Du er her
Hjem > Bøker > Pablo Neruda (1904 – 1973)

Pablo Neruda (1904 – 1973)

Personen jeg skal skrive om i dag er sitt lands største dikter. Og jeg vil gjøre forfatteren Pedro Carmona- Alvarez ord til mine når han sier følgende:

”Denne dikteren, kommunisten, flyktningen, nobelpristakeren, ambassadøren, senatoren og samleren er den største popstjernen dette landet noen gang har hatt. En mann hvis litterære verk er en samling hits, slagere som har endt opp som midtpunktet i den chilenske lyriske kanon. Når han leste opp diktene sine, kunne det være for fullsatte teatre i storbyen, eller for 20.000 gruvearbeidere. Han er en dikter som i popularitet er blitt sammenlignet med Beatles og Michel Jackson. »

Litt om Nerudas liv og diktning.

Pablo_Neruda_(1966)
Pablo_Neruda_(1966)

Pablo Neruda (født 12. juli 1904, i Chile.) Hans mor Rosa Basoalto, var skolelærer og døde av tuberkulose da Pablo bare var en måned gammel. Hans far José del Carmen Reyes, forlot landsbygda for å arbeide på dokkene i havnen i Talcahuano, hvor han arbeidet til han ble ansatt ved jernbanen i Temuco. Der giftet han seg igjen med Trinidad Candia Marverde. En kjærlig stemor Pablo var meget glad i.

Nerudas egentlige navn var Ricardo Eliecer Neftalí Reyes Basoalto, men som dikter brukte han psevdonymet Pablo Neruda for at foreldrene ikke skulle oppdage at han, mot deres ønske, arbeidet som forfatter.

Men når han valgte navnet Neruda var han ikke klar over at det også var navnet til en kjent, høyt elsket og verdsatt tsjekkisk dikter som også het Neruda, men da med Jan til fornavn. Noe han først ble klar over etter et besøk i Tsjekkoslovakia.

I 1917 publiserte han sitt første litterære forsøk i en lokal avis og flere fulgte, men flyttet så i 1921 til Santiago for å studere fransk ved Universitet. Meningen var at han skulle utdanne seg til lærer, men han innså raskt at det var poet han ville bli.

I 1923 kom hans «Books of Twighligts» og i 1924 “Twenty Love Poems and a song of despair”. En diktsamling som ble enormt populær og som ble solgt i over millioner av eksemplarer og er en av hans mest kjente verk.

Det var en suksess som hjalp ham til å få innpass i diplomatiske kretser. Den gang var det ikke uvanlig for litterater å få tildelt stillinger i utenlandstjenesten. Så pga desperat pengemangel tok han i mot et tilbud om å bli konsul i Rangoon. Senere jobbet han i Colombo (Ceylon), Singapore og Batavia (Java), der han møtte sin første hustru, en nederlandsk kvinne ved navn Maryka Antonieta Hagenaar Vogelsang.

I løpet av livet innehadde Neruda mange diplomat poster, var diplomat blant annet i Buenos Aires, Barcelona, Madrid og Mexico City

Men da Pablo vente tilbake til Chile i 1939 var han en forandret mann. Noe som skyltes erfaringer fra den spanske borgerkrigen, Francos drap på hans venn dikteren Lorca samt behandlingen av de fattige i hjemlandet gjorde at han var blitt en overbevist kommunist. En dikter som beundret Sovjet Unionen og Joseph Stalin. I all hovedsak for den rolle landet spilte i bekjempelsen av Nazi Tyskland. Det var nå han begynte på sitt storverk: ”Canto Generale”

I 1953 fikk Neruda av alle ting: Stalin Peace Prize. Og ved Stalins død, skrev han det samme året en ode til Stalin. Neruda kalte også i denne tiden Lenin ”for det største geni i hans generasjon”. Han beklaget senere sterkt at han ikke hadde forstått hva som foregikk i Sovjetunionen og for å ha bidratt til Stalin-kultusen.Til tross for denne sin skuffelse over Stalin synes ikke Neruda noen gang å miste troen på den kommunistiske teori. Han forble hele sitt liv lojal til partiet.

Før han dro tilbake til Chile i 1943 tok han en tur til Peru, hvor han besøkte Machu Picchu. Han skrev et boklangt dikt til ære for dette stedet. Et dikt som skapte interesse for denne gamle sivilisasjonen dette Inca riket. Hans hovedverk, den episke diktsyklusen «Den store sangen» (på spansk:»Canto General»), tar nettopp utgangspunkt i Latin-Amerikas historie og geografi.

Neruda ble så, også i 1943, (aktiv mann dette her,) valgt til senator i en nordlig provins i Chile der han røk uklar med president-kandidat Videla pga en gruve streik der gruvearbeiderne ble uhyggelig dårlig behandlet. Videla forbød kommunistpartiet og Pablo måtte flykte fra landet, men kom seg på hesteryggen over til Argentina. I Paris ordnet Picasso det slik at Neruda fikk vist seg frem samtidig med at de chilenske makthaverne nektet for at han hadde sluppet ut av Chile. En pinlig affære for makthaverne i Chile.

De neste tre årene reiste Neruda rundt i Europa, tok turer til India, China, Sri Lanka og Sovjet Unionen og til Mexico i 1949. Hans guide der, den chilenske sangeren Matilde Urritia, ble senere hans samboer. Det var i Mexico han publiserte sitt store dikterverk Canto Generale. I 1952 bodde han på Capri der han skrev ”Postmannen”.

Isla negra

I 1970 ble Neruda nominert som kandidat til president i Chile, men han ga sin støtte til president Allende. Og fikk så i 1971 Nobelprisen i litteratur. Han kunne på denne tiden glede seg over å være en verdenskjent dikter. (Selv om det i USA var en antikommunistisk organisasjon som hadde merket ham ut som hovedfienden.)

Fra 1970-73 ble han Allendes ambassadør i Frankrike. Men så kom militærkuppet i 1973, der Chiles lovlig valgte president Allende, ble myrdet. Og Neruda, som da var alvorlig kreftsyk av prostatakreft, opplevde at chilenske soldater kom til huset hans på Isla Negra. Etter at de hadde foretatt husundersøkelse var hans berømte kommentar: ”Se dere rundt – det er bare en farlig ting her for dere – poesi.»

Pinochet hadde forbudt folk å delta i Nerudas begravelse, men de brydde de sørgende seg ikke om. Denne dagen holdt gravfølges sorg og sinne Chiles bødler i sjakk. compañero (kamerat) Pablo Neruda! Ropte forsangeren – Presente! (Til stede!) Svarte massene! Gang på gang, lød ropene mens nervøse soldater fingret hjelpeløst med geværene og slo blikkene ned for det uendelige raseriet hos de sørgende.

Det var en kort gjennomgang av Pablo Nerudas liv. Spørsmålet som da bør reises er hva var det som gjorde denne litt sky, litt sjenerte mannen til en slik elsket dikter?

Jeg tror at et av svarene er å finne i at han bruker ord og bilder alle, ikke bare de intellektuelle, men også de fattige og undertrykte kjente igjen. At han klarte å formidle den tilhørigheten til det landet de alle har vokst opp i, alle var en del av.

Et annet svar tror jeg er å finne i chileneres dype kjærlighet til poesien. For hvor ellers kunne det skje at tusener av slitne gruvearbeidere møtte opp i dalen utenfor de svarte, dype gruvegangene for å høre dikt?Hvor ellers kunne det skje at bøndene gikk tunge kilometer til fots, eller kom ridende til bygdetunet, for å sitte stille i timevis, mens de lyttet åndeløst til denne lavmælte, nesten fargeløse dikter-stemmen?

Kan hende gir han selv også noe av svaret på hvorfor han er så høyt elsket av det chilenske folk når han i sin selvbiografi: «Jeg tilstår at jeg har levet » sier: «Jeg har vunnet en pris som er større, enn mange av de priser som er blitt tildelt meg, en pris mange forakter, men som for mange også er uoppnåelig.

Min pris er det store øyeblikk i mitt liv da det fra kullgrubens dyp i Lota, fra de solsvidde saltpeter-bruddene, fra kobber sjaktene, opp av dette helvete steg en mann, med ansiktet vansiret av det fryktelige arbeidet, med øyne blodskutt av støv, en mann som rakte meg en hårdbarket neve, en hånd som bærer pampasens kart i sine treller og rynker, og som med skinnende øyne sa: ”Jeg har kjent deg lenge bror”.

Det er min diktnings laurbær, dette hull i den fryktelige pampasens, hvor det dukker frem en arbeider som så ofte har hørt fra Chiles vind og natt og stjerner: ”Du er ikke alene, men det finnes en dikter som tenker på dine smerter”

I dag kan en nesten si at Neruda har fått helgen status. Hans hode – i granitt, marmor og kopper, selges nå sammen med Kristus-figurer og Madonna-skikkelser.

Men svaret finnes vel også i hans glede over livet, kjærligheten til menneskene, i gleden over skjønnheten i naturen, i vennskap, god mat og drikke. Og sist, men ikke minst i gleden over de gode historier.

Om «La Sebastina»,  Nerudas høye, smale hus i Valparaiso, har han  skrevet: Hjemme hos meg selv har jeg hatt leker, små og store, uten dem kunne jeg ikke ha overlevd. Jeg har også bygget huset mitt som en leke, og jeg leker i det fra morgen til kveld.

La Sebastina

Neruda er, sammen med sin kone Mathilde, gravlagt i hagen i hjemmet sitt på øya Isla Negra. Den  ligger en drøy time fra Santiago, i nærheten av havnebyen San Antonia. Ligger der ut mot havgapet og Stillehavet. I 1991 hadde huset de bodde i der et plankegjerde som omga hele eiendommen. Så å si hver eneste kvadratmeter av den grove veden er tettskrevet med dikt, hilsener og ønsker rettet til den mannen som da hadde vært død i 17 år. En av diktene lyder slik:

En dag skal jeg gå inn
i ditt hus og holde deg
i evig omfavnelse og
fortelle deg at i sør,
i Chiloé, har vi en øy
som bærer ditt navn.

Gunhild Gjevjon

 

 

 

Gunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: