Du er her
Hjem > Forsiden > Dans for kommunalt hjerterom?

Dans for kommunalt hjerterom?

12 år gamle Linus Lynch og hans skoledilemma har sikkert berørt fler enn meg:  Linus har, som en av svært få utvalgte, fått ‘talentskole’-plass med dans som kjernefag i Oslo, men Nesodden kommune vil ikke garantere for skolepengene.

Særlige evner og behov hos de unge engasjerer mange, og både med tanke på dem og for fremtiden er det viktig å ha øye og hjerte for dette.

Linus er ett eksempel blandt mange på ungdommelig evne/trang/behov som roper på støtte, men Nesodden kommune husholder strengt med sine begrensede midler — helst i tråd både med lovpålagte forpliktelser og kommunestyrets vedtak.

Etter flere avisoppslag om denne saken rapporterer Aftenposten 4. juni at «Ordføreren løser saken — Linus får gå på talentskolen» (sterkt forkortet og banalisert av avisen: http://www.aftenposten.no/kultur/Ordforeren-loser-saken—Linus-far-ga-pa-talentskolen-199157b.html).

Talent til utfordring for kommunestyret

Kanskje «løser» ordfører og øvrige politikere Linus’ dilemma, men hvis dette utelukkende skjer etter «innfallsmetoden» — særlig basert på pinlige avisoppslag og uten en grunnleggende og prinsipiell gjennomgang, er det duket for unødvendig store utfordringer i fremtiden.

Her er noen løsaktige spørsmål til ettertanke om kommunalt bidrag for grunnutdannelse — før det går for langt:

  • Hvor finnes og hva er beslutningen på Nesodden om kommunal særfinansiering av utdannelse for ungdom med særlige begavelser og/eller behov?
  • Hvor tidlig i skoleløpet skal kommunen evt. bidra med slik særfinansiering?
  • Hva er talent?
  • Er talent noe som bare finnes hos noen få — slik f.eks. gull eller edelstener bare finnes på utvalgte steder — eller er det en ressurs som alle — i overflod — kan tenkes å bære med seg inn i livet?
  • Er det særlig talent, eller også andre åpenbare behov som skal utløse kommunal særfinansiering?

Kommunal fattigdom og fellesressurser

Årvisst tiltagende har det vært vanskelig nok for Nesoddens skoler og lærere å få tilgang til nødvendige, kommunale utdanningsmidler for «de helt vanlige».  I Nesoddskolen spares det selv på det enkleste og billigste av nødvendig materiell til f.eks. de «praktiske» fag, og foreldre med barn og unge som har særlige behov for oppfølging og støtte, vet godt hva det vil si å møte veggen — gang på gang.

Spørsmålet om økte midler til generell grunnutdannelse er viktig, men i praksis stadig mer stemoderlig budsjettbehandlet i kommunestyrets beslutninger på Nesodden.

Ordførerens tanker, slik de siteres i Aftenposten 4. juni, kan være gledelige for skoleøkonomien fremover, hvis de er i tråd med kommunestyrets oppfatning, har grunnlag i kommunens økonomi og ikke bare er en slags toskete, avis-indusert, Galvanisk froskelårrefleks.

En løsning

Kommunen bør nokså enkelt kunne stipulere et «skoleøre», den reduserte kostnaden ved at Linus (eller andre) går på skole i Oslo (eller annet sted utenfor kommunen).  Så bør kommunen uten diskusjon bidra med en slik sum til hans (eller andres) utdannelse;  alt annet vil fremstå som vilkårlig og urettferdig.

Trolig vil et slikt, helt rimelig og rettferdig bidrag langt på vei løse den pekuniære utfordringen for Linus og hans foresatte.

For å sikre forutsigbar saksbehandling og enslags rettferdighet for ungdommenens behov og kanskje krav til utdanningsstøtte, må våre utvalgte politikere tenke til bunns i dette vanskelige.

Resten av kostnaden er ikke for øyeblikket et kommunalt ansvar eller anliggende, men det finnes heldigvis velvillige kilder som kan bidra til fortsatt dans for Linus virvlende inn i fremtiden.

Jo Selsjord

Jo Selsjord
Jo Selsjord
Nesoddinnvandrer fra omkring 1980; ydmyk og stolt amatør i det meste; evig interessert kverulant for Nesoddens mulige fremgang.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: