vil styrke den kvalitative siden av tjenestetilbudet.

Så synd at dette ikke slår til i praksis.
Erfaring og mer systematiske studier viser at sentralisering ikke medfører ressursbesparing. Fusjoner ser ut til å føre til øket antall administrativt ansatte, altså ikke-kjernefunksjonene i tjenesteproduksjonen. Større administrasjon skaper både intern friksjon og avstand til mottagerne av tjenestene, og svekker kvalitetsnivået fordi større produksjonsvolum og redusert andel av saksbehandlere med kompetent faglig skjønn – skapt delvis av større avstand til folk og steder – fremtvinger regelstyrt saksbehandling. I dette bildet vil forestillingen om faglig mer interessante miljøer forbli en forestilling.

Like interessant er fusjoneringstvangens plass inn i den ny-liberale samfunnsmodellen. Fusjonering er en blant flere, f.eks. nasjonal og internasjonal konkurranse vis à vis globalisering og EØS-medlemskap, som tilkjennes overordnet, udiskutabel rang på linje med skjebnen og naturlovene. Sammen med den nærmest teologiske forkynnelse av skillet mellom vedtak/administrasjon og tjenesteproduksjon – et skille som uttærer den faglige kompetansen i vedtaksorganene, etableringen av halvoffentlige foretak (Oslo Hav, Rom Eiendom, Entra, Telenor), og alle varianter av offentlig-privat samarbeid, utkrystalliserer det seg en egen gullkantet arene for profitt- og bonusdrevet entreprenørskap beskyttet av formell tilknytning til offentlige, «demokratisk valgte» organer. Disse «demokratisk valgte organene» tømmes for sin del gradvis for politisk innhold, ettersom deres dagsorden i økende grad defineres av ovennevnte «udiskutable» premisser, med deres fremste voktere H og AP. De demokratisk valgte organene er på vei til å bli redskaper for de kommunale og statlige foretakene. Det begynner å minne om kommuniststatenes forhold mellom «demokratisk valgte» folkeforsamlinger og de virkelig styrende partiorganene.
I denne situasjonen er demokratisk initiativ og medvirkning, utenom stemmegivningen én gang hvert fjerde år, uvelkomne rusk i en forhåndsbestemt dagsorden. Enhver fusjon, være det seg av kommuner eller museer, blir på sin side nyttige redskaper for å holde demokratisk engasjement unna. Det er den fusjonsgevinsten vi aldri får høre noe om.

Hva er da alternativet?
For det første: Bygge et institusjonelt system basert på nærhetsprinsippet. Det må bygges på de fordeler – økonomiske og andre – som faktisk kan påvises i ikke-forhåndsbestilte forskingsresultater. Her tenker jeg både på fordeler for demokratisk valgte representanter og publikum. Nærhetsprinsippet må selvfølgelig praktiseres med forstand; det behøver ikke sitte en hjernekirurg i hver grend for å gi et godt helsetilbud. Museer kan gjerne samlokalisere sine konserverings- og arkiveringsfunksjoner, men de må ikke miste sin lokale forankring med tilhørende ildsjeler.
For det annet må det demokratiske engasjement sikres reell medvirkning. Folkeavstemninger er én kanal her. Lokal medbestemmelse trenger ikke være egoistisk «not in my back yard». Lokalt forvaltningsansvar bygget på kunnskap og kjærlighet er en forsømt ressurs. Ego-momentet kan nøytraliseres gjennom alternativdiskusjon mellom alle berørte. Administrasjon og faglig rettlegning av slike prosesser bør være en vel så interessant oppgave for offentlig ansatte som å pynte på entreprenørenes prosjekter.

Jeg stopper her, her er det bare å tenke videre!

Truls Aslaksby

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: