Du er her
Hjem > Forsiden > Politikk for det gode liv

Politikk for det gode liv

Dette innlegg er eldre enn 4 år og kan være utdatert.

≡ Av Gunhild Gjevjon ≡
Intervju med Eivind Hoff-Elimari forfatter av debattboken «Gull eller grønne skoger? Politikk for det gode liv» Res Publica 2016

Eivind er født i 1976, bor på Nesodden og har for tiden pappapermisjon. Under intervjuet har han med seg barnet sitt som tydelig gir uttrykk for sine behov. Smiler, spiser, og trives godt i armene til pappa. Nesoddpostens utsendte inviteres inn i stuen der Eivind kommer med et serveringsbrett med kaffe og sjokolade mens han samtidig holder godt fast på barnet sitt. Bra balansekunstner denne pappaen. Vant til å gjøre flere ting på en gang.

Etter litt hyggelig småprat ber Nesoddpostens utsendte Eivind si litt om sin utdannelse og arbeidslivserfaring.

Eivind Hoff-Elimari.
Eivind Hoff-Elimari.

-I den grad jeg er noe, sier Eivind med et smil, – så må det være statsviter. Jeg har studert ved Sciences-Po Bordeaux, har en mastergrad i EU-studier fra College of Europe og i folkerett fra University of London. Og vært miljølobbyist i Brussel, først for WWF og deretter for Bellona. Før det  har jeg jobbet i EFTA-sekretariatet, Nærings- og handelsdepartementet, konsulentfirmaet Brusselkontoret og som journalist. Nå er jeg spesialrådgiver i Forskningsrådet der jeg arbeider med samfunnsvitenskapelig og humanistisk klimaforskning. Noe som blant annet  handler om hvordan vi skal klare å få ned klimagassutslippene.

I boken din, setter du folkeavstemningen om utbygging av Nesoddtangen brygge inn i sammenheng med små og store «laboratorier» for det gode, grønne liv rundt omkring verden. Fra Bhutan til Ecuador, Grenoble, et nabolag i Bergen, et ostepakkeri og et PR-byrå. Kan du si litt om denne sammenhengen og om hva som menes med at Bhutan har satt seg som mål å øke brutto av nasjonal lykke

 -Jeg er opptatt av å finne og vise sammenhengen mellom de store spørsmål og det totalt hverdagslige, svarer Eivind. –  Det nesoddingene gjorde i bryggesaken i 2002 var å velge vern framfor vekst, det gode liv framfor kroner og øre. I Grenoble har de for eksempel fjernet alle reklameplakatene fra byen og erstattet dem med trær. Mens det overordnede politiske målet i  Bhutan  er å øke det de kaller brutto nasjonal lykke. Folk blir der for eksempel  spurt om hvor mye de sover, om deres forhold til naturen, om de har følt misunnelse, glede osv. de siste par ukene. Summen av svarene omregnes til et tall, det de kaller en indeks for brutto nasjonal lykke. Det er tverrpolitisk enighet om at det overordnede målet er å øke denne indeksen.

Praktiske eksempler på hva slags politiske utslag det får i Bhutan er at det er  forbudt å slakte og selge kjøtt to måneder i året fordi det er dårlig for karma – karma liker jeg å definere som en moralsk oppsummering av deg selv. Og i Grunnloven kreves det at minst 60 prosent av landet skal være dekket av skog og de har et forbud mot reklameplakater med bilder og mot plastposer. Målet om brutto nasjonal lykke framfor bruttonasjonal-produkt gjør at man ikke behøver å argumentere med at grønne valg alltid skal lønne seg. Det gjør det legitimt å komme med argumenter som ikke kan måles i kroner og øre.

Du skriver at en må få en ny fortelling om det grønne skiftet. At retorikken om grønn vekst og konkurransekraft er en tvangstrøye som gjør det vanskeligere å redde kloden. Spørsmålet blir da: hva går denne fortellingen ut på?

 -Når vi gjør økonomisk vekst til et mål i seg selv så betyr det at målet er å tjene mer og mer penger, sier Eivind. – I rike land som Norge vet vi at vi ikke får det bedre ved å bli rikere.  Så et av forslagene jeg kommer med i boken min er å komme videre med reduksjonen av normalarbeidstiden i stedet for maksimal lønnsvekst. For flertallet av oss foretrekker mere fritid fremfor høyere kjøpekraft. ( Se henvisningen til spørreundersøkelsen i slutten av dette intervjuet) Og når jeg gjennom arbeidet med boka har truffet politikere, er det ingen som har vært bekymret for at normalarbeidstida blir kortet ned gjennom tariffoppgjør. De sier at det får være opp til arbeidslivets parter.

Det gjennomgående motargumentet handler i stedet om at de ikke tror at folk vil ha kortere arbeidstid. I stedet for å tro på meningsmålingene, som viser at flertallet ønsker kortere arbeidstid framfor lønnsøkning, refererer de til sine kolleger, som gjerne er unge rådgivere med små barn. Omkvedet er at de «kommer klokka ni, går hjem klokka tre og jobber på kvelden når ungene er i seng». Dermed framstår kortere arbeidstid som en løsning på et fiktivt problem.

Normalarbeidstid definerer naturligvis ikke hvor mye tid man bruker på lidenskapen sin, på hobbyene sine. Vi må anta at en politisk rådgiver jobber med det hun brenner mest for. Selvsagt skal hun få drive med det på kveldstid om hun vil. Men det at de fleste av dem som bestemmer i samfunnet, driver med noe de er fryktelig opptatt av, skal ikke få avgjøre hvor mye resten av samfunnet – de som sitter i kassa, passer barna våre eller steller våre gamle – skal måtte jobbe. Det at stadig færre politikere har en yrkesbakgrunn fra jobber med mye rutine, tungt fysisk arbeid og liten autonomi, kan kanskje være med på å forklare hvorfor kortere arbeidstid får så lite politisk drahjelp.

Eivind er ivrig nå og går over til et annet forslag, frontet av Miljøpartiet De Grønne, som er å legge på bensinprisen med, la oss si, kr.5.  for deretter å dele pengene ut igjen til hver og en av oss, med samme beløp for hver innbygger.

-Det ville alle som kjører mindre enn gjennomsnittet tjene på, sier han, -mens de som kjører mer enn gjennomsnittet ville tape på det. Det er bare et mindretall av oss, ca. 30 prosent, som kjører mer enn gjennomsnittet – ettersom de som kjører mye ofte kjører veldig mye. Dermed ville et flertall av oss tjene på en slik ordning. Det vil nok ta tid før vi får noe flertall for noe sånt på Stortinget, men her på Nesodden kunne vi brukt det samme prinsippet for parkeringsavgiftene på kommunens parkeringsplasser. Vi kunne delt ut disse pengene uavkortet tilbake til folk, med et likt beløp til hver innbygger. Jeg er sikker på at et solid flertall av oss ville tjene på det. Dermed kunne vi fått populære parkeringsavgifter – tenk det!

Han fortsetter så med å si at politikerne bør reise spørsmål om hva som kan gjøres for å inkludere nesoddingene mer i kommunens utvikling, f.eks. ved at deler av kommunens investeringsbudsjett fordeles gjennom folkeavstemning, at man kan bruke en dose loddtrekning for å bestemme hvem som skal sitte i enkelte kommunale utvalg.  Samt at folkemøter, spørreundersøkelser og folkeavstemninger burde tys til oftere. Tiltak han mener vil være med å bidra til større tillit mellom folkevalgte og andre innbyggere.

Intervjueren minner da Eivind om at ved kommunevalget i 2011 ble velgernes valg av ordfører overprøvet, innbyggernes rett til å kreve folkeavstemning avskaffet samt at nesoddingenes ønske om døgnlegevakt ble avvist. Og sier at flertalls-politikernes valg i disse sakene ikke akkurat vitner om et ønske om å gi innbyggerne sterk innflytelse og makt i de politiske prosessene.

Det blir nå en pause i intervjuet der Eivind går for å skifte bleie på barnet sitt. Når han komme tilbake er svaret hans:

-Vi må komme videre fra den mistillit som kan finnes mellom deler av befolkningen og deler av kommunestyret. Jeg minner om at det før 2011 på Nesodden var en regel om at hvis 10 % av de stemmeberettigede ønsket folkeavstemning skulle en avstemning avholdes. Problemet med 10 %-regelen er at et veldig engasjert mindretall kan tvinge frem en folkeavstemning. Noe som kan medføre at man kan få en stor kontrovers når resultatet skal tolkes.

For å løse det problemet bør vi innføre en regel nr. 2: At resultatet av en folkeavstemning bare er bindende dersom den får minst like mange stemmer som kommunestyrets flertall fikk ved forrige valg. Slik de har gjort det i Grenoble.

Eivind tar seg så en rask slurk kaffe før han fortsetter med å si: – Når det gjelder spørsmålet som koster penger – som døgnlegevakt ville gjøre – kunne man krevd at de som ville ha legevakt måtte komme med kutt på andre poster eller forslag til nye inntekter. På denne måten blir både motstandere og tilhengere av døgnlegevakt like økonomisk ansvarlige.

-Ja vel, sier intervjueren, – men det  krever at de som er for døgnlegevakt får en detaljert tilgang til og innsikt i kommuenbudsjettet. Noe Eivind og intervjueren er enig om.

Så takker intervjueren for seg og tenker at det i hodene  til nytenkende personer som Eivind at fremtiden ligger.

 http://www.framtiden.no/201107113825/aktuelt/gronn-okonomi/tid-i-stedet-forpenger%E2%80%93-en-kunnskapsbank.html#  

Gunhild GjevjonGunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: