Du er her
Hjem > Leserinnlegg > DET ER UROVEKKENDE

DET ER UROVEKKENDE

≡ Av Synne Røbekk ≡
Når det samfunnet jeg er en del av hevder at profitt er den eneste måten å vokse på, at kapital er det eneste verdigrunnlaget med bærekraft og at penger er alt du trenger, og jeg samtidig ser at det samme samfunnet får dårligere og dårligere råd, da føler jeg meg maktesløs.

Det blir tilsynelatende aldri nok penger i den norske statskassa, og så alvorlig er pengemangelen at all oljen i verden ikke kan bøte på det.

Så rike som vi har vært gjennom så mange år, og likevel så lite å gå på.

Resultatet er at det kuttes hensynsløst med en holdning som sier at for å redde de fleste må vi ofre de få. Jeg vet det er dyrt å være fattig, men det er tydeligvis dyrt å være rik og. Den norske pengebingen har vært så full at betongen har gitt etter og krøsusene våre skriker opp i hysteri, nå haster det med å tette hullene og det skal gjøres av alle de andre. De som ikke begjærer sin nestes eiendom kan stappes inn i sprekkene som fyllmasse, så kan de overlevende få en neve pesos ved senere anledning, påstås det i alle fall.

Min kultur, mitt vakre Norge har blitt en Onkel Skrue med nidkjærhet kun for skjønnheten i en klingende mynt, Donald Duck skal for alltid jobbe gratis og Petter Smart skal bare oppfinne ting som gir mer klingende mynt. Kunnskap er ikke lenger makt fordi det krever langsiktig tenkning og må involvere andre enn Onkel Skrue selv. Jeg spør dere, hva har Onkel Skrue egentlig gjort for Andeby?, skal Onkel Donald for alltid fratas muligheten til å prøve å overleve. Han har tre unger å forsørge. Nå skal Hakkespettklubben ha så mange hakkespetter pr. kvadratmeter at ingen vil få ørens ro eller undervisning nok til å lære seg det som står i Hakkespettboka. Hva skal vi egentlig med politikere som ikke har interesse for fagkunnskapen i sitt eget folk, som ikke ser nytteverdi i utvikling av mennesket, bevisstgjøring gjennom kunnskap.

Vi kjemper for mer enn retten til ikke å la hverandre gå under, forhindre ungene i å slå hverandre i hjel eller de psykisk syke i å råtne hjemme. Det vi kjemper for nå er at den utviklingen vi mennesker har hatt de siste generasjonene innenfor psykologi, pedagogikk, etikk, sosiologi og humanisme skal få fortsette å utvikle seg. Det er kunnskapsarenaer som legges ned. De fysiske rommene der denne kunnskapen skal eksistere i praksis for utprøving, videreutvikling, og for at nye erfaringer skal nedskrives. Og berike oss enda mer.

Det hadde ikke eksistert en Freud uten psykisk syke, eller en Arne Næss uten rom for ettertanke. Penger alene kan ikke bygge landet. Hva skal vi med høyt utdannede pedagoger i barnehager der antall barn i seg selv er et hinder for utøvelse av kunnskap, hva skal vi med kunnskapen da? Er pekestokk og skammekrok det vi må bruke i fremtiden, er tukthus og asyler stedene vi skal sette våre psykisk syke når de blir for mange?

Ingen er unyttige i et sivilisert samfunn, bare ignoransen kan dele oss mennesker inn i viktig, mindre viktig og uviktig. Vi må kjempe for retten til å bruke vår egen utdanning, få utvikle oss som mennesker og til å få dele kunnskapen vår, vi må få være til for oss selv og hverandre. I den gode, gamle norske grunnloven står det at mennesket har rett til meningsfylt arbeid, meningsfylt!. I en tid der det snakkes om arbeidsledigheten som vil øke og samfunnsendringer som vil være belastende for oss alle, har vi politikere som kun ser en mulighet for å møte dette og det er å avvikle arbeidsplasser, spare penger der det allerede er lite å hente og lukke oss ute fra de mulighetene vi har for å sosialisere oss, gjøre oss synlige for hverandre og praktisere den kunnskapen vi erverver oss, vi henvises til å ha få muligheter å overleve på, vær en krøsus eller vær en gjeldsslave.

Det vil alltid finnes psykisk syke, funksjonshemmede, snålinger som ikke kan følge arbeidslinja, pasienter, eldre og barn, dette kan ikke bli gjort til et evig problem. Det er ikke et større problem enn det vi gjør det til, dette er nemlig også en mulighet, en mulighet til enda større kunnskap, til å skape en enda sterkere sivilisasjon og viser det seg som en umulig oppgave er det politikken det er noe i veien med, ikke folket.

Det er de underliggende holdningene vi har til hverandre som definerer et menneskes verdi i kulturen vår som her blir et problem. Vår trang til å føle oss bedre enn vår neste. Det å dele en befolkning inn i svake og sterke grupper er ikke en definisjon av en universell sannhet, det er en avslørende holdning verbalisert, men slik er det blitt en tolkning de færreste av oss reflekterer over. Trenger det å være slik? Det finnes ikke noe oss og dem, vi er alle i samme båt og den politikeren som føler seg så suveren i sin maktposisjon at vedkommende tror seg for klok til å lytte til kunnskapen i sitt eget folk og som med fynd og klem stenger seg ute fra det ansvaret det er å skulle gjøre alle til lags, er en politiker som ikke skikker sin oppgave. Når rikdom avler fattigdom og nød og folket må stå å skrike utenfor stengte dører og all makt de har er en klagerett som kun samler seg i neglisjerte papirbunker i byråkratiets kjellere, da er det fare på ferde. Er demokratiet blitt en byrde for stor å bære og er eneste veien inn i fremtiden det å gjenskape alle de feil vi har gjort før?. Vi vil ha en utviklingskurve som går opp, ikke bare i antall kroner i statskassa, men i menneskesinnet, i ånden. Det samfunnet finnes ikke som taper på å ta vare på sine medmennesker. Vår Onkel Skruementalitet har gått for langt, mennesket nedprioriteres og naturressurser selges ut, kapitalismen er blitt en dinosaur som eter alle rundt seg og som ikke vil dø før den siste planten er spist.

Det er på tide å gjøre motstand, slutte å tro på de som ikke kan gjøre annet enn å jage gullgryta i enden av regnbuen, og heller telle på knappene til de som har flere jakker enn de har godt av og vil bruke kongeriket Norge til sitt eget private walk-in closet.

Bevar kunnskapen vår, bevar menneskeligheten, bevar utviklingen og demokratiet. Bevar vår medfødte rett til å være en del av en helhet. Vi kan alltids tilgi de som ikke vet hva de gjør, men vi kan ikke la dem fortsette!

Stopp nedleggelsen av de menneskelige behov. Stopp degeneringen av det norske demokratiet og Stopp neglisjeringen av de humanistiske verdiene vi har ervervet oss opp gjennom historien.

Nå er det atter en gang tid for å kjempe for det vi har kjært!

Synne Røbekk, bruker av Nesoddtangen Gård

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: