Du er her
Hjem > Leserinnlegg > Når ledere ikke leder

Når ledere ikke leder

Dette innlegg er eldre enn 4 år og kan være utdatert.

Ledere og ledelse er to av de flittigste og mest brukte betegnelser i det norske språk. De gjentas daglig inntil kjedsommelighet i radio, TV, i dagspressen og i alle slags media, på alle områder og nivåer i samfunnet, i nærings- og arbeidslivet, i politikken, i sporten, overalt og hvor som helst.

Spørsmålet er dermed: Skjønner noen hva betegnelsene innebærer? Tvilsomt. I Norge må det finnes tusenvis av individer, for å si det forsiktig, med tittelen eller funksjonen ”leder”. Men leder de? Nevn én eneste.

Du finner knapt noen. Her i landet produserer vi ikke ledere. Og de vokser ikke på trær. Vi har det med ledere som tidligere Ap-forrmann Reiulf Steen sa om sosialisme. Han ville ikke praktisere sosialisme, bare bruke ordet. Så endte han som ambassadør. De er jo mestere i å bruke ord og betegnelser som er helt verdiløse. Som vanlig folk er noen og hver av oss ikke så halvgæerne når det gjelder å ape etter. Der konkurrerer vi med de beste.

Apropos konkurrere. Sport eller idrett kan være et godt eksempel. Der kommer mangelen på ledelse klart til syne. Til tross for at der yrer det av såkalte ledere. Vi kan ta for oss en populær idrett som skiskyting. Det var opprinnelig en norsk paradegren. I dag sliter man med å komme blant de ti beste. Det har skjedd en utvikling og vi har sovet i timen. Utlendingene har seilt forbi oss i topp og bredde. I dag ender våre beste altfor ofte som nr. 20 eller 30. Ikke på grunn av skiferdighetene, men skytingen. Tydeligst på damesiden. Et mesteremne, som Tiril Eckhoff når skytingen klaffer, sier det slik i Aftenposten 17. mars 2017:

”Er det verdt å trene ræva av deg, være borte i tre uker av gangen og leve som en amøbe, hvor det eneste handler om å spise, sove, trene? Og så gå dårlige skirenn”.

Tiril har bevist at hun kan vinne – når skytingen en sjelden gang klaffer, men havner som regel bak i køen. Hvorfor? Fordi lederne ikke gjør jobben sin. De leder ikke. De har sovet i timen, mens utlendingene har vært på hugget. Forklaring: De har ikke gjort jobben, nemlig å være våkne og lede. Og de som har ansatt dem har heller ikke gjort jobben.

Ingen av dem har fattet problemet. Fra bånn til topp lever de fortsatt i seinalderen. De har til gode å innse at som konkurranseidrett har skiskyting skiftet karakter. Det er ikke lenger en skikonkurranse med innlagt skyting, men en skytekonkurranse på ski. Følgelig to forskjellige ting. Den gamle bygget først og fremst på skiferdighet. Den nye avgjøres stort sett på standplass. Følgelig er skytingen blitt alfa og omega. Skal du kunne hevde deg må du i utgangspunktet være en skarpskytter. Så finn skytetalentene. Skiferdighet, styrke og utholdenhet, kan du over litt tid trene opp. Er du ikke en mesterskytter, holder det ikke om du trener ræva av deg, som Tiril sier. Da mister du også overskuddet, som du må ha for å vinne.

Men det er ledelsen som er flaskehalsen. Ovenstående er bare ett eksempel. Og det er langt mellom fremragende skyttere. Som så ofte ellers er det et spørsmål om talent. De må bli funnet tidlig Du er enten født til det eller ikke. Noe kan du selvsagt tilegne deg gjennom kunnskaper og erfaring, men det blir et slit.

Å lede er i høy grad å forutse, å være i forkant. I Norge skjelnes det ikke mellom ledelse og byråkrati. Så blir det deretter. Praksis er så innarbeidet at den trolig ikke lar seg endre.

Virkelige ledere spiller på mange strenger. I en kort artikkel rekker vi ikke mer enn å antyde. De bærer med seg et stort ansvar som de verken vil eller kan fraskrive seg. For dem er det en selvfølge å ikke bare prestere, men også å ta ansvar, skjerme. Da gambler man ikke, som for eksempel med naturtalentet Johaug.

Reidar Gunder

Bjarne NordbeckBjarne Nordbeck
Bjarne Nordbeck
Fungerende redaktør, bidragsyter, frihetlig samfunnsaktør og web-master for Nesoddposten.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: