Du er her
Hjem > Forsiden > Anmeldelse av Vigdis Hjorths bok: Arv og miljø.

Anmeldelse av Vigdis Hjorths bok: Arv og miljø.

Arv og miljø av Vigdis
Arv og miljø av Vigdis

Av Gunhild Gjevjon
Jeg har lest mange bøker om familier som ikke fungerer som de burde. Om den store tausheten som disse familiene bærer på og avmakten hos dem som fortielsen rammer. De som skal ofres for at ingen skal få rede på hva som foregår innenfor familiens ”trygge” ramme. En frykt og skam som legger seg som et brunt belegg på disse menneskenes evne til å utvikle seg til hele personer. Hjorth lar oss møte disse erfaringene, gjennom forholdet hovedpersonen Bergljot har til seg selv og det forhold familien har til henne. Lar oss møte en hovedperson som i mange år har holdt seg så langt unna sin mor, far og søsken som hun klarer. Men så kommer det et arveoppgjør med en fordeling av hytter som ikke tar hensyn til den følelsesmessige tilknytning Bergljots eldste bror har til en av hyttene. En bror som i likhet med hovedpersonen også har holdt seg langt unna familien. Mao to av søsknene er inne i «familievarmen» mens to har valgt seg bort fra den. Så etter å ha tenkt seg lenge om og å ha snakket med broren om hans opplevelse av «familieidyllen» engasjerer Bergljot seg med all den følelsesmessige smerten og kaoset det medfører.

Hjorths evne til å berøre og å skape nærhet til hovedpersonen er imponerende. Hun får oss til å kjenne på fortvilelsen og avmakten som hovedpersonen bærer med seg. Følge hennes vei gjennom psykoterapi og samtaler med sin nære og alltid deltakende og tilgjengelige venninne  Klara.  Og til et møte hos familiens revisor der arven skal diskuteres og fordeles. I et møte der hun leser opp hva som har hendt med henne, om forbrytelsen med det unevnelige navnet incest. For første gang, med en revisor som «gissel» og vitne, får hun fortalt sin historie til en mor og to søstre som ikke har villet høre.

Men tro nå ikke at Hjorth fremstiller hovedpersonen som et stakkarslig ufeilbart offer. Nei, her er det mye å ta av når det gjelder Bergljots til dels håpløse forhold til menn, til egen oppførsel og til det alkohol forbruket hun har.

Anmelder Birgitte Huitfelt sier i sin kronikk i Klassekampen den 1.10.2016 at hun mener dette er en fortelling som handler om svik. ”Om en familie som mister sin ære, og det hjertekjærende  litterære ropet fra fortellingens eldste datter til en far og mor som ikke evner å gå inn i seg selv, se og frelse sitt eget barn.”  ”Samt at dette er fortellingen om hvem som skal ofres for at ideen om familien skal bestå.”

Og jeg har også merket meg følgende spørsmål i Kaja Schjerven Mollerins intervju med Vigdis Hjorth i Klassekampen den 10.9.2016.” Hvorfor blir man den man blir? Hva er det som utgjør et jeg? Vil også videreformidle ordet smerte-transport,  at det er ikke uvanlig at smerten blir overført fra foreldre til barn, særlig mellom mor og barn.

Hjorths ønske, som hun i flere intervjuer har kommet med, er at romanen hennes skal bli lest for emnet den tar opp, og ikke som en nøkkelroman eller kodet selvbiografi.  I et intervju sier hun: jeg føler at romanen roper ut: Se!

At Hjorth nå sammenlignes med noen av Norges store forfattere overrasker meg ikke. For dette er stor litteratur.

Til slutt noen sitater fra boken: «Allerede den gang da i-ordet ble uttalt  med ch , visste man at barn som hadde opplevd det jeg (Bergljot) hadde opplevd, kunne få det vanskelig i livet, bli promiskuøse, særlig opptatt av seksualitet, begynne å drikke, ruse seg …..

Og at de på støttesenteret mot incest den gang sa at » 99% av de som konfronterte familien om incestanklage mistet familien.»

Avatar
Bjarne Nordbeck
Fungerende redaktør, bidragsyter, frihetlig samfunnsaktør og web-master for Nesoddposten.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: