Du er her
Hjem > Film > Anmeldelse av filmen: Jeg, Daniel Blake

Anmeldelse av filmen: Jeg, Daniel Blake

Dette innlegg er eldre enn 4 år og kan være utdatert.

 

≡ Av Gunhild Gjevjon ≡
Forfatter Vigdis Hjorth skriver i en kommentar i Morgenbladet (nr.69): ”Filmen Jeg , Daniel Blake» som nå går på Oslo kinoer, viser hvor komplisert og umulig det er for vanlige folk i England å søke om trygdeytelser de etter loven har rett til.”

At ”de knuses i møte med et uforståelig, forvirrende, nådeløst rigid system som får de fleste til å gi opp i ren utmattelse” der de blir behandlet med mistenksomhet, nedlatenhet og som om de utelukkende utgjør et samfunns-problem.” ” Og hvordan den som ikke holder ut denne inhumane ydmykelsen, faller utenfor og synker til bunns. Og at det fra denne bunnen ikke finnes noen vei opp. At du da må velge mellom å sulte eller stjele, fryse eller prostituere  deg.”

Og sier videre at ” filmen får oss til å se, se at dette er villet. At det er med forsett systemet er konstruert på denne umulige måten. Det er meningen og forvirre og hindre. At ”de statsansatte er pålagt å behandle de trengende med mistro og kulde.”

Jeg vil legge til følgende: Vi presenteres i filmen for en person vi blir glad i og får en dyp respekt for. Et menneske som deg og meg, men som er så uheldig å bli utsatt for en arbeidsulykke. Som, til tross for den fornedringen som påføres ham i trygdesystemet,  klarer å stå oppreist på det personlige moralske plan. Et grunnleggende snilt individ som ikke klarer å oppfylle kravene systemet møter ham med. For datakunnskap har han ikke. Og klagen på vedtaket som er fattet, se den befinner seg på skjemaer der oppe i skyen sammen med et utall andre skjema som skal fylles ut. Telefonen til de som skal hjelpe er opptatt i timer og saksbehandlere skifter. En runddans der han ikke blir behandlet med omsorg og forståelse, men som et samfunnsproblem.

Selv om det er stor forskjell på det norske og engelske trygdesystemet bør våre politikere sette av tid til å se denne filmen. For vi kan alle bli den lille, den som trenger hjelp fra det offentlige velferdssystemet. Og at det da er viktig at de som har rett på og trenger støtte møter et trygdesystem som gir dem det. Noe det er politikernes ansvar og plikt å sørge for.

Og hvis du nå tror at anmelderen er nedtrykt og trist etter å ha sett denne filmen så er svaret nei. For jeg har tro på at så stor filmkunst som presenteres her har en påvirkningskraft som vil være med å endre situasjonen til de som befinner seg i Daniel Blakes situasjon.

Gunhild GjevjonGunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: