Med ett ble søvnens hinner voldsomt flerret:
Som om de skar meg fra et moderliv,
som om i lynglimt intet mer var sperret –
slik ble jeg vekket i et veldig riv!

Men det var deg jeg mintes i det samme,
*ditt* lyse ansikt, som det så, mitt sinn!
Som om du var med ett min mor, min amme,
som om jeg ventet at du strøk mitt kinn.

Som om jeg lå, lik Moses, gjemt i sivet,
da kurven plutselig ble løftet opp,
som om jeg fødtes annen gang til livet –
slik ble jeg revet ut av søvnens kropp.

Si, blir det slik når jeg skal møte Gud?
For somme øyeblikk kan bære bud.

Ellinor Lervik, fra «Vigilie», 1988