Du er her
Hjem > Forsiden > 8 mars i intervju med Anne Line Sund: en kunnskapsrik, spennende og morsom person. En stemme som vi nok kommer til å høre mere fra.

8 mars i intervju med Anne Line Sund: en kunnskapsrik, spennende og morsom person. En stemme som vi nok kommer til å høre mere fra.

Og hvem er så du Anne Line?

-Her er en kort oppsummering, sier Anne Line: – Jeg er kvinne, kjæreste, kone, 54 år kunsthåndverker, ( 1. amanuensis i keramisk kunst) Tidligere  deltid trikkefører i Oslo og økonomisk konsulent i Oslo kommune bare for å nevne noe. Og så innebærer selvfølgelig det å være kunsthåndverker å være selvstendig næringsdrivende, noe jeg da har vært siden 1986.

Og for deg er kvinnedagen 8 mars viktig?

Anne Line Sund.
Anne Line Sund.

-Ja, ubetinget, la det være sagt: vi kvinner bør feire oss selv på denne dagen fordi vi er så utrolig bra. Det er jeg enig med Anne Line i og vi skåler i kaffe for det. – Men skulle selvfølgelig ønske at denne dagen ikke var nødvendig, fortsetter hun, -men siden det på mange områder fortsatt er mye ulikheter mellom menn og kvinners rettigheter er det fortsatt viktig å markere denne kvinnedagen. Og så er jo 8.mars en internasjonal dag da vi kan løfte blikket . En dag som oppfordrer til solidaritet med kvinner. For til tross for forskjellig bakgrunn har jeg, i møte med blant annet innvandrer kvinner, opplevd et veldig positivt kvinnefellesskap.

Hvilke ulikheter tenker du på og hvilke saker mener du at det fortsatt er viktig å arbeide for?

-En åpenbar urett som noe så fundamentalt som lik lønn for likt arbeid. Sykepleiere og ingeniører burde for eksempel være lønnsmessig likestilt. Det er et udiskutabelt faktum at næringslivet er ekstremt manns dominert.  Samt at mange kvinner diskrimineres i arbeidslivet gjennom ufrivillig deltidsstillinger, lav status og  lønn. Kvinner eier mindre og har mindre makt/innflytelse enn menn. Så er det disse usynlige maktstrukturene mellom menn. Harald Eias uttales om at menn helst snakker med og prioriterer menn forteller sitt. http://www.nrk.no/ytring/menn-som-elsker-menn-1.12629332 

Kvinnelønnen ligger på 86,1 prosent av en manns inntekt, skriver Stavanger Aftenblad. Året før lå en kvinnelønn på 86,4 prosent av en mannslønn.

For øvrig tror jeg ikke det skader at vi nå har et Likestillings- og diskrimineringsombud som tidligere har vært Arbeidsminister, jeg håper hun evner ta tak i flere av disse tilsynelatende usynlige fenomenene.

Her må intervjueren skyte inn, siden hun er sterk motstander av generelle bedømmelser når det gjelder hvordan menn er, at dette selvfølgelig ikke gjelder alle menn. Og Anne Line tar en pause og smiler stort og fortsetter med å si:

– Og det er jo en situasjon som er direkte ulogisk sett ut fra et menneskelig og økonomisk perspektiv for som generalsekretær Ban Ki –moon sier:
” Land med likestilling mellom kjønnene har bedre økonomisk vekst, selskaper med mange kvinnelige ledere oppnår bedre resultater, fredsavtaler som inkluderer kvinner, er mer holdbare og regjeringer med mange kvinner. Vedtar flere lover innen helse, utdanning, antidiskriminering og barneomsorg, Kort sagt: Likestilling mellom kjønnene betyr fremgang for alle.

Et argument som brukes mot kvinner i arbeidslivet er at sykefraværet er langt høyere blant kvinner enn menn. Har du noen tanker rundt det?

-Mange av de kvinner som er i arbeidslivet har i realiteten to ansvarsområder: hovedoversikt over hjem og barn samt egen jobb. Og siden menn generelt sett tjener mer, så tror jeg det nok ofte blir til at det blir kvinnene som ved sykdom blir hjemme hos barna. Enkelte menn anser sin jobb som for vesentlig for slike trivialiteter, og tør ikke informere leder om fravær av slik grunn, ja kanskje mer enn kanskje en gang pr. år da. 

Kvotering hva mener du om det spørsmålet?

-Kvotering er selvsagt helt pyton! Men, dessverre tror jeg det en sjelden gang kan bli nødvendig, både i kvinne- og mannsdominerte områder.

Hvorfor?

-Ta f. eks. ramaskrikene som oppsto blant engstelige menn da kravene om kjønnskvotering til styrer i næringslivet kom. Nå har faktaene kommet fram; de kompetente kvinnene fantes i selskapenes omgivelser, og aksjonærenes interesser er godt ivaretatt fordi tilgangen på kompetente kvinnelige kandidater til styrevervene er god nok. Ingenting tyder på at det er kompromisset med behovet for kompetanse. Funnene tyder på at næringslivet på mange måter aksepterer at kjønns-kvotering var et nødvendig grep.

Et annet sted hvor kvotering kanskje må foretaes som et nødvendig onde, er innenfor utdannings-sektoren. På psykologistudiet i Oslo nå, er det fullstendig guttemangel, bare 1 av 10 avgangsstudenter er menn. Så det er vel når miljøer blir segregerte over tid, at jeg tror på kvotering som en nødvendighet.

Hvorfor tror du det fortsatt er slik at kvinner i mindre grad enn menn søker ledende stillinger?

-Jeg tror det er slik fordi vi fremdeles har en vei å gå, ettersom det er lagt opp til å jobbe som ”broilere”, dvs det er ikke lagt opp til å jobbe mye og med stort ansvar, samtidig som man naturligvis tar pause fra dette i forbindelse med graviditet/ ivaretagelse av hjemmesfæren i perioder.

Heldigvis har vi flott ungdom som vokser opp nå, kanskje vil dette være endret om en generasjons tid? Jeg tror vi vil få et bedre samfunn (les sterkere ledelse, mer bærekraftige bedrifter og produkter, mindre korrupsjon og mer rettferdige forhold) når mennesker i ledende stillinger (uavhengig kjønn) i perioder også har muligheten til å ivareta dette betydningsfulle vare og nære, som det å ta del i familiestruktur /nærmiljø kan representere. Å ha omsorg for barn innebærer ikke å bli «deskilled». det betyr å bli «upskilled»! 

Nå har kvinner bedre utdannelse enn menn i alle landets kommuner.

Noen synspunkter på fedres rett til svangerskaps permisjon etter at mor har fått sin lovpålagte del på 10 uker (tidligere 14 ukers pappapermisjon)?

-Naturen har skapt mødre. Vi er jo naturlig tiltrengt for småbarn gjennom amming og gjennom tusenårs- varende identitets-historie; vi inntar denne rollen med største selvsikkerhet og autoritet. Her må vi faktisk hjelpe gutta på vei, og tørre å slippe dem til,  for far er en like viktig omsorgsperson som mor. Samfunnet må avhjelpe, og skape fedre ved blant annet lovpålagt pappa perm. Slik at de på et tidlig tidspunkt får en tilknytning til barnet sitt, og kred for deres måte å gjøre dette på.

Så jeg var og er helt uenig i at partiene H, Ap, V, KrF og FrP reduserte fedrekvoten fra 14 til 10 uker. Og at de ved å innføre det de kalte en tillitsbasert unntaksordning som gjør det mulig å overføre hele eller deler av permisjonen til mor. Vi bør her også huske på at det på det psykologiske plan nå er blitt vanskeligere for menn å be sjefen sin om å går ut i pappapermisjon da den ikke lenger er lovpålagt.

Å bli bedømt for å være en dårlig mor er vel kan hende noe av det verste som kan hende oss kvinner. Mener du det fortsatt er det slik at kvinner alltid får skylden når noe går galt med barnet deres?(Tenker her for eksempel på 13.åringen som ble funnet død og hennes enslige moren som umiddelbart ble anklaget for drap. En anklage som viste seg ikke å medføre riktighet. Snarere tvert i mot siden denne enslige moren hadde gjort alt det som sto i hennes makt for å hjelpe datteren. At det var systemet: skole, barnevern med mer som hadde sviktet denne lille familien. )

-Ja det er jo ofte slik, og tenk hvor grusomt for de det gjelder. Og systemet, det er jo oss. Dessverre finnes det fremdeles sterke foreldede makt strukturelle holdninger i det offentlige som i rettssystemet, det er derfor vi må være på allerten alltid, på de svakes side, og søke skape forandring, og å skape likestilling og rettferdighet for hvordan kvinner/menn, mødre og fedre, gutter og jenter behandles.
Disse fenomenene relatert til gammeldagse holdninger slår forresten også feil ut for fedre; det finnes eksempler på der mor etter skilsmisse saboterer barns samvær med far, og dette med det offentliges ”godkjennelse”. Igjen, feil for alle.

En annen stygg urettferdighet som foregår i Norge i dag er rettsløsheten innvandrerkvinner opplever etter å ha giftet seg med norske menn, som hentebruder. Norge gjør det lett for ham å dumpe henne i hjemlandet, så gjør han det samme igjen, og dette uten noen forpliktelser eller konsekvenser for ham! Hun er ofte rettsløs i opprinnelseslandet, men enda verre, hun blir rettsløs i likestillings bastionen Norge.

Heldigvis har vi dyktige damer med flerkulturell bakgrunn som hever stemmene i det offentlige, de er viktige og de må slippes til. Vi må jobbe mot å fjerne disse foreldete patriarkalske holdningene i alle ledd, både privat og samfunns strukturelt.

Litt tatt ut av sammenheng så digger jeg mennesker som Hadia Tajik, Abid Raja og Shazia Sarwar. De møter disse konservtive holdningene med stor innsikt og gode og reflekterte argumenter.

1 av 100 voldtekter blir oppklart og straffet i dagens Norge. Og det er store mørketall når det gjelder antall voldtekter som begås. Mange ser derfor ikke noen hensikt i å anmelde overgrepet? Hva mener du kan gjøres for å få til en endring her?

-Det er grusomt å tenke på hvor ofte voldtekt faktisk foregår i nære relasjoner. Viktig som voksenpersoner og foreldre, er å tørre å snakke om disse tingene og tidlig være tydelige i holdningen ovenfor oppvoksende gutter om at et nei fra en jente (eller gutt) er et nei, og skal respekteres –uansett. Det kan ikke overlates kun til skolen eller andre, jeg leste at under halvparten av unge mellom 18 og 29 år sier de har fått opplæring eller informasjon om grensesetting og overgrep på skolen.

Så må vi jobbe med systemet, igjen, det er jo helt sprøtt i likestillingslandet Norge, at straffeloven er i strid med internasjonale menneskerettighets-standarder: Ifølge norsk lov er det ikke voldtekt dersom overgriper ikke bruker vold eller opptrer truende. At jenta (eller gutten) har sagt klart ifra at hen ikke ønsker sex er ikke nok. Fremdeles i dag, er det i vår foreldede norske straffelov ”vold eller truende atferd” som definerer om noe er voldtekt eller ikke, og ikke ”fravær av oppriktig samtykke”, slik den internasjonale menneskerettighets standarden fastsetter.

Myten om at Norge er verdensmestre i likestilling er avkreftet. Norske myndigheter tar ikke nok ansvar for å jobbe aktivt og systematisk for likestilling, det opprettes handlingsplaner og mange gjeve ord blir sagt, men du verden så tregt det går. Heldigvis jobber Amnesty svært aktivt for endring, og det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet er også advokat. Skulle likt å se om dette hadde gått like tregt dersom det først og fremst var et mannsproblem?

http://www.amnesty.no/kampanje/voldtekt-i-norge

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Etterforskning-av-voldtekt-i-tall-8002473.html

http://www.nrk.no/norge/ingen-kontroll-pa-antall-voldtekter-i-norge-1.12063399

Og er det fortsatt slik at det å ikke ville ha barn er noe kvinner ikke snakker høyt om fordi du da bryter med synet på hva en kvinne skal være. Hvorfor tror du det eventuelt er slik?

-Jeg tror og håper det ikke er slik lenger. Aldri har jeg tenkt at mine venninner (eller mannlige venner) som ikke har egne barn er mindre kvinne eller menneske av den grunn. Å få / ha barn er et privilegium som jeg unner så mange så mulig, og kanskje fordi jeg selv fikk barn sent i livet så reflekterte jeg en del over dette, og kom alltid til samme konklusjon: ethvert menneske lever et fullverdig liv også uten (egne) barn, det er kun annerledes enn med. Og når det er sagt, så finnes det mange, mange måter å være av stor betydning for barn på, yte omsorg til barn, få tilbakemeldinger fra barn på, og ha det moro med barn på, uten at en tilhører A-4 familien, heldigvis.

Hvordan ser du på kjærligheten, true love og livet?

-Jeg er en enkel sjel, Det å våkne og kunne se ut på trær, ha en snill mann å være glad i, barn, bikkjer, venner og hyggelige naboer gjør meg lykkelig. Ikke å forglemme så har jeg verdens beste yrke, og bare så det er sagt: selvfølgelig tror jeg på true love.

Så kommer Nesoddpostens kose spørsmål: Hvilken bok, låt og film vil du anbefale?

-Boka jeg hygger meg med for tiden er ”Den hvite veien” av Edmund de Waal, en skjønnlitterær bok om leire og alkymi, det er jo slikt som opptar svært mye av mitt liv. I tillegg vises forfatterens keramiske kunst permanent i indre del av kuppelen til Victoria & Albert museum i London (ta med kikkert :).

Hør på Stefan Sundström, alt av ham er bra! For anledningen må jo ”Slicka Uppåt, Sparka neråt” passe bra, eller kanskje ”Faller en faller alla” eller ”Teddybjörnen”. Eller Lille bâcken, der han samarbeidet med poeten Allan Edvall (ja, ”pappaen” til Eemil).

Film: Drar for sjelden på kino når jeg lever på deilige Nesodden. Derfor velger jeg en film jeg ikke har glemt på 30 år, nemlig “Sporveksleren”. En relativt ung mann lever alene i sin egen isolerte verden, begrenset av et jernbanekryss og togene han har ansvar for å pense inn på riktig spor. En dag står det en pent antrukket og vakker kvinne på perrongen, hun har gått av her ved et uhell, men også i selskap med henne er sporveksleren totalt asosial og ute av stand til å kommunisere. Sporveksleren er først og fremst en burlesk og tragisk komedie, et absurd kammerspill. Tror jeg må få sett den omigjen!

Til slutt: har du en morsom historie du vil dele med Nesoddpostens lesere?

Vanskelig på stående fot, men i og med at det var snakk om små barn da, så kom jeg på da vi var på vei hjem fra Kina som nybakte (adoptiv-)foreldre, etter mellomlanding på Kastrup. Piloten annonserte høytidelig på høytaleren i flyet: ”Deres Kongelige Høyheter, damer og herrer, velkommen om bord … osv.” Og jeg tenkte ”Jøss, det var utrolig hyggelig å ønske disse smårollingene så godt velkommen til Norge da!” Og det var ikke før jeg leste i avisen flere dager etterpå, at jeg skjønte at kongeparet faktisk hadde vært om bord…

En annen historie er fra da jeg kjørte trikken: Jeg (dvs. trikken inkl. 200 passasjerer) var akkurat i siget, ut fra en holdeplass. Selvfølgelig er det en dressbefengt mann som springer over gaten rett foran trikken, ”Huff det der er ikke særlig lurt i tilfelle man faller” tenker jeg (og ja det var fotgjengefelt, men ikke lysregulert, og da skal gående vike for trikken). Men nei, jammen er det enda en mann, med press i buksene, som prøver å ta sitt første skritt ut i fotgjengerfeltet, foran meg (dvs trikken). Så, det er bare å bruke bjella, som jo høres ganske godt kan du si… Idet jeg kjører forbi, ser jeg hvem det er jeg korrigerte, åh hjælp det er jo STATSMINISTERN, Stoltenberg!! Jeg gaper høyt, full av høflighet og respekt eller autoritets angst eller hva vet jeg, ”skal jeg stoppe nå eller… jeg liker han jo så godt eller hva i allverden”, men Statsministern ler og hva gjør han? Han fører flau og lynraskt foten tilbake, slår armene hurtig og rett inn til siden, ser meg smilende inn i øynene og BUKKER DYPT TRE GANGER! Det er likestillings-statsministern sin det…

http://www.abcnyheter.no/penger/okonomi/2016/03/08/195204144/kvinner-tjener-fortsatt-mindre-enn-menn

https://tv.nrk.no/serie/kvinnenes-historie/KOID27007815/sesong-1/episode-1

 

Gunhild Gjevjon

Gunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: