Du er her
Hjem > Forsiden > Møt Thea Gertrud Kaiser: tanker om krig.

Møt Thea Gertrud Kaiser: tanker om krig.

≡Av Gunhild Gjevjon≡
Thea fremstår som en solid og reflektert person. De erfaringer, tanker og synspunkter hun deler med oss om et av de viktigste temaer ikke bare i vår tid, men gjennom alle tider, er det verd å lytte til og tenke over.

Dette intervjuet har jeg gledet meg til, men når klokken har passert 15 minutter over den tid vi har avtalt å møtes, ringer jeg henne lettere irritert.  Og så svares det ved nabobordet mitt på Tangentens cafe. Jeg har sett henne og hun meg, men ikke skjønt at… For Thea lignet ikke på bildet på Facebook og jeg var vel heller slik hun hadde tenkt seg. Uansett, Thea flytter over til bordet mitt og intervjuet kan begynne.

Jeg har bedt deg om et intervju i forbindelse med at Fredsbevegelsen på Nesodden nettopp har avholdt et møte om forsvarspolitikk. Men først må du si litt om deg selv?

-Jeg er oppvokst i Tyskland, er 72 år, er pensjonert lærer og kom til Norge i 1968, sier Thea. – Til Nesodden flyttet jeg i 2014.

Du er mao oppvokst i etterkrigs-Tyskland.  Kan du si litt om hva det har betydd for dine holdninger/synspunkter i fredssaken?

 -Jeg ser for meg en økende bevissthet om at krig er vanvidd da det finnes bare tapere i  krig.

-De som kanskje har betydd mest er at jeg har en far som døde som soldat I Hvite-Russland. Døde i en uniform han ikke var glad i. En far jeg aldri fikk treffe, ikke  fikk bli kjent med.  Jeg ble derfor meget tidlig opptatt av hva nazismen førte med seg og innebar. Spesielt forfølgelsen og folkemordet på jødene. Fortellingen om  Anne Frank gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg  som 14/15 åring stiftet en klubb på skolen med hennes navn.

Men tilbake til familien. Morfaren min var med i den første verdenskrigen og ble litt handikappet, men det var det mange som var, så vi barn syntes ikke det var noe  rart.  Og siden mange hadde mistet sine fedre så var heller ikke det noe uvanlig. Thea tar en pause. – Og de utbombede husene som omga oss var spennende, fortsetter hun. – stoler, bord, kjøkkengjenstander med mye annet lå spredd utover. Det var mye å utforske for oss barn.  Og heldigvis var det i vår familie mange bønder som forsynte oss med mat. Så noen direkte nød har jeg altså aldri opplevd.

Da går vi over til krigens langsiktige ettervirkninger i familier, sier jeg, – og etterkrigstyskernes  behov for soning?

-Soning når det gjelder tyskernes  ansvar for 2.verdenskrig er en ting, men for meg overskygger Tysklands behandling av jødene alt annet.  Jeg er døpt katolsk og gikk derfor på en nonneskole fra jeg var 10 år. I historietimene handlet det mye om krigen. Tyskland hadde tapt krigen og det var mye lidelse også i vårt land. Balansen var viktig når det gjaldt fremstillingen, men Hitler og co. fikk gjennomgå. Når det gjelder soning, så har nok mange i min generasjon hatt behov for å sone for det nazistene gjorde.  Her må jeg få lov å fortelle om min bestefar som insisterte på å si Grüsss Gott og nektet å si ” Heil Hitler.  Han fikk noen dagers fengselsopphold for det. Han nektet også min mor å gifte seg med en nazist som hun var dypt forelsket i.  

Forfatteren Uwe Timms  prøver i boken: ”For eksempel min bror”, å skape et bilde av det Tyskland som valgte Hitler. Der de fleste familier var med på volden mot og utryddelsen av de mennesker som ikke passet inn. Men som han sier: ” Det var umulig å skrive om broren så lenge moren og søsteren levde”. Nå når de er døde kan han stille ”alle spørsmålene uten å ta hensyn til noe eller noen”.  ” For å skrive om lidelse, om ofrene, det er ensbetydende med å stille spørsmål om gjerningsmennene, om skyld, om årsakene til grusomhet og død.”  Har du det samme inntrykket?

– Uwe Timm har rett i mye, men at de fleste familiene var med på volden og utryddelsen av de menneskene som ikke passet inn, kan jeg ikke skrive under på. Den tyske skylden består hovedsakelig i at en majoritet valgte Hitler på demokratisk vis og at man nærmest betraktet ham som en frelser. Jeg ser tydelige paralleller til dagens USA.

Og det var mye benektelse og fortrengning når grusomhetene mot jødene og andre grupper ble avdekket. Mange kunne ikke tro det og mente at det måtte være utenlandsk propaganda. 

Forskjell på Norge og Tyskland når det gjelder forståelse for hvor viktig fredsarbeid er?

-Jeg opplever at forståelsen er stor både i Norge og Tyskland, men den kan godt bli større.

I går var det i regi av Fredsbevegelsen på Nesodden, et åpent møte om Norges forsvarspolitikk. Politikere fra alle partier ble der bedt om å svare på følgende tre spørsmål:

1.Støtter dere å delta i kriger utenfor NATO-landene sitt område?

  1. Støtter dere planen om massiv styrking av NATO-landenes militærbudsjett?
  2. Støtter dere kravet om at Norge underskriver avtalen om Atomnedrustning som er fremforhandlet i FN? NATO s medlemsland stemte samlet mot FN- vedtaket som vil forby atomvåpen. Hvilke synspunkter har du når det gjelder disse spørsmålene?

-La meg først få si at mine synspunkter når det gjelder fredsarbeid har utviklet seg over tid.  Synes faktisk nå at det er en tragedie at vi er med I NATO. Et medlemskap som kan føre til at vi må være lojale mot alliansen og måtte gå inn i en eventuell ny krig. Og jeg støtter selvfølgelig kravet om at Norge bør underskrive avtalen om Atomnedrustning.

Hvilke løsninger ser du for deg når det gjelder å sikre freden?

-Jeg ser for meg en økende bevissthet om at krig er vanvidd da det finnes bare tapere i  krig.  Vi som er eldre må holde bevisstheten om vår historie levende. Skolen og media må gjøre en betydelig større innsats. Faktum er at krig handler om makt og penger og blir satt i gang av en viss type makthavere.  De fleste av oss vil ikke ha krig.

 Hvilken opplevelse har du av den politiske debatten blant folk flest?

-Jeg synes det er veldig lite debatt om politiske spørsmål og mye uvitenhet. Men vi har faktisk ikke bare rett, men også plikt til å orientere oss. Ingen bør koble seg fra det som skjer i verden.

Hvilket forhold har du til bøker?

Bøker er viktige for meg. Jeg har lest mye, og utallige bøker har formet mitt livssyn og mitt menneskesyn. Men tre bøker jeg leste i min ungdom, ble skjellsettende. Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry, som lærte meg om komplexiteten av menneskelige relasjoner. Rebecca av Daphne du Murier som fikk meg til å forstå hvilken type mann jeg ville falle for. Og sist, og kan hende den viktigste, dagboken til Anne Frank. Med den startet min livslange interesse for politiske, psykologiske og sosiologiske fenomener.

Hva er viktigst for deg?

– Empati og solidaritet.

Og så kommer det spørsmålet som alle får? Tror du på TRUE LOVE?

 -Ja, og på livslange kjærlighets forhold.  

Drømmer for Nesodden?

-Jeg savner Signalen.

Og intervjueren anbefaler på det varmeste følgende bøker.: Uwe Timm: For eksempel min bror.  Hessel, Stéephanes: Bli sint. Og sist, men ikke minst Svetllana Aleksijevitsj bøker: ”Krigen har intet kvinnelig ansikt”  og ”De siste vitnene”.

Gunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: