Du er her
Hjem > Forsiden > Intervju med Synnøve Sakura Heggem. Sokneprest i Nesodden og Gjøfjell.

Intervju med Synnøve Sakura Heggem. Sokneprest i Nesodden og Gjøfjell.

Dette innlegg er eldre enn 4 år og kan være utdatert.

≡Av Gunhild Gjevjon≡
Intervjueren går opp til presteboligen ved Nesodden kirke, går en noe gjengrodd sti opp til det jeg tror er hovedinngangen, men som viser seg å ikke være det. Hovedinngangen er på den andre siden av huset. Uansett,  en blid dame åpner døren og ønsker meg velkommen. Vi setter oss i en stue som bærer preg av at her bor det en person som er opptatt av musikk. Så da blir det naturlig for Nesoddpostens utsendt å spørre om Synnøves forhold til musikk.

 – Jeg elsker å synge og spiller piano, trekkspill og fiolin. I min spede ungdom vurderte jeg å bli musiker eller organist, sier Synnøve og kommer med kaffen.

Intervjueren ber så  Synnøve å si litt om seg selv.

 – Den 11.4.1956, for snart 61 år siden ble jeg født, sier hun, – og tok embetseksamen ved Universitet i Oslo. Jeg har også mellomfag i idehistorie og en doktorgrad i teologi i Nikolai Frederik Severin Grundtvigs salmer. Og navnet Sakura  kommer av at jeg er født på den andre siden av jordkloden, i Japan.  Min mor og far kommer fra henholdsvis Rogaland og Romsdalen. Noe som gjør at jeg er flasket opp med fjord, fjell og fortellinger fra Norge. Foreldrene mine ble i sin tid sendt til Japan som misjonær og lærer.

Navnet Sakura betyr både kirsebærblomsten, blomstringen og selve treet. Og er en viktig identitetsmarkør for japanere. En flyktig opplevelse og en overveldende  blomstring.  Synnøve ble født midt i all denne feiringen og

Hvorfor valgte du å bli prest på Nesodden?

– Mangfoldet, naturen og nærheten til Oslo, men slutter som prest på Nesodden den 1.mai. Jeg har tenkt å ta opp en drøm om å bli frilanseforsker og frilansprest.

Intervjueren setter seg godt tilbake i stolen. Tenker at dette kommer til å bli et spennende og overraskende intervju.

 Kan du si litt om hvordan en dag er for deg i din prestegjerning?

 –Den er meget variert der ytterpunktene er kjærlighet og død. Verdens mest krevende og givende arbeidsområde. Alt henger sammen her i livet. For det er mye glede i den ytterste sorg. Mye sorg i folks gledelige hendelser.

Hva gir troen deg og hva har Jesus sitt liv og historie å si menneskene i dagens samfunn?

 -Jeg opplever alle mennesker som troende på et eller annet. Alle har sitt syn på verden , på seg selv, på liv og død. Mitt syn og min tro er i konstant bevegelse. Og livets evige godhet er kjernen i min tro. Jeg trenger Gud for å styrke gleden og dempe sorgen. Troen holder alltid rom åpne for noe mer, men også for noe mindre, for konsentrasjon om kjernen i glede, liv, sannhet, sorg og skam. Alt er merket med noe hellig som forener levende og døde, lyst og ulyst, natur og kultur. 

 Jesu liv og historie er ikonisk på mange nivå og går som en rød tråd gjennom historien. Det finnes ingen krenkelse, krig eller indre angst som ikke kan speile seg og bli seg selv bevisst som hellig gjennom hans livshistorie. Det finnes ingen glede, lyst eller ekstase som ikke bekreftes av hans guddommelighet. Når noen elsker sant med hverandre i frihet speiler det en frelse som forener mennesker og er en del av de bånd som binder verden, historien, og kosmos sammen: kjærlighet.

I Jesu navn lider ingen forgjeves, men løftes barmhjertig inn i et evig fellesskap hvor vi knyttes til sannheten i at alt som er krenket skal gjenopprettes, og det som ikke blir godt igjen blir tatt vare på av en evig godhet, Guds godhet. Det er alle menneskers kall å identifisere noe hellig i egen, andres og klodens eksistens og vei gjennom tid og rom. Det handler om verdier. 

Hva skiller vår religion fra alle andres og  hva mener du er det  unike med fortellingen om menneskesønnen Jesus Kristus?

 -Hver av de store (og små) religioner og livssyn er forskjellige på enkle og naturlige måter knyttet til tid, sted, tradisjon, signatur. Hver av dem er også unike. Ofte unike i form av å ville si noe om det hele (religio betyr det som binder sammen, knytter an til). Slik er det også med kristendommen.

Det unike med fortellingen om menneskesønnen Jesus Kristus er den lysende myndighet han gir ethvert levende menneske, natur og ting i verden, den uerstattelige nåde og barmhjertighet som merker alt liv, og det stempel enhver glede, skjønnhet og godhet har som tegn på noe evig – i kraft av Jesu oppstandelse. Dette er knyttet til kristendommens tradisjon, historisk sett.

Men noe av det mest unike med all sann og sunn religion, livssyn og kristendom er at de hver for seg og til sammen peker ut over seg selv – til det som binder alt og alle sammen i et evig lys, hvor motsetninger utlignes gjennom viljen til fred og forsoning for alt levende i en uendelig universell bevegelse mot det gode. Mennesket er ikke til for religionens og Jeus skyld. Det er motsatt…som Jesus aldri ble trøtt av å minne om. 

Siden  Maria budskapsdag nettopp har funnet sted, og siden det er 500- års jubileum for reformasjonen i år, undrer jeg meg over  hvorfor Maria stort sett er forsvunnet i Den norske kirke – som kjent står hun sterkt hos katolikkene. Var det virkelig slik at Luther ikke ville ha noe med Maria å gjøre? Og det er vel uansett slik at det kvinnelige – representert ved Maria –  står sterkere i den katolske teologien enn i den lutherske? Og i forlengelsen av dette: Er det ikke da underlig at vi har kvinnelige prester i vår kirke, mens katolikkene ikke har det?

 Det er en ren ulykke at Maria nesten forsvant med reformasjonen. Luther ville ikke fjerne henne, men omformet henne i sitt eget bilde. Katolikker og protestanter brukte henne som våpen mot hverandre i de frykteligste kriger. Og ja, det er et paradoks at vi fikk kvinnelige prester, ikke katolikkene. Men det er også en indre sammenheng, for Maria ble amputert på begge sider fordi man brukte henne som våpen og identitetsmarkør.

Hvis vi ikke får Marias mange ansikter tilbake i kirkene våre, taper både kristendommen sin kraft, balanse og troverdighet, kvinneligheten sin naturlige plass i gudsdyrkelsen, og kjønnskampen i samfunnet fortsetter å savne de sterke, hellige historier som kristendom og andre religioner på sitt beste gir som speil for levd liv. Maria har dessuten vært en brobygger mellom ulike religioner, og kan hjelpe mennesker idag til å styrke forståelsen mellom ulike grupper i samfunnet, noe verden trenger mer enn noen gang. 

 

Så til pasjonstid og påske: Hva kan dramaet som utspiller seg fra Palmesøndag via Skjærtorsdag og Langfredag fram til påskenatt/påskedag ha å si til oss mennesker i dag? Har det noe relevans for den verden vi lever i med krig i Syria, flyktningkrise, hungersnød i Afrika, klima-utfordringer osv.?

Vi trenger urfortellinger som både er historiske, mytologiske og forbilledlige mer enn noen gang; å identifisere det hellige. Vi kan ikke nøye oss med å gi diagnoser til enkeltmennesker, grupper og klimautfordringer – som skremmer de fleste til mismot overfor framtiden. Det er ikke lenger religiøse fanatikere som forkynner dommedag, det er forskere og hvermannsen.

Med dommedag mener jeg erkjennelsen av at verden går mot en ende, før eller siden. Kanskje var det nettopp en «naturlig slutt» folk før oss fornemmet gjennom kriger, kriser og undergangsstemninger, med og uten religiøst fortegn? Nå er det fakta og forskere som forteller oss noe lignende. Og hva svarer vi?

Påskedramaet er urfortelling, en felles hukommelse om akkurat det samme: hyllest og ekstase, håp og forventning, idividets ensomme kamp og massenes varierende holdninger. Hvem har ikke kjent seg korsfestet av urettferdig overmakt – kjent på at det hellige lider? Hvem har ikke venner som «sovnet i Getsemane»?

Hvem kan ikke identifisere seg med de ulike aktører? Noen ganger er jeg en Pilatus, andre ganger en lidende menneskedatter, en feig disippel, en sørgende kvinne som aldri gir opp håpet og likevel går til graven. Uten påskemorgen og det ultimate overraskende og forvirrende med godhetens evige makt ville fortellingen om påske vært glemt for lenge siden. Vi bærer alle død, drama og oppstandelse i oss, som skapt, som såret, som del av fortid, samtid og framtid. Vi er merket med det hellige som er kjærligheten selv, det som har skapt verden, holder den oppe, og det eneste som varer evig…

Det er derfor livsviktig at vi ikke tar patent på hvilke av de store religiøse urfortellinger mennesker i Syria, Afrika, Norge og andre steder skal identifisere seg med. Det MÅ være mange forskjellige – for verdens, klimautfordringene, alt og alles skyld. Det handler først og sist om det godes vilkår i virkelighetens verden, som alt og alle har del i. Det har Jesus vært min viktigste læremester for. Mens andre har lært det av sine læremestre. Over oss alle og gjennom alle er den uerstattelige, guddommelige makt: den tillit som bærer verden. Verdens frelse. 

Leser og formidler du bibeltekstene på en bokstavelig måte og i den forbindelse hvordan ser du på fortellingen om helvete?

-Jesus har lært meg å lese bibeltekster slik han gjorde det, aldri bokstavelig på en magisk, lettvint måte, men med ånd, sannhet og menneskekjærlighet. Det er en levende Gud jeg tror på, ikke selve bokstaven. Noe annet er å ta bibelfortellinger og tekster «på ordet», møte dem slik du møter et annet menneske, med respekt for det hellige i dem: at Gud kommer til syne. Det gjør en alltid på en levende, fortolkende måte, slik den hellige ånd virker i alt levende på en selvstendig, ansvarlig måte.

Å lese bokstavelig ved å lettvint dytte ansvar over på «teksten selv», er å fornekte Guds levende tilstedeværelse i tekst, kropp og natur. Det er å bruke bibelen som blindt våpen til eget forsvar. Det er ikke kristelig, selv om det er mulig…

Og forestillingen om evig pine ser jeg på som det ultimate religiøse overgrep. Det Gudstroen skaper er ene og alene troen på alle tings rettsopprettelse. I natur og mennesker finnes det både en kosmisk ondskap og en kosmisk godhet. Derfor trenger vi alle en Gud som gjenoppretter alt. Kristus finnes i alt og alle. Hans oppstandelse er et evig tegn og forbilde for det som venter: at det gode omslutter og omfavner alt – nå delvis synlig og delvis usynlig – en gang i evolusjonens vei – for alltid. Det er derfor fortellingen om Jesu oppstandelse kan trøste selv overfor vitenskapens framtidsfrykt. Ja, kanskje vi opphører, men også da for å bli omsluttet av en evig godhet.

 Hvordan ser du på misjonsbefalingen?

 Misjonsbefalingen er for meg en felles forpliktelse på godhet, sannhet og skjønnhet. Vi må nære oss av den skjønnhet som omgir oss. Gud er det som omgir oss som en livmor .Å «gjøre til disipler «og å «døpe», og lære dem å holde alt jeg har befalt dere» handler om kjærlighetens evangelium, hva det betyr at kjærlighet er sterkere enn døden…i den ulitmate virkelighetens navn, som fortjener navnet Gud. Universets livmor og paradistilstand.  

Og her kommer tre spørsmål som du sikkert har fått før: Ditt syn på dagens  abortlov? Hva du tenker om likekjønnede ekteskap, som det nå er åpnet for i Den norske kirke?  Og hva du mener om at samboerskap ikke er tillatt for de som skal fungere som prest.

-På spørsmålet om min holdning til abort tenker jeg at det til en hver tid er viktig å revurdere lovgivningen omkring dette ømtålige spørsmålet. Samt at det er viktig å hold frem kvinners rett og plikt til å bestemme  over sin egen kropp som livgiver.

Jeg er overbevist om at kjærlighetens Gud ønsker å lære oss noe nytt gjennom likekjønnet vigsel. Når det gjelder kirkens holdning til samboerskap utviser  kirken så langt en skjebnesvanger unnvikenhet, og representere en teologisk uholdbar kirkepolitikk.

Når det gjelder å åpne kirkerommet for oss alle hvordan ser du f.eks på at en lesbiske/homofile musikere/entertainere  kan få opptre i det hellige rommet som kirkene er?

-Gud gråter over vår fikserthet på seksuell legning. De sår kirken selv har skapt som seksualfiendtlig i århundrer er i ferd med å leges. Det er svært alvorlig at kristendom og erotikk har vært i grunnleggende kamp mot hverandre.

Jesus satte et enormt fritt eksempel. Men Paulus, Augustin og Luther ble – til tross for både kjærlighetens høysang hos Paulus, Augustins kjærlighetsfilosofi og Luthers modige utfordring av katolsk syn på sølibat, representanter for en type kristen askese som har ødelagt enormt for mennesker.

Grundtvig på 1800-tallet er konsekvent opptatt av å endre dette gjennom å anerkjenne lysten til det gode som identisk til seksualitet for foreningens og forløsningens skyld, ikke bare for forplantningens skyld.

Å elske er å kjenne på frelse, forløsning, medskapelse, gjenskapelse av verden, av godhet, sannhet og skjønnhet. Det forsto Grundtvig bedre enn sine forbilder og forgjengere – og med støtte i Jesu lære, liv og historie.

I vår tid fortsetter vi dette helende arbeid med å erkjenne skaperkraft gjennom natur, kultur og mennesker. Hvis ikke mennesker som elsker sant på nye måter slipper til i kirkene våre, mister kirken sin guddommelige kraft, mening og hensikt. Vi har alle noe å lære av dette. Det som står det gode liv imot går igjennom alt og alle, ikke særskilte grupper, ikke minst når det gjelder skaperkraft og forsningskraft, som kjærlighet er. Misbruk av kjærlighet plager oss alle, og er felles menneskelig, ikke gruppebestemt. 

Eidsvåg  sier i teaterforestillingen: Etterlyst Jesus:  ”Kjærleiken må være den norm vi les skriftene etter. Og står eit ord i vegen for kjærleiken, må ordet vike.” Er du enig i det?

-Ja! i Guds navn. 

Hva tenker du om de tankene som forfatteren Sara Stridsbergs  presenterer i  sin litterære fremstilling:  ”At korset kanskje er livets tre, at Gud er en svak og følsom Gud og at menneskets angst er hellig fordi den kommer fra Jesus sin ensomheten i Getsemane. Hellig fordi angsten er et signal fra Gud – en oppfordring til oss mennesker om å ta hånd om hverandre i  Guds sted, å ta hånd om de av oss som ikke kan ta hånd om seg selv.

Sannere kan en ikke snakke om angsten og de vanskeligste tingene som hellig virkelighet. Eller som virkelighetens- og livets hellighet. 

Og så var intervjuet over. Jeg takker for meg og må bare si at jeg er imponert over kunnskapsnivået og nestekjærligheten som Synnøve representerer. Det er synd at Nesodden mister en slik formidler av det kristne budskap. 

 

 

Gunhild GjevjonGunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: