Du er her
Hjem > Aktuelt > Intervju med ERIK DAMMANN om hans bok ”VERDIREVOLUSJONEN”: Planeten må reddes fra uhemmet økonomisk vekstkonkurranse». Flux forlag.2014.

Intervju med ERIK DAMMANN om hans bok ”VERDIREVOLUSJONEN”: Planeten må reddes fra uhemmet økonomisk vekstkonkurranse». Flux forlag.2014.

I bokens innledning fremgår det at du mener at vi står foran et vendepunkt i historien og at den retning vi velger videre, avgjør menneskehetens skjebne. Du skriver om nødvendigheten av et paradigmeskifte. Et skifte til et samfunn som ikke baserer seg på vekstkonkurranse, men på verdier som samarbeid, fellesskap og trygghet. Hvordan har du tenkt at det skal kunne gjennomføres? (Definisjonen på et paradigmeskifte er et sett ideer som preger liv og tenkning)

– Jeg tror på demokratiet/parlamentarismen. Det betyr at store endringsprosesser skjer gjennom en nyorientering blant folk flest. Vi så tegn til det i 1968 og utover i 70- og begynnelsen av 80 årene da det var et slags verdiopprør. Allerede i 70-årene mente nordmenn flest at vi hadde nok, og at overforbruket gikk på bekostning av både miljø og naturressurser, rettferdighet og livsglede. Men markedsføring og konkurransepolitikk drev oss likevel videre. Siden «Framtiden i våre hender» ble startet i 1974 er vårt forbruk nær tredoblet.

Erik Dammann
Erik Dammann

Kloden tåler ikke mer. Nå må vi omsider gripe fatt i selve drivkraften bak denne utviklingen; den maskuline ideen om vekstkonkurranse, krig og den sterkestes rett. Vi trenger en politisk verdirevolusjon

Så det er demokratiet som er løsningen, til tross for sine svakheter. For til sjuende og sist kan ingen motstå et aktivt og politisk bevisst velgerflertall i demokratiske land. Vi må slutte å tro på alle dem som vil ha oss til å håpe «at det går nok bra» selv om vi fortsetter å forbruke mer av alt det vi for lengst har for mye av.

Så det er demokratiet som er løsningen, til tross for sine svakheter. For til sjuende og sist kan ingen motstå et aktivt og politisk bevisst velgerflertall i demokratiske land.

– I dag er situasjonen så prekær, sier han, – at vi ikke kan vente på at endringen skal komme via individuell nyorientering. Vi må handle kollektivt, gå inn i partier og organisasjoner som står for en kursendring., etablere nye idéfellesskap, og vi må debattere dette i media. Utfordre økonomene og politikerne til debatt om hvordan en samarbeids- og delings-økonomi konkret kan erstatte konkurranseøkonomien.

Og vi må akseptere at vi ikke har svarene; vi må gjenopprette visjonen om en bedre framtid. Derfor er den demokratiske debatt så viktig. Og den kan ikke starte ved initiativ ovenfra, selv om et overnasjonalt organ til sist må gis ansvar for å sette klare rammer for ressursbruk, naturinngrep og fordeling.

Han avslutter svaret med. – Den viktigste drivkraften vil ikke være frykten for et sammenbrudd, men visjonen om et menneskelig samfunn, et samfunn som ikke bygger på motsatsen til det vi innerst inne vil, men på verdier vi tror på og føler for: det vil si samarbeid, fellesskap og deling, og – kanskje jeg skal våge å si det – på kjærlighet.»

Og han gjentar sitt gamle budskap: Fremtiden er i våre hender. I våre kollektive hender.

I boken hevder du at det maskuline verdisettet ligger bak uføret verden er oppe i.

– Det stemmer, sier han, og begrunner sin påstand med at man hittil har trodd at mennesket var født med konkurranseinstinkt, maktbegjær og ønske om kamp for egennytte som de mest dominerende egenskapene. Og økonomene forsvarte konkurransesystemet ved å hevde at disse egenskapene er uutryddelige fordi de tar utgangspunkt i mennesket natur.

Men det har vist seg å ikke stemme hvis man tar begge kjønn i betraktning. Mange undersøkelser viser at det er klare statistiske forskjeller på menns og kvinners holdninger. Et flertall av kvinner ønsker fellesskap og samarbeid framfor egennyttig konkurranse.

Det betyr ikke at ikke det ikke eksisterer mang en Erna og Siv. De blir fanget av systemet. Men det trenger ikke være slik. Hvis samfunnet premierer sosial oppførsel framfor konkurranse om økonomisk egennytte, vil menneskene bli mer sosiale, godene vil bli bedre fordelt og kvinnene og deres verdier vil få større innflytelse.

I «Verdirevolusjon” sier du sier videre at vi har fått en verdensorden som gjør det ulovlig å hindre den frie konkurransen som gjør noen få til økonomiske vinnere. Kan du gi eksempler på det?

– Følger en med i debatten rundt den nye frihandelsavtalen som kan komme mellom EU og USA, og ikke minst de bilaterale og regionale handelsavtalene som allerede eksisterer, så innser en det, sier Dammann.

Når stater nå innfører begrensninger i kapitalens frihet eller begrensninger i næringslivets muligheter til å bruke naturen så gir den nye internasjonale frihandelsavtalen mellom EU og USA konsernene rett til å bringe stater for retten og avkreve dem erstatning på opptil milliarder av dollar. Det skjer blant annet når fattige stater øker minstelønnen til sine borgere – fordi det vil føre til at konsernets fortjeneste mulighet minsker.

Verdirevolusjon av Erikdammann. Ugitt på forelaget Flux ISBN/EAN: 9788292773659
Verdirevolusjon av Erik Dammann. Ugitt på forelaget Flux. ISBN/EAN: 9788292773659

Multinasjonale selskap kan altså faktisk ta vertslandets regjering til det nye, overnasjonale rettsapparatet, om de mener seg utsatt for ny miljølovgivning som fratar dem fortjenestemuligheter. De børsnoterte selskapenes rett til størst mulig profitt skal gå foran miljø og sosiale hensyn.

Både Verdens Handelsorganisasjon, Verdensbanken og regionale økonomiske fellesskap som EU står for prinsippet om at økonomien i minst mulig grad skal styres av demokratiske politiske beslutninger, i størst mulig grad av fri markedskonkurranse.

Dammann nevner her også at det er skrevet flere bøker som bekrefter dette. Referer til den tyske sosiologen Wolfgang Streeck som mener den moderne kapitalismen er i ferd med å sette demokratiet ut av spill. At det skjer en omfordeling fra bunn til topp. (Som han også sa på Litteraturhuset i Oslo i midten av januar.)

Og Streeck er ikke alene i sin kritikk, fortsetter han. – Før jul besøkte Thomas Piketty tenketanken Agenda og snakket om funnene i sin internasjonale bestselger om internasjonal ulikhet. Det samme sier Naomi Klein i sin bok om konflikten mellom klimaløsninger og kapitalisme.

Disse internasjonale tenkerne ser konturene av en mer og mer aggressiv kapitalisme som spiser av demokratiets kjerneverdier, sier han. – Det har negative konsekvenser både hjemme, og ute, for verdens fattige, og for miljøet.

Den humanitære organisasjonen OXFAM forteller at i dag eier 85 styrtrike enkeltindivider like mye som den fattigste halvparten av verdens mennesker tilsammen.

Dine motstandere hevder at enhver økonomi som ikke bygger på fri konkurranse og egennytte, er en form for kommunisme og dermed vil bringe diktatur og undertrykkelse tilbake.

Faktum er det motsatte sier Dammann, – en kursomlegging bygget på nye verdier vil måtte bygge på demokratiske valg, mens dagens verdensøkonomi i stor grad drives og utvikles uavhengig av de folkevalgte.

Resultatet er at vi bindes til et system som forutsetter at alle kjemper om mer til seg selv. Denne formen for fri konkurranse hindrer også hver enkelt nasjon i å nøye seg med den levestandarden som er oppnådd: Uansett innbyggernes rikdom, vil nasjonen måtte delta i veksten for ikke å bli akterutseilt i konkurransen. Denne globale kampen om mer til dem som allerede har nok eller for mye gjør det umulig å stanse overbelastningen av naturen.

Min påstand er derfor: Vårt økonomiske system er dømt til å vokse. Med fri konkurranse uten klare politiske begrensninger, vil systemet til sist vokse seg til døde.

Vekst i alle kanaler gjør at eksperter frykter at vi nå er på vei ut av den smale temperatur-spennet som har gjort hele den menneskelige kulturen mulig. Det er bare i de siste 12.000 årene menneskehetens store kulturer og sivilisasjoner har klart å utvikle seg. Og det er akkurat i denne geologisk sett korte perioden – holocen – at kloden har hatt et ganske stabilt klima.

Jeg mener vi har kommet til et punkt i vår kulturelle utviklingshistorie hvor det å søke dypere mening for våre liv er viktigere enn å eie stadig flere ting.

Men internasjonale undersøkelser viser at Norge er verdens rikeste og beste land å bo i. Og miljøødeleggelsene merker vi, men ikke så mye.. Det burde vel tilsi at vi her i Norge er lykkelig og fornøyd?

De som driver såkalt lykkeforskning har påvist at vi siden 70 årene ikke er blitt lykkeligere, men mer stresset. Det i en slik grad at flertallet nå viser seg å foretrekke mer fritid fremfor mer lønn.

Jeg mener vi har kommet til et punkt i vår kulturelle utviklingshistorie hvor det å søke dypere mening for våre liv er viktigere enn å eie stadig flere ting.

Og hvorfor skal vi godta en vekstpolitikk som ødelegger enda mer av vårt livsgrunnlag, når forskning viser at en dobling av velstanden i rike land ikke har gjort oss lykkeligere.

I boken fremgår at du tror også på den norske offentlige modellen. Hvorfor?

Modellen med offentlig, demokratisk eierskap og drift av de viktigste samfunnsoppgavene, må ikke svekkes. Til det er bærekraftig utvikling, de sosiale verdier og det deltakende demokrati for viktige.

Når alt blir privatisert og konkurranseutsatt så vil det være profittmotivet som driver utviklingen. Den norske modellen, med stor grad av offentlig virksomhet har hittil blitt berømmet internasjonalt av mange, blant annet av forskere som sammenligner livskvaliteten i ulike land. Under dagens nyliberalistiske konkurranseøkonomi er den norske modellen i ferd med å svekkes

I siste kapitel i boken avslutter Dammann med å si: «Personlig tror jeg vi kommer til å stanse denne utviklingen i tide fordi vi vil innse at konkurranse som dominerende prinsipp er i strid med våre dypeste verdier og interesser”. Noe jeg lar være hans siste ord i dette intervjuet.

Så litt om Erik Dammann.

I 1972, for 43 år siden, skrev Erik Dammann boken «Fremtiden i våre hender». Den skapte stor interesse og førte til at forfatteren sa opp jobben som reklamemann og to år senere startet folkeaksjonen med samme navn. 3000 mennesker møtte opp i Nadderudhallen og medieoppmerksomheten var enorm, både i Norge og internasjonalt

Siden har han blant annet startet forskningsprosjektet Alternativ Framtid (nå ProSus) og Forum for Systemdebatt, og skrevet 17 bøker utgitt på syv språk om miljø og økonomi, politikk og forandringsstrategier, om livsfilosofi, og om vitenskap og verdensbilder.

Dammann en nå blitt 83 år, men er stadig like engasjert og skriver fortsatt bøker. Han har bodd på Bomansvik siden 1989.

På spørsmålet om han følger du med på hva som skjer her på Nesodden så er svaret selvsagt ja.

– Jeg leser Amta og følger med på de utviklingstrekkene jeg ser tegne seg, sier han. – Og har vel en følelse av at politikerne fra de store partiene vil gjøre Nesodden til en drabantby- kommune. At de legger opp til å overta befolkningsoverskuddet fra Oslo. Samt går inn for lokal sentralisering her på Nesodden. Vi som har valgt å bosette oss i fredelige naturomgivelser bør få fortsette å bo slik. Mens de som liker mer tettbygde områder bør få tilfredsstilt sine ønsker om det i områder som allerede er tettbygd

Ved kommunevalget er mitt ønske for fremtiden at Miljøpartiet/De grønne skal få flere tilhengere., sier han. – Slik at de kan bidra til at Nesodden kan bli et slags miljøpolitisk fyrtårn. Det ligger jo alt til rette for!

 

Gunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: