Du er her
Hjem > Bøker > Gören Tunström: Ariel. En fortelling i novellesamlingen: Det sanne livet. Cappelen 1992

Gören Tunström: Ariel. En fortelling i novellesamlingen: Det sanne livet. Cappelen 1992

Dette innlegg er eldre enn 4 år og kan være utdatert.

≡Gunhild Gjevjon≡
Når Anna, hovedpersonen i denne fortellingen, føder sitt første barn kjenner hun ”noe mykt og fremmed mot innsiden av lårene.”  Barnet hun har født er en pike med vinger som er så tynne at bare solstrålene klarer å reflektere dem. Når  jordmoren legger barnet til Annas bryst,  setter seg på sengekanten,  lar forfatteren henne stille spørsmålet: – Si meg barnet mitt, har du en god mann?

Tunström  lar oss møte en mors absolutte kjærlighet til sitt barn, men også hennes angst for barnets annerledeshet. En angst som spesielt retter seg mot Ariels far og hva hans reaksjon vil være når han oppdager vingene på barnets rygg.

En fortelling om å gjøre de verste ting i beste mening mot sitt barn.

For å beskytte barnet stenger hun ham derfor ute fra det fellesskap som utvikler seg mellom henne og barnet. Men når så Ariel en dag ovenfor faren insisterer på at hun har vinger skjer katastrofen. Han  forlanger at hun skal kle av seg. Og her strekker ikke min gjenfortelling av historien til så jeg overlater  ordet til Tunström:

”Hjemme tvang han Ariel til å kle seg naken. Da så han det. Han sto med frakken på, hanskene, solbrillene og med Ariel naken, frysende under lampen.  Han tok på vingene, foldet dem ut, de var skinnende. Han stirret og stirret , men de forsvant ikke. – Hun er jo vanskapt. Og han snudde seg mot Anna i sinne og slo henne over kinnet: – og du har ingenting sagt. Dere to…dere…Den endelige katastrofe. De siste ordene.”

Og det faren gjør for å redde Ariel fra sin annerledeshet skildres slik: ”Han knep øynene hardt sammen da han tok frem saksen. Men det gikk fort da han klippet av datterens vinger, langs ryggraden.  Holdt vingene i hendene, plutselig var de en glassmasse som glipper og glapp mellom fingrene, de skinnende farvene falt av, de nakne nervetrådene ble slitt over og i fortvilelse rev han dem i biter og skylte alt sammen ned i toalettet. Så løftet han opp Ariel og bar henne rundt i rommet, hele natten igjennom.  Den lange natten som ble hennes oppvekst.”

Forfatterens budskap med denne fortellingen er, slik jeg tolker det: Vi skal ikke være redde for våre barns annerledeshet. Men tvert i mot støtte opp om/ å verne om det unike det enkelte barn representerer. For vi er  alle unike.  Alle annerledes hver på vår måte og en del av det himmelrommet som omgir oss og som vi forstår lite eller ingenting av.

Bjarne NordbeckBjarne Nordbeck
Bjarne Nordbeck
Fungerende redaktør, bidragsyter, frihetlig samfunnsaktør og web-master for Nesoddposten.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: