Du er her
Hjem > Aktuelt > Forbrytelse og straff

Forbrytelse og straff

Temaet forbrytelse og straff er gammelt som menneskeheten selv. Det er under skiftende tider blitt belyst og debattert fra de forskjelligste vinkler. Senest i en kommentar av Helene Skjeggestad med ovenstående tittel i Aftenposten 03.11.2015, tilknyttet den såkalt livstidsdømte Anders Behring Breivik. Der kobler hun uten videre samfunnets reaksjon og dommen over nedslaktingen av nærmere hundre intetanende og vergeløse ungdommer, sammen med begrepet hevn.

En ubetenksom synsing av politikeren Khamshajiny Gunaratnam (Ap) under et intervju i Aftenposten, foranlediger bl. a. følgende fra Skjeggestad: ”Når Oslos nye varaordfører sier at Behring Breivik bør ut i samfunnet for å jobbe, betale skatt og møte flyktninger, er det begrunnet med et ønske om at han skal møte det han hater og til slutt bli et bedre menneske”.

Dette er så hinsides alt det Breivik-problematikken har dreiet seg om, at man må undre seg over Skjeggestads samfunns- og virkelighetsoppfatning. Det er ikke på det viset man står opp mot den ultimate jesuittisme. En viss avklaring får man imidlertid gjennom hennes påfølgende ytring: ”Det føles godt å hevne seg på Norges verste terrorist”.

Blir ikke dette for infantilt? Hvis det var noe rettssaken og dommen viste, så var det i hvert fall ikke hevnlyst. Rettsoppgjøret var fra først til sist preget av engstelig nøkternhet. Her skulle det handles korrekt, slik at ingen i ettertid skulle kunne si at man hadde dømt i affekt og at loven ikke var fulgt til punkt og prikke.

Faktorenes orden er heller ikke likegyldig. Loven sto der lenge før Utøya-massakren og bilbomben i Regjeringskvartalet: Den som tar en annens liv skal straffes. Dette er ikke hevn, men varsling om samfunnets reaksjon på en eventuell overtredelse av loven. Det kan synes å være i Skjeggestads eget hode at hevnmotivet slumrer. (Psykologien kjenner begrepet projeksjon) Hevn trives helst i lovløse samfunn.

Breivik var ikke ukjent med loven. Han valgte selv å sette seg over loven og samtidig utenfor samfunnet. Og han tok med i beregningen at vi har ikke dødsstraff i Norge. Kynisk kalkulerte han også med at naive nordmenn ville skaffe ham de mikrofonstativene han trengte til sin nihilistiske propaganda så vel etter selve forbrytelsene som under rettssaken senere.

I Breiviks tilfelle kan det med all rett sies at samfunnet har vært altfor lemfeldig. Han kom unna med en dom som om han skulle ha myrdet én enkelt person og ikke 77, samt invalidisert og skadet mange andre, foruten å ha påført samfunnet store økonomiske skader og omkostninger.

Konfrontert med dette er det berettiget å fastslå at dommen var usedvanlig mild. Den står ikke i forhold til forbrytelsene. Men hvilken facit? Helt inn i det siste hoverer massemorderen og får bekreftet sin velberegnede forakt for dette uverdige samfunnet som er til de grader prisgitt forvirring og blottet for selvrespekt.

Men man fulgte jo loven. Ja, i ett tilfelle av 77. Motargumentet vil være at ingen kan dømmes flere ganger for samme forbrytelse. Korrekt, men her er det ikke snakk om én forbrytelse. Bare rundt om på Utøya fant det sted 69 enkeltstående handlinger, 69 separate kuler, 69 individuelle drap, i løpet av en periode på ca. 2 timer. Ikke alle i ett sveip!

Alle de døde har hver for seg et lovfestet krav på å få sin sak prøvet for retten og ikke bli avfeid summarisk i en for samfunnet økonomisk bekvemmelig symbolsk massegrav. Tenk til sammenligning på hvilke enorme summer som i dag og i fremtiden ofres på både enkeltstående asylsøkere og såkalte flyktninger, som søker et bedre liv.

Norge som samfunn og stat har begått en stor og utilgivelig urett mot 76 døde og deres pårørende samt øvrige skadelidende. Dommen, fordelt mellom de døde, forteller at massemorderen har for hver av de myrdede fått en straff på ca. 2 måneders fengsel! Så lavt verdsettes et norsk menneskeliv i dagens Norge!

Dette gjenspeiles også på annen måte. Følere om stakkars Breivik, som kom i skade for å ta livet av en haug med uskyldige og tydelig overflødige mennesker, tilflyter oss gjennom media. Breivik lider ingen materiell nød. Det er han beskyttet mot. Men stakkaren savner samtalepartnere! Vi er rørt til tårer over å ha kunnet forsømme ham slik. Det er så synd på Anders Breivik. Tenk om han skulle kjede seg til døde? Hvilke samvittighetskvaler ville vi ikke lide? Sørg derfor øyeblikkelig for at behovet hans dekkes. Og la ham endelig få studere, slik han også har reist krav om.

For å konkludere: Hadde selve rettsoppgjøret vært balansert og anstendig, slik at hver av de drepte var blitt respektert av myndighetene, ville samtlige drap for Breiviks hånd blitt gitt den samme straffeutmåling. Da ville Breivik rettmessig blitt dømt til fengsel for hvert enkelt drap, til sammen over tusen år, og han ville i praksis aldri igjen blitt sluppet løs på samfunnet. RG. 18.11.2015.

Reidar Gunder: Samfunnsviter: mangeårig leder av blant annet «Rettsdemokratisk institutt «og «Norges grunneierforbund.»

 

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: