Du er her
Hjem > Bøker > DRAMA I TRE AKTER

DRAMA I TRE AKTER

Dette innlegg er eldre enn 4 år og kan være utdatert.

≡Av Reidar Gunder≡

Et skjærgårdseventyr

Det påfølgende omhandler en episode som utspant seg på en holme ytterst i Kragerøskjærgården for omtrent seksti år siden. Den som her fører pennen satt en solfylt ”smeigedag” under en parasol ved et bord i en liten eplehage og skrev på et manus til en Osloavis.

Undertegnede hadde nylig inntatt en smakelig lunsj, etterfulgt av en kopp kaffe og sjenket seg for anledningen et glass fransk Cognaclikør. Umiddelbart kom en stor veps summende, slo seg ned på glasset og stakk snabelen ned i den edle vesken. I stedet for å vifte insektet vekk, lot undertegnede ved en innskytelse vepsen bli sittende og nyte den sjeldne muligheten. Etter en stund var den åpenbart fornøyd, begynte å røre på vingene, men fikk tilsynelatende problemer. Hvorpå den hoppet litt uelegant ned på bordet, tok benene fatt, men sjanglet i sik-sak helt uten kontroll og falt, snart til den ene siden, snart til den andre siden. Vepsen var tydelig sterkt beruset. Omsider nådde den bordkanten, rutsjet utfor og ned i gresset. Et fornøyelig opptrinn der og da.

Neste dag var det ingen spor i gresset etter den. Om den var død, blitt føde for annet kryp eller hadde våknet med kuppelhue, skal være usagt. Sikkert er at vepsen må ha nervebaner, som reagerer på inntak av alkohol, omtrent på samme vis som vi mennesker. Dette gir faktisk rom for visse spekulasjoner.

Til tross for den åpenbare ulikheten i størrelse og form, må det være basale likheter, grunnleggende biologiske fellestrekk som forbinder vepsen med oss mennesker. Dette rokker da ganske så kraftig ved innarbeidede forestillinger om den levende verden som omgir oss til daglig.

Det kan observeres også andre viktige likhetstrekk mellom innsektene og oss homo sapiens. De sosiale insektene; for å nevne store samfunn som bier, veps, humle, mauer; de organiserer og samarbeider, bygger praktiske boliger som skjermer dem mot såvel elementene som fiender, i likhet med oss mennesker. Tankevekkende? Hvor finner vi det i dyreriket?

Har vi i vår biologiske, antropologiske, historiske osv., forskning begått en fatal feil? I så fall er det ikke første gang. Det er fristende, men vil mange sikkert si, ikke tilrådelig å trekke altfor vidtrekkende konklusjoner på bakgrunn av vepsens fyllekule en sommerdag i skjærgården.

Luftens baroner og vi

Husker du vepsen som drakk seg sørpe full på fransk cognaclikør? Og som mistet kontrollen over hele balansemotorikken, presis som om den skulle være et dritings beruset menneske? Du husker sikkert den lattermilde episoden med en av luftens baroner? I det stykket er vepsen og vi søren klype meg dønn like!

Hvem skulle ha trodd det? Så forskjellig som vi ser ut. Lurer for øvrig på hvordan vepsen oppfatter oss mennesker? Uberegnelige kjøtt- og fleskeberg som somler omkring i landskapet, knapt til å skjelne fra hester, kuer og griser, men som kan være farlige å komme i nærkontakt med og som de derfor gjør klokt i å styre unna. Hvilket de stort sett også gjør.

Etter episoden med vepsen som drakk seg full, ble vi rådet til å ikke la oss friste av den grunn til altfor vidtrekkende konklusjoner. Helt klart fornuftig, men det er da tankevekkende at vepsen og vi skal reagere klin likt på inntak av alkohol? Har vi andre likhetstrekk? Riktig nok er vi skapningens herre – tror vi, da – dertil er vi nesten guddommelige, men hva tenker egentlig andre skapninger om oss –eh, feil – vi er jo skråsikre på at de ikke tenker, bare følger instinktet – at intelligens har vi mennesker monopol på. Men en slags oppfatning må de jo ha. Er det tenkelig at vi kan ta feil? Er vi kanskje egentlig dumme som stuter (unnskyld herr stut) og i ferd med ikke bare å utrydde hverandre, men faktisk ødelegge hele livsgrunnlaget for alt og alle her på kloden? Er det intelligent?

Hva med insekter som f. eks. maur? De jobber, organiserer og samarbeider slik som vi. Og synes å ha et biologisk innebygget kommunikasjonssystem, en slags telepatisk sentralhjerne som setter dem i stand til lynhurtig å kommunisere over lange avstander. Noe vi har brukt årtusener på, innen vi presterte å konstruere et eksternt mekanisk system utenfor kroppen. Primitivt i sammenligning, spør du meg. Kanskje har mauren også andre egenskaper, som vi ikke har begrep om.

Vi mennesker er bløte og ubeskyttede skapninger, langsomme og trege i tanke og handling, med elendig syn, lukt og hørsel, en kloss til lands og til vanns. Heller ikke kan vi fly uten at vi ifører oss et upraktisk og larmende jernhylster som ikke kan lande hvor som helst. Men skapningens herre – Tro det! Bare på ett område synes vi å være uslåelige. Vi er de blodtørstigste og grusomste av alle skapninger. I det stykket er vi verdensmestere. Hvis det da er noe å skryte av.

Bård skolemester, du og jeg

”Hei”, sa en god venn, ”jeg har lest artikkelen din”.

”Så bra. Hvilken?”

”Den om vepsen. Men hvor vil du hen? Du gir ikke noe svar”.

”Sier du det. Skulle jeg?”

Nevnte artikkel berettet om en seksti år gammel selvopplevd episode fra en have på en holme i Kragerøskjærgården, der jeg en solskinnsdag tygget på en sjeldent uvillig avisartikkel, mens jeg avsluttet en velsmakende lunsj med kaffe og et glass cognaclikør. Da kom en veps summende og slo seg til på glasset, i det den stakk snabelen ned i den edle vesken.

På den tiden hadde jeg alltid et smalfilmkamera for hånden hvor jeg sto og gikk, så jeg fikk fra første stund zoomet vepsen inn close up, der den riktig godgjore seg de dyre, franske dråpene. Et artig bidrag av en filmsnut fra sommeren i skjærgården. En hverdagshendelse påpasselig foreviget.

Omsider var vepsen fornøyd og forberedte en standsmessig sorti, men syntes å få problemer med vingene. Slapp seg i stedet nokså uelegant ned på bordet for å ta i bruk apostlenes hester. Det ble litt av et skuespill, i det vepsen tydelig overstadig beruset, sjanglet i vei, falt fra side til side, for å forsere bordflaten, inntil den til slutt deiset utfor bordkanten. Moral: veps eller menneske, en fyllik er en fyllik!

Kanskje et tankevekkende sommerminne. Til og med på film. Og stoff til en artikkel. Den gang som nå om to artsmessig definitive kontraster, menneske og veps, men med nøyaktig samme reaksjon på for mye alkohol. I den henseende to alen av samme stykke.

”Du gir ikke noe svar” sier min venn. Nei, jeg pretenderer ikke å være en Bjørnsonsk Bård skolemesrer. Jeg presenterer premissene. Så får folk tenke selv. Det betyr ikke at jeg unnlater å gjøre mine refleksjoner.

Dikteren Wildenvey så noen siv svaie for et vindpust. Så skrev han: ”Hva er livet? Et pust i sivet?” Det lå nok noen tanker bak. Han ga premissene. Så fikk folk tenke selv. En annen dikter, Ibsen, skrev sine uovertrufne skuespill og sa: ”Mitt kall er ei å svare. Jeg spør kun”. Han ga folk premissene. Så fikk de tenke selv.

Både Ibsen og jeg skriver. Uten sammenligning for øvrig. Han var genial og verdensberømt. Jeg er bare meg med mine refleksjoner. Noen av dem når knapt dørstokken. Andre kan være mer vidløftige. Du vil alltid få premissene. Resten fikser du selv.

Bjarne NordbeckBjarne Nordbeck
Bjarne Nordbeck
Fungerende redaktør, bidragsyter, frihetlig samfunnsaktør og web-master for Nesoddposten.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: