Du er her
Hjem > Hovedoppslag > Demokrati – liberalt eller ”illiberalt”?

Demokrati – liberalt eller ”illiberalt”?

Våre høyeste myndigheter – uansett politisk farge – har i årevis såpet oss inn med uttrykk som ”demokratiet vårt” og ”vår demokratiske styreform”. Som forventet har vi villig og veloppdragent latt oss innsåpe. Knapt de færreste har ofret en våken tanke på hva uttrykkene egentlig innebærer. Imidlertid:

Etter innlegget ”Demokrati – prinsipp og praksis” i Amta 29. juli 2015, som kommentar til Inger Johanne Norbergs innlegg 15. juli om bl. a. ”demokratiske underskudd på Nesodden”, har flere underhånden spurt om det er mulig at begrepene ”liberalt” og ”illiberalt” demokrati kan bli nærmere belyst?

Helt klart er det mulig. Det følgende er helt i tråd med en av Amerikas kritiske samtidsforskere, tidligere redaktør av Newsweek og Foreign Affairs. Nevnes skal også professor i statsvitenskap ved UiO, Øivind Østerud, som ledet den regjeringsoppnevnte ”Maktutredningen” av 2003, der hovedkonklusjonen var at dagens norske demokrati ”forvitrer”.

Østerud har nylig vært kommentert her i Nesoddposten, som følge av at han i to artikler i Aftenposten beskrev hvordan tidens internasjonale demokratiforskning ikke holder mål. For å ha sagt dette.

Kjennetegnet på det illiberale demokrati er at det har et demokratisk valgt lederskap, som kan være både gjenvalgt og bekreftet ved folkeavstemning, men som før og etter valget, eventuelt også etter folkeavstemningen, ignorerer lovbestemte grenser for egen makt og tilsidesetter befolkningens grunnleggende rettigheter.

Fra vårt ståsted synes det nærmest paradoksalt at den slags kan skje i land med demokratisk styresett. Hvordan kan velgerne finne seg i den slags?

Forklaringen er åpenbart at her i Vesten blir demokrati tradisjonelt oppfattet som liberalt demokrati – en styreform som ikke bare tilsier at valg blir avviklet under betryggende former, men også innebærer lovens overhøyhet, et upartisk rettsvesen, adskilte og innbyrdes uavhengige styresmakter, vern om individenes grunnleggende rettigheter, herunder personlig eiendomsrett og tros-, ytrings- og forsamlingsfrihet.

Dette danner basis for begrepet og systemet ”konstitusjonell liberalisme”, som teoretisk og historisk er noe annet enn demokrati.

Til forskjell fra begrepet demokrati handler ikke konstitusjonell liberalisme om det å velge et styre, men snarere om hensikten med å ha et styre.

Systemet er liberalt fordi det viderefører ånden fra de gamle grekere, som dyrket individets frihet.

Det er konstitusjonelt fordi det holder fast ved tradisjonen om lovens overhøyhet (the rule of law), som begynte med de gamle romere.

Konstitusjonell liberalisme vokste frem i England og USA som et vern om individets rett til liv og eiendom og til tros- og ytringsfrihet. For å sikre og trygge disse rettighetene må de styrendes makt begrenses og balanseres mot hverandre, loven må være lik for alle, domstolene må være upartiske, kirke og stat må være adskilt. Dette er her selvsagt uttrykt svært forenklet og langt fra uttømmende. Grunntemaet er at hvert menneske har visse naturgitte og ukrenkelige rettigheter som det er myndighetenes plikt å respektere.

Vestens liberale demokrati tilkjennegir ekteskapet mellom konstitusjonell liberalisme og demokrati. Her er det viktig å være klar over at det foreligger to modeller: den amerikanske og den franske. Disse er basert på forskjellige oppfatninger av menneskets natur.

Den amerikanske går ut fra at folk ikke er til å stole på når de får adgang til makt. Lovverk og institusjoner er utformet med dette for øyet. Tankegangen bak USA’s konstitusjon fra 1789 og spesielt Norges Constitution fra 17. mai 1814 – vaktsomhet mot konsentrering av makt – er like relevant i dag.

Den franske modellen med rot i den store revolusjonen er unnfanget i troen på menneskets godhet og krever ubegrenset makt til folket ved Staten for å skape det rettferdige samfunnet.

De fleste land, særlig de nye demokratiene i verden, følger den franske modellen, ikke minst fordi politiske partier liker ideen med å styrke Staten siden det betyr at de styrker seg selv.

Adskillige av dem er havnet i tyranni, kaos eller begge deler. Dette bør egentlig ikke forbause noen. Frankrike har selv etter revolusjonen vært i gjennom to monarkier, to keiserdømmer, ett protofascistisk diktatur og fem republikker.

Erfaringer fra land i Latin-Amerika, Afrika og Asia, som har vært mottagelige for demokrati, er ikke oppmuntrende. Demokrati har ikke medført konstitusjonell liberalisme, men tvert imot stimulert sentralisering, uhemmet nasjonalisme, etniske konflikter, korrupsjon, vold og krig.

Forklaringen er åpenbart den at konstitusjonell liberalisme handler om å begrense maktbruk; demokrati handler om konsentrering og bruk av makt. Demokratisk valgte apparater synes tilbøyelige til å mene at de er blitt utstyrt med total suverenitet.

Uten konstitusjonelle motkrefter ligger veien vid åpen for sentralisering av samfunnet, båndlegging og konfiskasjon av personlig eiendom, nasjonalisering av hele industrier, til slutt undertrykkelse av opposisjon og fengsling av motstandere. Det kan vise seg at Vestens liberale demokrati vil ende som et av historiens abortive prosjekter.

Vender vi nå blikket mot dagens norske samfunn lar det seg vanskelig bortforklare at det forekommer foruroligende mange og grove tegn, som gjør at også vi må vedkjenne oss å ha bidratt til det illiberale demokratis fremvekst.

Det alt vesentlige i denne artikkelen er hentet fra min bok som vil foreligge tidlig på nyåret.

Reidar Gunder: Samfunnsviter: mangeårig leder av blant annet «Rettsdemokratisk institutt «og «Norges grunneierforbund.»

 

 

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: