Du er her
Hjem > Bøker > Charlotte Rørth: Jeg mødte Jesus

Charlotte Rørth: Jeg mødte Jesus

Charlotte Rørth: Jeg mødte Jesus
Charlotte Rørth: Jeg mødte Jesus.

At en bok kan provosere i kraft av sin tittel, fikk jeg oppleve da jeg i fjor vår prøvde å skaffe meg et eksemplar av «Jeg mødte Jesus» i en av Oslos største bokhandlere. Jeg på forhånd vært innom butikkens nettside og sjekket om de kunne skaffe utenlandske bøker. Damen ved disken ble mildest talt fortørnet da jeg nevnte tittelen. Om hun i det hele tatt sjekket ordentlig på dataen, vet jeg ikke, hun sa iallfall kort og bestemt: -Den har vi ikke.

-Ok, sa jeg, men den kan vel bestilles?

Om det var min egen sjenanse, hennes irritasjon eller eventuelt en kombinasjon, det er usikkert; men samtalen var iallfall avsluttet fra hennes side, for hun snudde ryggen til og lot som om hun ryddet i en bokhylle.

Først da jeg ringte bokhandelen dagen etter, ble boka bestilt inn for meg.

Da «Jeg mødte Jesus» kom ut på det venstreradikale Informasjons forlag våren 2015, ble første opplaget ble solgt ut på to dager.

Forfatteren, Charlotte Rørth (56), er journalist og skriver for Nord-Jydske Tidende. Hun vokste opp i et ganske vanlig, ikke-kristent dansk hjem, og religiøs tro hadde aldri vært tema i hennes liv før dette jeg nå skal fortelle om skjedde.

Rørth og noen andre journalister var på reportasjetur i Spania og hadde samme dag besøkt en olivenplantasje og en fabrikk som produserte olivenolje. Charlotte Rørth var inne i sakristiet til La Sacra Capilla Del Salvador, Frelserens hellige kapell i Úbeda, der satt hun på en benk og slappet av med lukkede øyne da en mann plutselig kommer til syne foran henne.

Skinnbarlig og klar, ikke gjennomsiktig. Han går på en grusveg, stopper opp og står stille og venter på henne. Slik oppfatter hun det. Ansiktet er klassisk vakkert, og «det rødlige håret er en harmonisk forlengelse av halsens solbrenthet». Hun gjenkjenner ham som Jesus, til tross for at hun aldri har vært opptatt av ham.

Men han står der. «Underlig», sier hun – «det er som han kjenner meg, hvert et gram, han kan se gjennom alt, og han liker meg likevel». Jesus snakker til henne, og selv om hun ikke kan arameisk, forstår hun likevel alt han sier til henne.

Opplevelsen lammer henne slik at hun en stund ikke klarer å røre seg, og hun spør seg selv om hun kan ha fått en blodpropp. Men guiden hun har med undrer seg på hvorfor det er et så spesielt lys rundt henne. Han tilføyer: «Du må ikke tro at jeg er religiøs, men noe må ha skjedd med deg.»

Det blir ikke med denne ene erfaringen. Vel hjemme i Danmark får hun flere merkelige syn, og hun blir overbevist om at hun må til Úbeda igjen. I februar 2009 er hun tilbake. Inne i kapellet lukker hun øynene. og ser en mann: «Jeg genkender ham, da han som et hologram (flerdimensjonalt bilde) træder frem i naturlig højde halvanden meter foran mig, lidt til venstre. Hologrammet ligner noget fra science fiction-filmer, som jeg næsten aldrig ser, tænker jeg og forsøger med filmreferencen at ryste billedet af mig som ren fantasi» (s.25-26).

Forfatteren sier altså på ramme alvor at hun møtte Jesus. Ikke bare åndelig; hun har sett ham og hørt ham snakke. «Jeg stoler på deg», sa han andre gang de to møttes. Etter det har hun ikke møtt ham igjen.

Det første journalisten Charlotte Rørth gjør, er – yrket tro – å spørre eksperter til råds, og hun reiser Skandinavia rundt for å finne leger, psykiatere, teologer, forkynnere – noen som kan fortelle henne hva som skjer. Hun er imponert over dem hun møter, for ingen avviser henne. Tvert om, de går dypt inn i det med kritisk sans og åpne sanser. Selv tror hun jo også på vitenskapen.

I et intervju i Vårt Land april 2015 ble Rørth ble spurt om hva hun som kritisk journalist først og fremst ville spurt seg selv om i et tilfelle som dette. Hennes spørsmål er, naturlig nok: «hvordan kan du tro på dette?». Og svaret på det er at hun tror på det fordi hun har opplevd det. «Jeg har kun min egen troverdighet å by på. Jeg kan ikke bevise det eller etterprøve det. Dersom jeg skulle velge å ikke tro på det, vil jeg ikke tro på meg selv. Det kan jeg heller ikke leve med».

Videre i intervjuet sier hun om det Jesus skal ha sagt til henne: «Han fortalte ikke hva jeg skulle gjøre eller at jeg var noe spesielt, ikke at jeg var mer verd enn andre. Han ga meg ikke beskjed om å forkynne og tale og ga meg ingen rett til å irettesette andre, de som ikke er som meg selv», sier hun og tilføyer: «Nei, han viste seg bare for meg, ga til kjenne at han var glad for at jeg var til. Større blir vel ikke kjærligheten?».

Noe kristne har sagt at de er misunnelige og tenker at det er rart hun som ikke på noen måte har gjort seg fortjent til det, får en slik opplevelse. Selv sier Rørth at det er hele poenget, nemlig at alle er like mye verd, og at dette er midt i den protestantiske tanke om at det ikke er noe skille mellom Gud og menneske.

Ingunn Astrup. Lærer og bibliotekar

 

Bidragsyter til Nesoddposten
Bidragsyter til Nesoddposten
For ikke-redaksjonelle skribenter presiseres det redaksjonelle ansvaret slik: Bidragsyterne står selv ansvarlig for det de skriver.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: