Du er her
Hjem > Kommentar > Mitt overraskende partivalg

Mitt overraskende partivalg

Dette innlegg er eldre enn 3 år og kan være utdatert.

≡Av Arild Drolsum≡
Det har aldri skjedd før, at jeg har skiftet parti dagen før valget.

Lenge før partiene startet sine valgkampanjer var jeg helt sikker på hvilket parti som skulle få min stemme 11. september. Hva var det så som fikk meg til å skifte parti? Var det brosjyrene jeg fikk ved partibodene? Var det den røde rosen eller den blå ballongen? Var det ”snikreklamene” som dukket opp på min Facebook-side? Var det ”personlige” brevet fra et par partiledere? Var det valgomatene som jeg forsøkte to steder? Der var det begge gangene tre partier som knivet om min stemme. ”Mitt” parti var begge gangene blant de tre, men aldri nummer en. Det var heller ikke et personvalg eller et taktisk valg som avgjorde. Og det var i hvert fall ikke partilederdebattene, som jeg forresten ikke så mye på.

Nei, det var Aftenpostens kartlegging av partienes standpunkter i 60 politiske saker som fikk jeg til skifte parti. Partienes standpunkt var her hentet fra partiprogram, innstillinger på Stortinget og forslag fra Regjeringen. Partiene var også konsultert, og målet var selvsagt å få til en oversikt som partiene kunne si seg mest mulig enig i. Det lot seg nesten gjøre. Sluttresultatet ville derfor inneholde noe skjønn, men hovedretningen på alle partiene ville være korrekt. Jeg må si at jeg likte dette opplegget, og jeg tror at det var til hjelp for flere enn meg.

Etter valget så jeg at på Aftenpostens nettsider kunne jeg få vite hva politikerne mente om 100 politiske saker. Om det hadde påvirket meg i en annen retning vet jeg ikke, men ved hjelp av de 60 fant jeg noen saker var som lite fremme i media. Disse var også viktige for meg, så sammen med mitt forsøk på å tenke på Norge om 15-20 år ble det altså til at jeg gjorde et litt uventet partivalg denne gangen.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: