Du er her
Hjem > Forsiden > Staten som diktator

Staten som diktator

Dette innlegg er eldre enn 4 år og kan være utdatert.

≡ Av Reidar Gunder ≡
Mens nordmenn flest fortaper seg i den søte juletid med julenisse og andre former for virkelighetsflukt, tar Bjarne Nordbeck i nettavisen Nesoddposten.no den 16.12.2016 et oppsiktsvekkende tak i dagens aktuelle norske virkelighet.

Uklanderlig akademisk formulert reflekterer han på sin måte, slik den tyske Nobelprisvinneren i litteratur, Thomas Mann, gjorde i en annen tid, der han i året 1936 satt i USA og skrev i etterpåklokskapens kranke blekhet som landflyktig fra et regime han (og mange intellektuelle med ham) ikke i tide hadde innsett konsekvensene av.

Tre kvart århundre senere stiller Bjarne Nordbeck her hos oss i denne langstrakte steinrøysa vår, helt oppe under isødet i nord, noen prinsipielle frihetlige spørsmål vedrørende konsekvensene av dagens norske styreform, som han finner direkte alarmerende.

”Er det legitimt at Staten kan bruke tvang ved kommunesammenslåing?” spør han, og videre: ”Hvor har Staten sitt mandat fra?” Det kan han med all rett spørre om. Noe slikt mandat har Staten aldri fått. Men når nærgående spørsmål skal stilles, melder også spørsmålet seg om hvem Staten er og hvor Staten er kommet fra?

Spørmålene er fullt legitime siden Staten har ingen plass i forfatningen vår – Kongeriget Norges Constitution – Grunnloven. Partiene på Stortinget bekjenner seg til Grunnloven, men de har heller ingen legitimitet i Forfatningen vår. Tvertimot. De er snyltere, kommet utenfra. Vi leter like forgjeves etter partiene som etter Staten i forfatningen, Norges Grunnlov. Derimot finner vi en tredelt styreform eller Maktfordelingsprinsippet, der Stortinget, folkets representasjon, bare er én av tre likeverdige og innbyrdes uavhengige instanser, som er samfunnets høyeste myndigheter.

LES OGSÅ: Tvang?

Skulle vi på den annen side foreta det halsbrekkende eksperimentet å sammenstille en forfatning, en grunnlov, ut fra dagens politiske praksis, vil vi snart vikle oss inn i et virvar av motstridende bestemmelser, et produkt vispet sammen av åpenbart sinnsforvirrede individer; noe en hver rimelig fornuftig person ville skrote.

I likhet med partiene er også Staten en snylter, smuglet inn gjennom en slags bakdør eller kjøkkeninngang, slik dagens norske styringssystem kom smygende til makten ved svik mellom betrodde tillitsvalgte og deres konspirasjon med ulegitime, maktstrebende særinteressegrupper, såkalte partier, uten respekt for lov og rett. Dermed kom en mennesketype av samme kaliber i maktposisjon her i landet, som gjennom århundrer har ridd Europa. Legitimitet har siden vært et misbrukt fremmedord, også i det sumpaktige norske samfunnet. Særlig i de siste hundre år har vi i likhet med Europa kavet i en stinkende febersump av svik og forløyethet. Dette ble satt i system og fikk utfolde seg til vanvidd i det såkalte ”tredje rike” under det seneste århundret, der mennesker i milliontall ble gasset i hjel eller ble drept i forbrenningsovner, mens andre omkom i dødsleire.

Smitteeffekten har fått bre seg fra Europa til den øvrige verden, til Gulag’ene i Sovjetunionen og atombombene over Hiroshima og Nagasaki, Napalm over Vietnam m.m., for å nevne de mest groteske utslagene. Her i vårt hjemlige Norge erfarer vi nå i vår egen tid det samme sumpaktige luftdraget fra dagens styresmakter og gjenkjenner Europas stygge ansikt med Staten som diktator. Kfr. historikeren Jens Arup Seip’s sarkastiske utsagn om at jo mer lik vi ble Europa, desto mer ”normal” ble vi.

Enkelte vil selvsagt reagere negativt over sumpmotivet, spesielt brukt om dagens Norge. La oss da minne om at Henrik Ibsen, et kvantesprang forut for sin samtid, allerede for over hundre år siden skrev i brev til Brandes i København: ”Staten må bort. Den revolusjonen vil jeg være med på”. Og at ett av diktene hans begynner slik: ”Men er det i råttenskaps sumpe vi går, jeg roper ei akk og ve…..”osv. Eller i våre dager den høyt kultiverterte professor Seip: ” Vi går mot sumpige tider”.

På bakgrunn av disse og foran nevnte landflyktige Thomas Mann, bør vi være varsomme med å prioritere våre egne finere fornemmelser som et ufeilbarlig tidsbarometer. Vi bør høste lærdom av tidligere intellektuelles åndelige tømmermenn. I vår tid vil det knapt være noe sted å flykte. Derfor bør vi gjøre som Bjarne Nordbeck. Gå i nærkamp med våre finere fornemmelser og tre aktivt inn i rekkene av ansvarsbevisste, mens det ennå er mulig. Vi går ulvetider i møte. Staten som diktator, og statsforetakenes villige medløpere, er fienden.

Reidar Gunder

Foto: Dying regime Under CC

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: