Du er her
Hjem > Forsiden > Kommunereform i strid med folkets behov og interesser.

Kommunereform i strid med folkets behov og interesser.

Folkestyre eller elitestyre?
Folkestyre eller elitestyre?

Med en hyperaktuell sakprosabok mellom hendene, en bok med et innhold av meget høy kvalitet, befinner jeg meg i syv sinn med hensyn til om det vil være riktig og klokt å innlede med å kritisere bokens etter mitt skjønn eneste svakhet, nemlig tittelen.

Jeg er meg bevisst å ha lagt listen høyt. Det fortjener bokens innhold. Så, ja vel. La meg heller hoppe i det enn å krype i det. Tittelen på boken er ”Folkestyre eller elitestyre?”. Fonetisk klinger dette godt. Helt i pakt med tidens populære forestillinger. Men det blir ikke riktigere av den grunn.

Ordet og begrepet ”elite” indikerer det beste, det ypperste, utsøkte, kremen av kremen. Men brukt til å beskrive et lands skiftende parlamentariske, ofte  uansvarlige lederskap? Hvordan har disse stelt det til her i verden? Eller på hjemmebane? Ikke mye å skryte av, nei. Ordvalget er uheldig.  Alternativet til folkestyre er her i Norge på ingen måte  å finne  blant munnrappe politikere. Vi snakker nå om styre ved en eller flere særinteresse grupper (partier). Jamen sa jeg krem! Til sammenligning traff historikeren, professor Jens Arup Seip,  ganske annerledes presist med sin essay tittel ”Fra embedsmannsstat til ettpartistat”. Vel,  språk er språk. Ord er symboler som styrer våre oppfatninger i en grad bare de færreste er klar over.

Nå til innholdet. Allerede fra første side blir det gjort klart at boken forholder seg sterkt kritisk til Høyre/Frp-regjeringens kontroversielle kommunereform, som ”har et større og videre mål enn det som ble opplyst ved lanseringen”. Det legges opp til samfunnsendringer i tydelig autoritær ånd.  Alt styres her med fast hånd ned til minste detalj av Høyre ledelsen. Man skulle ikke ha noen gjentagelse av den regjerings oppnevnte maktutredningen, som i 2003 til ”elitens” bestyrtelse konkluderte med at det norske demokratiet ”forvitrer”, hvorpå utredningen omgående ble lagt lokk over.

Kommunereformen er tydelig et ledd i politiske bestrebelser på å flytte dagens  beslutningsmakt fra det folkelige  til det privilegerte sjiktet i samfunnet. Hvilket ikke må forveksles med kvalitetsheving. Dette vil i så fall skru utviklingen langt bakover i tid med negative virkninger på en rekke områder.

Den store kommunereformen i 1964, der også ca. 300 kommuner ble utradert, gjorde ubotelig skade på en rekke bygdesamfunn, som siden har slitt med ettervirkningene. Tvangsreformen den gang som avfolket bygdene, sprang ikke ut fra lokale behov, men var utelukkende sentralpolitisk motivert. Slik forholdet også er med kommune massakren denne gang.

Gjennomgående er man i boken opptatt av at en reform ikke skal baseres på synsing, slagord og floskler, men på dokumenterbar kunnskap og forskning. Det påvises hvordan kommunal- og moderniseringsdepartementet under statsråd Jan Tore Sanner, ved nedsettelse av utvalg  har sørget for at kun utredere som var enig i kommunesammenslåing, ble medlem av utvalgene. Til kommunevalget 2015 ble det fra Høyres Hovedorganisasjon sendt brev vedlagt argumenter mot folkeavstemning til partiets ordførere og kommunestyremedlemmer. Høyres nestformann, statsråd Jan Tore Sanner har vært meget aktiv med å sørge for at personer som ønsket folkeavstemning ble holdt utenfor utredningsprosessene. En handlingspraksis professor Seip har stemplet som Cecarisme og Stalinisme.

Detaljert og grundig med ugjendrivelig dokumentasjon  på område etter område  blir kommunereformens ensidige negative vinklinger og systematiske  feilinformasjon avdekket. F. eks. viser ferske innbygger undersøkelser at i de små kommunene er folk mer tilfreds med de viktigste kommunale tjenestene,  dvs. motsatt av hva Høyrereformen påstår. Skulle antallet kommuner reduseres til 100, vil Norge med sitt lille folketall  få de i utstrekning største kommunene i hele Europa! Er det fornuftig at spredtbygde og langstrakte Norge skal komme i en slik situasjon, spør man i boken. På den annen side ville Oslo bli enda mer dominerende enn i dag.

En styrke ved den foreliggende boken er dens rikdom på opplysninger om lokale forhold landet rundt og om kommunene som ledd i den norske styringsordningen. Etter lesningen sitter man igjen med en bredere, dypere og annerledes innsiktsfull tilhørighet til det samfunnet slektleddene før oss har utviklet, og som det er vår oppgave å ta vare på. Vi må ikke tillate klåfingrene å ødelegge det.

I boken presiseres det at kommuner blir utviklet av folk, som også lever livet sitt der. I kommunene utøves også en vesentlig del av demokratiet vårt. Som helhet inneholder boken en grundig beskrivelse av kommunenes utvikling i Norge. Man finner svar på utallige spørsmål. Den er et uvurderlig kildeskrift og har fyldige litteraturhenvisninger. De to redaktørene sammen med øvrige bidragsytere har gjort en fremragende innsats, og boken kan derfor anbefales på det varmeste til alle interesserte.

Reidar Gunder

Bidragsyter til Nesoddposten
Bidragsyter til Nesoddposten
For ikke-redaksjonelle skribenter presiseres det redaksjonelle ansvaret slik: Bidragsyterne står selv ansvarlig for det de skriver.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: