Du er her
Hjem > Forsiden > Rumling fra en tom tenketank

Rumling fra en tom tenketank

Tidligere Høyrestatsråd Kristin Clemet, nå Civita-leder, vanlivis en ryddig dame, har tenkt høyt i artikkelen ”Hva beveger velgerne? i Aftenposten den 20.09.2015. Hun skriver der: ”Velgerne går lei av de etablerte partiene og uttrykker misnøye med måten oppgavene (ikke) blir løst på. Og resultatet er at de stemmer på opposisjonen, søker seg til nye partier eller kanskje sitter hjemme. Valgdeltagelsen i Norge var denne gangen under 60 prosent”.

Rumling fra en tom tenketank
Rumling fra en tom tenketank

Hvis vi avislesere skulle antyde at Clemets kommentar har noe gjengangeraktig over seg, må det tilskrives at hun repeterer bare hva som har vært anført fra forskjellig hold i etterkant av en rekke forutgående valg. Dette svekker på ingen måte observasjonen, men i teksten videre tresker Clemet langhalm på samme trivialiteter som kommentatorer ved tidligere valg har ridd servilt på til det kjedsommelige.

Vi har lenge iakttatt hvordan partikonstellasjoner på såkalt politisk høyre og venstre side skiftevis har stått for samfunnsstyringen, mens folks problemer har hopet seg og vokst seg større og større for hvert valg, til tross for partenes forsikringer og valgflesk om at det skulle bli motsatt.

Partiene, det vil si de respektive særinteressegruppene og deres medløpere, forbruker enormt med nytteløs energi på daglig i TV og presse å henholdsvis frakjenne og pådytte hverandre skylden for elendigheten.

”Hva beveger velgerne?” spør Clemet. Hun besvarer selv spørsmålet et stykke på vei i sitatet ovenfor og egentlig blir det med det. Forøvrig inneholder sitatet en noe lettsindig bruk av ordet ”opposisjonen”. Bruken er for såvidt innarbeidet, men blir ikke riktigere av den grunn.

I dagens offisielle Norge er alle sosialdemokrater. Politisk opposisjon forekommer ikke. Så er det kanskje der skoen trykker? Velgerne finner ikke noe alternativ. Lei av å være stemmekveg som kastes mellom særinteressene, ser nesten halvparten av dem ingen hensikt i å stemme og velger heller å sitte hjemme på valgdagen.

Ved kakefordelingsvalg som hos oss er det avgjørende spørsmålet hvem som skal få det største kakestykket og nyte fordelene som følger av å styre dette rike landet. Alt annet er underordnet og spill for galleriet.

Trykket ligger på kvantitet og ikke kvalitet. Heretter skal erfarings- og stort sett kunnskapsløse 16 år gamle ha stemmerett. Hvorfor ikke ta skrittet fullt ut og senke stemmeretten til den dagen barna blir skolemodne?

Så lenge det ikke stilles spørsmål ved dagens primitive ”politiske system”, vil vi sitte fast i og synke stadig dypere ned i uføret. Slik er tilværelsens lov.

Vi, dagens norske kvinner og menn, lever i et hypermaterialistisk og visjonsløst samfunn. Likheten er påtagelig med det i sin tid tyske folk, det så ukritisk beundrede Weimardemokratiet etter den første verdenskrigen, de 12 hektiske årene som førte Hitler, via stemmeretten, frem til makten slik historien ubønnhørlig viser. Historien følger sitt eget mønster. Et folk får det styret det fortjener.

Reidar Gunder: Samfunnviter: mangeårig leder av blant annet «Rettsdemokratisk institutt «og «Norges grunneierforbund.»

Bidragsyter til Nesoddposten
Bidragsyter til Nesoddposten
For ikke-redaksjonelle skribenter presiseres det redaksjonelle ansvaret slik: Bidragsyterne står selv ansvarlig for det de skriver.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: