Du er her
Hjem > Aktuelt > Velferdsprofitørene

Velferdsprofitørene

Linn Herning (f. 1983) er
historiker og jobber i organisasjonen For velferdsstaten. Siden 2010 har hun arbeidet med å kartlegge og samle erfaringer om kommersielle selskaper i

"Velferdsprofitørene" Velferdsprofitørene Forfatter: Linn Herning År: 2015 ISBN: 9788283420005 Manifest forlag
«Velferdsprofitørene»
Forfatter: Linn Herning
År: 2015
ISBN: 9788283420005
Manifest forlag

velferdstjenestene. Det har resultert i boken «Velferdsprofitørene» 1 , utgitt i 2015, om «de som tjener seg rike på skattefinansierte velferdstjenester», som det heter på bokens bakside. Det dreier seg i første rekke om drift av barnehager, sykehjem og skoler, i hovedsak kommunale oppgaver.
De siste 20-30 årene har private selskaper i økende grad overtatt driften av slike virksomheter, et resultat av at kommunene har konkurranseutsatt og privatisert tjenestene. Boken dokumenterer i stor detalj hvordan disse selskapene arbeider for å ta ut størst mulig fortjeneste, som i økende grad skjer på måter som er vanskelig å avsløre, fordi regnskapene ikke er offentlige.

Et interessant spørsmål er hvordan selskapene vinner kommunale anbudskonkurranser om laveste utgifter for kommunen – og selskapenes evne til parallelt å trekke ut store fortjenester. Herning skriver på side 18:

Det finnes fem hovedstrategier for å kutte kostnader og dermed tjene penger på drift av velferdstjenester:
Kutte i bemanningen – færre folk, flere midlertidige, kortere vakter, flere oppgaver på samme bemanning med mer.
Kutte lønnsutgifter – kutte lønninger, hindre lønnsøkning, mindre tillegg for overtid og ubekvem arbeidstid, bruke ansatte med lavere kompetanse og mindre ansiennitet som dermed har lavere lønn, bytte til en «billigere» tariffavtale med mer.
Kutte i pensjonsutgifter – gå fra ytelsesbaserte til innskuddsbaserte pensjonsordninger, kutte i hva som gir opptjeningstid, ansette i små og midlertidige stillinger som ikke gir pensjonsrettigheter med mer.
Utnytte markedet – etablere seg der kundegrunnlaget er best og betalingsvilligheten størst, utføre enkle fremfor kompliserte oppgaver med mer.Strategisk selskapsstrukturering – skjule eierskap, flytte penger og arbeidsgiveransvar, unngå skatt; gi inntrykk av dårlig økonomi med mer.

Oppfinnsomheten er stor, også når det gjelder metoder for å overføre fortjenestene til selskapenes eiere. Eierutbytte vil figurere i regnskapene og dermed meddele allmennheten overføringene. Dette er derfor ingen foretrukken metode for de mest profesjonelle. De er meget bevisst på det image de
skaper. En foretrukken metode for dem er å skryte av at de beholder alle ressurser i selskapet og følgelig ikke tar ut noen fortjenester – før selskapene selges for summer som langt overstiger tidligere kapitalinnsats. Det typiske for disse selskapene er at de skifter eiere relativt ofte. Herning skriver at det ofte er svært vanskelig å avdekke hvem som egentlig er eiere bak de private selskapene, og dermed hvor de er hjemmehørende.

En annen metode er internprising i forhold mellom flere, ofte internasjonale selskaper, som eierne driver til fordel for moderselskapet, som typisk er hjemmehørende i et skatteparadis. Metoden kan avdekkes hvis leieutgiftene eller generelle driftsutgifter er langt større enn de burde være. Slike regnskapstransaksjoner gjør det umulig å avdekke fortjenestenes størrelse, fordi detaljerte regnskaper ikke er offentlige.

De private eierne er også en mangslungen og heterogen gruppe, fra små lokale foretak (som for eksempel driver lokale barnehager) til internasjonale selskaper, som opererer i mange land, hvor eierne typisk er oppkjøpsfond, hvis hovedformål er å sikre eierne størst mulig utbytte. Herning gir
en meget grundig orientering om utviklingen og tilstanden i Norge. Fordi det er så komplisert i forhold til offisielle regnskaper å avdekke hva eierne har tjent, er hun tvunget til å ty til skattestatistikk, som de fleste vet ikke gir pålitelige tall for hvilke økonomiske ressurser som forvaltes.
Denne oversikten gir hun på sidene 51-52.

Hvis strategien er å kutte lønns- og pensjonsutgiftene for å øke fortjenestene, burde ikke kutt i personalutgiftene komme til syne ved dårlig drevne virksomheter? Herning påstår at særlig NHO Service driver pågående markedsføring for private løsninger overfor landets kommuner, basert på løfter og tall som er altfor positive i forhold til erfaringene. Når private er sluppet inn, viser erfaringene at det er problematisk å gjøre om på vedtaket og la kommunen overta igjen, med mindre det ender i offentlige skandaler. De ansatte har i mellomtiden skiftet arbeidsgiver, det private selskapet har fått eiendommen/tomten med på anbudet uten å betale særlig for den, slik at det blir en svær operasjon for kommunen å overta igjen. Og selv om de ansatte som har fulgt med på ferden er svært misfornøyd med de private erfaringene, er det ikke enkelt for dem å stå frem og berette om dem offentlig. I Sverige er de forhindret, fordi de må undertegne en taushetserklæring. Kommunene, med sine politikere og sin administrasjon, har heller ikke god tilgang til informasjon om tilstanden i privat drevne virksomheter. I den grad de er ensidig fokusert på lavest mulige utgifter for kommunen, bryr de seg heller ikke.

Skrekkeksemplet er John-Bauer-skolene i Oslo og Bergen, som i 2008 fikk krav om å refundere 7,3 mill.kr. av statstilskuddet, fordi det imot lovverket hadde tilflytt eierne. Eierne reagerte med å slå skolene konkurs og nedlegge virksomheten, fordi med «den økonomiske situasjonen vi er i, er
de ikke lenger drivbare». Konsekvensen var at 300 elever plutselig mistet sitt skoletilbud, og fylkeskommunene måtte snarest finne skoletilbud til elevene.

Hva kan gjøres? Herning anbefaler på side 199:

Her er fem tiltak som til sammen kan skape en politisk plattform for dette arbeidet:
Åpenhet, innsyn og kunnskap – en forutsetning for offentlig debatt.
Ta tjenestene tilbake – offentlig egenregi er den beste garantien mot velferdsprofitører.
Velferdstjenester uten profitt – et nasjonalt og lovfestet non-profit-prinsipp.
Tillit, faglighet og demokratisk styring – ny styring i offentlig sektor.
Felles og tilstrekkelig finansiering – fortsatt råd til felles velferd.

Herning skriver (på side 200) at Norge bør det på samme måte som i Sverige, utrede muligheten for at offentlighetsloven skal gjelde også for alle som driver på vegne av det offentlige. Det forutsetter media som interesserer seg for temaet og driver undersøkende journalistikk om hvordan private kontra det offentlige driver sine virksomheter, og hvilke erfaringer de ansatte sitter med. Tendensen i dag er at de ansatte ikke høres – i forhold til private konsulenter, som ofte har et helt overfladisk syn på saken.

PIP

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: