Du er her
Hjem > Forsiden > To fortellinger om mobbing.

To fortellinger om mobbing.

Her er to historier. Den første fra daværende BT-sjefsredaktør Trine Eilertsen: fortellingen om lærer Bjørndals metode mot mobbing ( opplevd på midten av 1980 tallet skrevet i 2011 ) Deretter ungdomsskolerektor Bjørn Bolstad rektor ved Ringstadbekk skole i Bærum sitt tillegg til Trine Eilertsens fortelling. Handlingen er lagt til 2016. ( Bjørn Bolstads blogg «En rektors bekjennelser».)

Trine Eilertsens personlige mobbehistorie. 

Det banker på klasse-romsdøren til klasse 9B. De er omtrent halvveis i en norsktime. Utenfor står klasseforstanderen. Når klassen ser ham, retter de seg i ryggen. Han har den effekten på dem, og de skjønner at det må være alvor når han oppsøker dem midt i timen til en annen lærer.

– Jeg vil snakke med Arne, Per, Lise, Ingrid, Gunnar og Tone. Dere blir med meg inn på et grupperom nå.

De navngitte elevene kikker på hverandre, spørrende, reiser seg og går ut av klassen.

– Sett dere ned, sier klasseforstanderen kontant når han har lukket døren bak dem på grupperommet. Og hør nøye etter:

– Else var ikke på skolen i går. Hun er her ikke i dag heller. Hun er hjemme. Hun har så vondt i magen at hun ikke greier å komme seg på skolen. Jeg har nettopp snakket med moren hennes, som fortalte meg at Else har hatt det slik i hele høst.

Elevene ser usikkert på læreren, på hverandre, men kjenner igjen historien hans.

– Else kommer ikke på skolen fordi hun hater å være her. Det har blant andre dere ansvar for.

– Vi? Men ingen av oss har da noen gang … prøver Lise seg.
Det var en gang en lærer. Han visste hvem han skulle snakke med da en av elevene hans ble mobbet på skolen.

– Nei, ingen av dere har plaget Else. Det er ikke dere som raljerer med henne når hun må lese høyt i timen, som dytter, eller som kommenterer hvordan hun ser ut. Det er det Rune og Egil som gjør. Nei, deres ansvar ligger i at dere ikke gjør noe for å stoppe det. Dere har til felles at dere er blant klassens mest respekterte; best i gym, best på skolen, god i fotball, eller bare populær blant alle. Ingen har større makt enn dere i den klassen. Men dere bruker makten til å sole dere, ikke til å hindre at Else blir plaget av dem som trenger noen som er enda svakere enn seg å hakke på. Ikke til å sørge for at hun får delta, være med. Det er patetisk, og jeg er enormt skuffet over dere, sier læreren.
Elevene stirrer på ham, så ned i bordet. Rødmer. Har kjent på følelsen. Har tenkt at de skulle si noe, men har ikke gjort det. Klarer ikke si noe nå. Læreren fortsetter.

– Jeg forventer at dere, særlig dere, tar ansvar, sier han, og smeller en hånd i bordet. Jeg forventer at dere ordner opp, at dere gjør det dere kan for å stoppe dette. Og dere skal gjøre det uten å fortelle om denne samtalen. Den er mellom oss, og nåde dere om jeg får høre om den utenfor dette rommet!

Noen dager senere sitter klassen i en ny norsktime. En svak lærer har nok en gang latt seg overtale av Egil til at Else skal lese høyt fra boken. Hun er hektisk rød i kinnene, stammer, klarer ikke komme i gang. Rune ler høyt, rister på hodet. Da reiser Arne, klassens desiderte ener i gym, seg. Peker på Rune: «Og du! Du holder godt kjeft, din idiot!»

Rune holder godt kjeft. Han får beskjed på et språk han forstår, av en autoritet han begriper seg på.

Den lille gruppen elever fra grupperommet snakker aldri om det spesielle møtet de hadde med læreren de så gjerne lytter til. De prøver bare å påvirke der de kan. Trykket mot Else blir umerkelig mindre og mindre, men elevene fra grupperommet føler liten stolthet. De kommer til å skamme seg resten av livet for at de ikke grep inn før.

Det vet jeg, for jeg satt på det grupperommet den gangen, midt på 1980-tallet. Jeg satt der og hørte den legendariske læreren Øyvind Bjørndal, en mann hele klassen vår respekterte dypt og inderlig, filleriste meg og flere av vennene mine etter en høst der vi hadde forsømt oss.

Jeg har tenkt på episoden mange ganger i årene etterpå. På metoden til Bjørndal, så effektiv, så grunnleggende enkel. Det er umulig å glemme en slik vekker, og det gjør noe med synet på ansvar resten av livet.

Else kan takke Øyvind Bjørndal for at livet ble litt lettere etter hvert. Men vi som satt på grupperommet har kanskje enda større grunn til å takke ham.

Red. anm.: Med unntak av læreren, blir ingen omtalt med virkelige navn i teksten.

Lærer Bjørn Bolstad rektor ved Ringstadbekk ungdomsskole i Bærum sitt tillegg til Eilertsens fortelling. 

”Neste morgen får rektor en telefon fra en opprørt far. Han lurer på om rektor vet hva lærer Bjørndal har gjort. «Han har pålagt min datter og noen flere elever å sørge for at mobbingen av en jentene i klasse 9b stopper»,sier faren fortvilet før han fortsetter: «Det kan da ikke være riktig at det er elevene som skal stanse mobbere er det?»

Rektor har ikke hørt noe om verken mobbingen i klasse 9b eller hva læreren har gjort, så han kan ikke si noe annet enn at han skal undersøke saken og legge til et litt usikkert «Joda, det er vi voksne som har ansvar for at elevene har et godt læringsmiljø.»

Senere samme dag får rektor nok en telefon. Denne gangen er det en rasende mor som nesten kommer gjennom telefonrøret. Hun forteller om den samme hendelsen der hennes sønn ble tatt ut av timen uten at han på noen måte hadde gjort noe galt. Moren finner dette i seg selv helt uakseptabelt, men det er mer: Moren kan opplyse rektor om §9a i Opplæringsloven der det uttrykkelig står at det er skolens ansvar å sikre et godt psykososialt miljø og at det er rektors plikt å følge opp dette. Morens opphissede talestrøm fortsetter: «Jeg mener at lærer Bjørndal bør miste jobben sin når han viser en så grunnleggende dårlig dømmekraft. Tenk å legge ansvaret for klassemiljøet over på elevene!»

Før rektor rekker å svare har moren truet med å klage inn skolen til både Departementet og Fylkesmannen.

Etter samtalen blir rektor sittende tankefull og nokså rystet. Men heldigvis har rektor fått opplæring i både jus og saksbehandling og han har kjennskap til Opplæringsloven, selv om den sinte moren åpenbart ikke tror det. Så rektor vet at han som rektor har ansvaret for at alle elever opplever et godt læringsmiljø.

Han hørte på et kurs en gang at det finnes en høyesterettsdom som gjør dette tydelig. Han vet også at han skal ha et system på skolen sin som sikrer at alle ansatte melder fra til skolens ledelse dersom de har mistanke om mobbing, trakassering eller at elever på annen måte blir plaget. Han har gitt lærerne beskjed om dette, men systemet er tydeligvis ikke godt nok siden han aldri har hørt lærer Bjørndal si noe om mobbing i klasse 9b. Og hva det nå er lærer Bjørndal har gjort nå, har han i alle fall ikke drøftet dette med avdelingslederen sin eller med rektor.
Og så lærer Bjørndal, da – en av de beste lærerne på skolen.

Rektor gleder seg ikke til å høre fra Fylkesmannen eller andre tilsynsmyndigheter eller fra Skolesjefen. Hva skal han gjøre nå? Han kunne kanskje ta kontakt med FAU-leder. Han er et fornuftig menneske som sikkert vil forstå at på skolen må alle stå sammen for å motvirke plaging og mobbing. Og så må han selvsagt snakke med lærer Bjørndal.

Og B. Bolstad skriver videre : ”Skolen og skolens rolle i samfunnet er endret siden lærer Bjørndal gjorde det han gjorde. Og samfunnets og enkeltpersoners engasjement i skolen er enda mer forandret. Vi har blant annet utviklet et samfunn der individuelle rettigheter ofte vektlegges sterkere enn individuelle eller kollektive plikter.

Jeg opplever mange foreldre som er mest opptatt av sitt barn og hvordan det skal få størst mulig utbytte av skolegangen og som ikke ser at skole er et fellesskapsprosjekt.

Hendelsene og personene i (hans tillegg) fortellingen ovenfor er oppdiktede, men jeg opplever mange foreldre som er mest opptatt av sitt barn og hvordan det skal få størst mulig utbytte av skolegangen og som ikke ser at skole er et fellesskapsprosjekt.

Vi har også, og kanskje som en parallell til rettighetssamfunnet, utviklet en holdning der vi legger ansvar over på offentlige instanser og reduserer det personlige og private ansvaret tilsvarende. Statsminister Erna Solberg påpeker dette når hun uttaler det selvfølgelige i at foreldre er ansvarlige, eller medansvarlige, for om deres barn trakasserer andre barn.

Vi opplever også i dag at mobbing og trakassering i skolen arter seg langt mer subtilt og skjult enn på lærer Bjørndals tid. Min erfaring er at elever i dag sjelden blir ledd ut i klasserommet eller fysisk plaget ved at noen for eksempel ødelegger innholdet i skolesekken deres, selv om det dessverre også skjer fortsatt.

I dag holdes ofte elever utenfor gjennom blikk eller fravær av blikk, ved at de ikke får godmorgen-klem av klassens «dronning», ved at de ikke blir invitert i bursdagsselskaper osv.
Hvordan forventer vi at Arne, klassens desiderte ener i Eilertsens fortelling, skal reagere i dag når mobbingen og utestengningen skjer utenfor klasserommet og i stor grad på sosiale medier? Eller hva skal lærer Bjørndal gjøre når de som stenger andre ute og skaper usikkerhet og frykt, er de elevene som er mest populære i klassen?

Men jeg heier på lærer Bjørndal og på alle Bjørndalene som jobber i norske skoler. Jeg håper de involverer hele skolen, inkludert ledelsen, i de utfordringene de har i klassen.
Jeg håper Bjørndalens skoleledere reagerer raskt når de blir oppmerksomme på elever som kanskje blir plaget og at de er flinke til å fatte enkeltvedtak og sette i gang tiltak. Men jeg håper også at bevilgende myndigheter, både på statlig og kommunalt nivå, forstår at dette tar tid og at det stjeler tid fra andre oppgaver rektor skal løse.

Jeg håper også at våre lovgivere forstår at endrede lover og mulighet til å flytte mobberen til en annen skole har begrenset effekt eller vil være vanskelig å gjennomføre, blant annet fordi det forutsetter at mobbing utføres av en eller noen få elever som kan identifiseres utvetydig. Hvem av elevene som mobber Else i klasse 9b i Eilertsens fortelling bør bytte skole? Og hva slags reaksjoner vil rektor få hvis han vil gjennomføre det?

Jeg håper også at alle skoler klarer å involvere både elever og foreldre i arbeidet mot trakassering, utestenging og mobbing. Hos oss har elevrådet i mange år hatt en fast oppgave som de kaller «mobbeansvarlig». Det høres ut som en underlig tittel, men det er altså noen av elevrådsrepresentantene som har et særskilt fokus på læringsmiljøet på skolen, altså egentlig «antimobbeansvarlig».

Noen ganger har de vært rundt i klassene og snakket om klassemiljøet, og vi har opplevd elever som forteller lærere eller skoleledelse om andre elever som de tror ikke har det så fint på skolen. Elever kan bidra til at alle blir inkludert og de har stor påvirkning på hverandre på godt og vondt. Det er vel det lærer Bjørndals metode forteller oss.

– Har du populære barn som kan velge og vrake blant halloween-invitasjoner? Da har du et ekstra ansvar.

Undersøkelse: Mest mobbing via Snapchat

Syv tips til hva foreldre kan gjøre mot mobbing

Dette er ekspertenes oppskrift på å stoppe mobbing:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/mobbing/fortvilet-mor-umulig-aa-flytte-mobber-til-ny-skole/a/23592150/

http://www.hvorlite.no/

(Bjørn Bolstads blogg «En rektors bekjennelser».)

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Det-farlige-klasserommet-7444219.html

 

Gunhild Gjevjon

Gunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: