Du er her
Hjem > Forsiden > Aldri mer taushet: Forfatter Günter Grass sin åpningstale holdt på International PENs 67. Verdenskongress i Moskva 21.-28.mai 2000.

Aldri mer taushet: Forfatter Günter Grass sin åpningstale holdt på International PENs 67. Verdenskongress i Moskva 21.-28.mai 2000.

Günter Grass, Bokmesse 2004, Frankfurt am Main
Günter Grass, Bokmesse 2004, Frankfurt am Main
Foto: Florian K.

Overalt hvor forfattere rotter seg sammen, uansett hvor og når PEN-Klubben samler seg, regionalt eller internasjonalt- hver gang har det stått og står det en katastrofe på dagsordenen. Så også her i Moskva: Vi møtes i et land hvor stormakten Russland fører krig mot et lite folk, tsjetsjenerne – nok en gang uten noen rimelighet, uten noen nåde, akkurat som før.

Men før vi skynder oss å diskutere denne aller siste akutte krigsforbrytelsen, vil jeg oppfordre dere til å kaste et blikk på fortiden. Som forfattere er vi tross alt noe mer enn bare vanlige samtidsmennesker. Selve vårt yrke gjør at vi også sliter med fortiden. Et århundre er omme, fulgt av den budsjetthysteriske frykten for at våre hellige datasystemer kanskje ikke skulle være nullkompatible.

Et nytt århundre åpner seg med uskyldig utseende, leker globalisering (akkurat som djevelen) forkynner fremskritt og fremtid og vil ha oss til å tro at fortiden er bak oss, avskrevet eller overmannet . Vi vet at den slags ønsker og profetier er blendverk. Fortiden har alltid hatt en måte å innhente oss på, og det er ikke minst litteraturen den kan takke for sitt seierrike kappløp med nåtiden.

Uansett hva det var som inngikk i det forsvunnene  århundret – kriger og folkemord, sult og inflasjon, ideologienes seiglivede makt og deres krypende, brå  bankerott – så var det i hvert enkelt tilfelle forfatterne som vitnet om det. Stort sett i i strid med den offisielle historieskrivingen, til tider (under tvang) i kode og til tider som foregripelse av fremtiden.

Derfor  vil jeg la det forgagne århundret paradere foran oss på den litterære catwalken. Noe slikt er bare mulig ved å bruke tidssprang. Altfor mye presser seg på i forgrunnen på en gang og vil opp på forscenen.  Jeg må begrense meg. Noen få eksempler må være nok.

Det hendte i Tyrkia under første verdenskrig. Hundretusener av armenske menn, kvinner og barn ble myrdet eller drevet ut i ørkenen, det vil si inn i døden. Men vi ville ikke ha visst stort, i hvert fall ikke nok, om dette folkemordet på armenerne, som tyrkiske regjeringer har benektet til denne dag, hvis ikke den østeriske forfatteren Franz Werfel hadde skildret den metodiske utryddelsen i romanen:” De førti dagene på Musa Dagh”. Boken overlevde fortielsen.

Da boken kom ut i 1933, var det ikke lenger noe – i og med nazistenes overtakelse- som kunne stille seg i veien for et langt mer omfattende folkemord, på jøder og romafolk. Werfel, som måtte flykte fra Østerrike og dra i eksil noen år senere, forutså det oppsvulmede barbariet.

Det var langt mer av et varsel da George Orwell erkjente kommunistenes terrorregime på et tidlig stadium. Allerede under borgerkrigen i Spania, som et stort antall forfattere reagerte på ut fra varierende erfaringer og synsvinkler, skrev han sitt anklageskrift ”Hyllest til Katalonia” hvor han avslørte den terroren det hemmelige kommunistiske politiet GPU drev mot anarkister og sosialister.

Men ingen ønsket å tro ham. Og selv romanen ”1984”, hvor fascistisk og stalinistisk praksis viste seg å utgjøre en så lovende blanding for fremtiden, vakte bare motvillig oppmerksomhet, i beste fall som en uforpliktende skrekkroman.

Til enhver tid er det forfattere som har avlagt vitnesbyrd, men stort sett har de skreket mot stormen . Mer levende og mer inntrengende enn noen statistikk, den være seg aldri så pedantiske, fikk den italienske forfatteren Primo Levi og hans ungarske kollega Imre Kertesz med sine penner dagliglivet i Auschwitz til å folde seg ut for våre øyne. Med ”Hvis dette er et menneske” og romanen ”Skjebnemøte” legger to overlevende, den ene en moden mann og den andre en umoden gutt, fra seg minnenes  byrde. På samme måten som lot Aleksandr Solsjenitsyn hele verden få kjennskap til ”Gulag Arkipelet”,  først i fortellingen ”En dag i Ivan Denisovitsjs liv” og dernest i den ene boken etter den andre.

Og vi må også minne om andre forfattere – forfattere som ga sin stemme,  som regel protesterende stemme, til århundret som gikk. Thomas Manns roman ”Doktor Faustus” skrevet i løpet av forfatterens lange periode i eksil, førte hovedsakelig til avvisning og ondsinnet polemikk i etterkrigs- Tyskland som var henfallen til hukommelsesundertrykkelse. Tilbakevendte landflykninger var ikke velkomne.

Men det var ikke bare i Europa dominert av terrorvelde og ideologisk tvang at forfattere gikk mot tidsånden. Enten det var i Latin-Amerika eller i Asia, overalt hvor folk ble undertrykt og holdt nede i fattigdom og nød, overalt hvor kolonistyret ble videreført av våpnenes brutale makt, viste det seg at ingen ordre kunne motstå det litterære ord, til tross for sensuren. Den chilenske lyrikeren Pablo Neruda og indonesiske forfatteren Pramoedya Ananta Toer kan tjene som eksempler; sistnevnte ble forsøkt brakt til taushet med ti års innesperring på fangeøya Buru og med en husarrest som først nylig er blitt opphevet.”

Hittil har jeg snakket om forfattere som i et århundre preget av vold har prøvet ut litteraturens tilsynelatende maktesløse magi, noen ved å følge den tradisjonelle fortelling, andre ved bevisst å våge seg på moderne stilbrudd.

Men bare noen få av dem lette seg ut sin egen intellektuelle sfære for å begå alvorlige overskridelser. Jeg har lyst til å nevne en av disse, nemlig den polske dikteren Czeslaw Milosz´, bok ” Det fengslende sinn”, som ble utgitt i 1953, som påvirket meg, den unge forfatteren jeg den gang var , i ferd med å lete etter min egen vei. Sentralt i boken finner vi korte biografier over personer som er bestemt for litterære og intellektuelle sysler, personer med navn som Alfa, Beta, Gamma og Delta, og som enten i blind tillit eller av opportunistisk sluhet hopper fra ideologi til ideologi.  De kan tjene som eksempler på en oppførsel som har dominert blant mange forfattere både i Polen og i andre land, enten det var under kommunistisk, fascistisk eller geistlig press. En oppførsel som ble den eneste aksepterte.

I mitt eget hjemland har tidligere yppersteprester for den rene venstrelære i det siste begynt å dukke opp igjen, men nå med markskritikere for kapitalismen. Czeslaw Milosz´analyser i ”Det fengslede sinn” gjelder også vår egen tids konvertitter og deres dreining i en hvilken som helst retning som inneholder doktrinære løfter, og i dag er det nyliberalismen som kommer med de lettest salgbare tilbudene.”

Og likevel, selv om jeg er fullstendig klar over alle overtramp begått av litteraturfagets folk, våger jeg å påstå at det fremfor alt var forfattere (og jeg har allerede gitt noen eksempler) som motsto det 20. århundrets vekslende ideologiske fristelser. Med kunstferdig tilgjort frekkhet tillot de seg å svare på den offisielt forkynte enesannheten med sitt eget mangfold av sannheter. Mens historien gikk sin gang, svømte de mot strømmen, både før og etter at enesannheten gjorde sitt offisielle inntog i skolebøkene. De utøver sitt harmonigrep i form av dissonanser. Med sitt mot visste de hvordan de skulle føye retten til frykt til menneskerettighetenes kanon. For det har jammen vært – og er fremdeles grunn nok til frykt, en frykt som nå for tiden er så utbredt blant de levningene som fremdeles er igjen av det tsjetsjenske folk.

Disse menneskene, som fikk sine foreldre og besteforeldre myrdet under Stalins regime eller tvangsflyttet til Sibir og andre steder, blir igjen utsatt for vold. Det forekommer kanskje protester, men både i øst og vest later regjeringene til å være villig til å godta denne nye voldsutøvelsen mot et lite folk, akkurat som de godtok serbernes og kroatenes terror mot minoriteter og først grep inn med militær makt for å beskytte Kosovo-albanerne da var det alt for sent. Og mens de først var i gang, tok den amerikanske overkommandoen (som vi har fått vite i mellomtiden) seg faktisk den frihet å bruke stridshoder fylt med anriket uran. De besvarte serbernes krigsforbrytelser. Med en forbrytelse alle Natos medlemsland nå deler skylden for.

Under den andre verdenskrig påførte tyskerne det russiske folk svært store lidelser. Denne skyldfølelsen hviler fremdeles som en tung byrde på skuldrene våre.  Det russiske og det tyske folk er forenet gjennom opplevelsen av krigen og av dens traumatiske følger. Dette må vi lære av.

Jeg vet ikke hvilke temaer som vil utgjøre tyngdepunktene på den internasjonale PEN-Kongressen som begynner i dag. Jeg håper at de tilstedeværende forfatterne er oppmerksomme på den tradisjonen de er knyttet til. Vi må kreve en slutt på krigen  mot det tsjetsjenske folk. Og likeledes en gransking, ledet av FN,  av alle krigsforbrytelser begått av alle parter. Hvis så ikke skjer, er jeg sikker på at en vakker dag vil, om ikke en tsjetsjensk forfatter, så en russisk forfatter i hans sted la verden få høre om tsjetsjenernes lidelser, slik Franz Werfel en gang skrev om mordet på armenerne som ble forfulgt i Tyrkia. Så pass klarer i hvert fall litteraturen å oppnå. Den vender ikke det døve øret til, den glemmer ikke, den bryter faktisk tausheten.

Vi er nå kommet til 2016 og undertegnedes spørsmål blir da; Hva har skjedd med armenerne, med tsjetsjenerne og Grass sine ønsker for FN? Hva er dagens situasjon? Og vet vi at den informasjonen som gis oss gjennom aviser, radio, tv og sosiale media forteller den hele og fulle sannhet?  Mitt svar er at vi fortsatt trenger forfattere og varsleres uredde stemmer.

Talen er oversatt av Kjell Olaf Jensen med forfatterens tillatelse. Publisert i Dagsavisen 4 juni 2000.

Gunhild Gjevjon

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bjarne Nordbeck
Bjarne Nordbeck
Fungerende redaktør, bidragsyter, frihetlig samfunnsaktør og web-master for Nesoddposten.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: