Du er her
Hjem > Ukategorisert > NESODDEN ORIGINAL

NESODDEN ORIGINAL

Jeg drikker kaffe på terrassen før jeg går på badet og barberer nesehårene mine med den nye nesehårbarbermaskinen. Det tar litt tid før jeg finner ut av mekanismen, så jeg stikker maskinen for langt opp i nesa. Det rykker og svir…Jeg har utrolig mye hår i nesa til å være kvinne, men det er bare sånn det er, det er arven fra mor og far. Heldigvis finnes det maskiner, men akkurat nå kjennes det ut som jeg har overdrevet.

Tonje Gjevjon
Tonje Gjevjon

Lufta er ren og crispy. På vei ned til bussholdeplassen ligger det rykende ferske kladdeiser med hestemøkk. Det lukter og jeg angrer på neseborbarberingen. Jeg tenker at det er inkonsekvent at hundeeiere tar med seg hundelorten i poser, når hestene kan legge igjen som de gjør. En fyr med et kobbel av hunder går forbi på den andre siden av veien. Han er hundepasser, jeg ser han ofte ute med hundene. Av og til har han 6-7 hunder å holde styr på. Han virker seriøs og tar dessuten hensyn til folk som meg, som er redd for hunder.

Bussen kommer, og jeg går på. Etterhvert fylles bussen opp. To kvinner, en med krøllete blondt hår og en kortvokst med pottesveis kommuniserer høylydt med hverandre gjennom imaginære walkie-talkies. De sitter et stykke fra hverandre. Hun med krøllete blondt hår har mye energi som kommer ut helt feilproporsjonert. Hun ler som bare fy, og synes walkie-talkie leken er ustyrtelig funny. Fra å kalle opp pottesveisen og kommunisere med henne, finner hun plutselig ut at hun skal være radioreporter som snakker gjennom walkie-talkien: ”Og i dag sender vi direkte fra buss nummer 560 – potetruta som vil kaller den. Himmelen er blå, sola er på – og reisen går som vanlig til endestasjonen yeah..” Pottesveisen ler seg i hjel. Det gjør jeg også – inni meg selvfølgelig.

Fremme ved brygga stiller jeg meg i kø foran kiosken. Blikket trekkes mot de tabloide oppslagene. Hvorfor selger de ikke Klassekampen og Vårt Land, tenker jeg. Det bor jo så mange akademikere og kulturfolk her. De tabloide overskriftene i VG og Dagbladet passer liksom ikke her.

Jeg venter på at båten skal legge til. Sigarettrøyk siver inn i nesa. Stort sett står røykerne et stykke unna og synder, men en og annen lost sjel damper ufortrødent på sin Petterøes rød mix midt i mengden av miljøaktivister og økologiske mat` fantaster.

Det er ikke mange kvinnelige billettører på båten, men det er én- og det er hun som kler uniformen best. Veldig godt faktisk. Jeg setter meg på ett av setene foran kiosken. This is where the show is. Kioskdama er langbeint, har høyt hår og er dramatisk sminket. Hun har på seg trange, sorte tights under det lårkorte skjørtet. Etter at hun giftet seg med Kenny Rogers har hun vært skikkelig i slaget. Kenny har gitt henne en diamantring, som hun viser til utvalgte passasjerer på ferga.

”Ja madam – hva skal det være” spør hun første kunde. Øynene til kioskdame ruler – de er overalt og ser ut som klinkekuler i kosmos. En fyr kommer litt subbende mot meg, med håndflaten klar. Han mumler noe, men det er umulig å få tak i hva han sier. Han går videre i sitt zombie-tempo. Når han har fått nok mynter kjøper han en kaffekopp hos klinkekula.

Store vinduer, panoramautsikt, kioskmat og kaffe, alt er så fint og jeg går av båten og er plutselig i Norges hovedstad der lysene blinker og det graves i hvert kryss.

Jeg er ferdig med et møte i byen og tar ferga til Nesodden brygge før jeg går på buss 560 som skal frakte meg hjem. Det er han bussjåføren fra Sogn og Fjordane som alltid ønsker deg en god tur og en videre god kveld. Jeg gleder meg til dette vennlige klappet på skulderen. Det er blitt et ritual.

Men han sier ikke noe, eller han sier det ikke i mikrofonen i alle fall. Jeg er jo blitt avhengig av dette ritualet så jeg går frem og spør han om han ikke skal ønske oss en god kveld i mikrofonen. Han smiler og sier mikrofonen er slitt, så det går ikke. Jeg blir lei meg, det er så fint å få et sånt lite lysglimt på vei hjem. Du må ikke slutte med det sier jeg til han, det er sånt noe som betyr noe for folk. Det er viktig.

Tonje Gjevjon
performancekunstner

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: