Du er her
Hjem > Hovedoppslag > Mobbingen på Nesoddskolene har ødelagt og fortsetter å ødelegge barns liv.

Mobbingen på Nesoddskolene har ødelagt og fortsetter å ødelegge barns liv.

≡Av Førskolelærer Lise Kristin Tjernshaugen≡
Jeg har helt siden jeg var barn hatt og tatt veldig mye ansvar. Det har gitt meg mye erfaring og lært meg å kunne identifisere koblingen mellom handling og konsekvens. Se de lange trekkene i min egen livserfaring; fra oppvekst, barndom-, ungdom og voksen og sett hva de med størst utfordringer møter

allerede i bhg. og i skolen. Hva svik kan gjøre med menneskers liv. I det jeg ser som et gjentagende, repeterende mønster hos barn og i familier på Nesodden, som blir sviktet. Hva vanskelige liv, og mangel på livskvalitet enkelte blir utsatt for, får som konsekvenser når samfunnet svikter.

Min lærer var endog så ruset at hen benyttet knaggrekken i korridoren til støtte, for å komme seg fra lærerværelset til klasserommet. Ramlet av stolen og lå som en potetsekk under kateteret. Min lærer, som ble bombardert med innholdet i mine medelevers matpakker, bananer og appelsiner. Dersom hen stakk hodet frem, i forsøk på å komme seg på bena. Som ikke husket hvem vi var, eller hva vi het. Minner fra måneder og år da jeg satt med hodet i pulten beskyttet med armene rundt meg, gir meg tilbakeblikk jeg ikke orker tenke på. Tårer i øynene og vondt i magen, kommer den dag i dag.

Det rører og berører meg «dypt inn i sjela» når barn blir sviktet.

I dag burde vårt samfunn være opplyst nok og ha tilstrekkelig med kunnskap og vilje, til rent faktisk å lære av det som har skjedd. Ikke gjøre det samme igjen. Det rører og berører meg «dypt inn i sjela» når barn blir sviktet. Så jeg har valgt å  påtatt meg ansvaret det innebærer å snakke høyt om svik og svikt. Moral og etikk. Jeg mener selv å ha et reflektert og avklart forhold til det jeg sier. Og vet jeg snakker veldig tydelig, men er trygg på at jeg har kunnskap nok i det jeg snakker om. Men er ingen moralist. Heller en som vil invitere til dugnad.

Mine erfaringer med å varsle på Nesodden.

I møte med de saker jeg har kjennskap til her på Nesodden, har jeg lik det som blir omtalt i Amta, tidligere møtt trusler, maktmisbruk, og en skremsels- og fryktkultur. Egne erfaringer er fra etater som ligger under barn-unge og familie. (I mange av de saker jeg kjenner til og har innsikt i, har jeg taushetsplikt. Og kan derfor ikke komme med informasjon om dette i all offentlighet.)

Jeg har forsøkt å få tilgang til å snakke om mobbe-utfordringene både i kommunestyret, og bedt om å få delta i panelet da kommunen inviterte til åpent møte om mobbing i kommunens skoler. Det har jeg blitt nektet.

Jeg har ringt/mailet/skrevet med «mobbing i skolen» bla. til; Irma Rustad, og andre lignende instanser, + kontaktet div Fylkesmenn og ansvarlige politikere i statsapparatet. Men opplevde at ansvaret for mobbing i skolen er så pulverisert, at det blir helt uangripelig! I dette er det forståelig at skolens rektor ler av meg, når jeg sier ifra at jeg ikke finner meg i skolens brudd på regelverket om rett til et godt skolemiljø. (Opplæringsloven 9 a1-3.)

Her er hva jeg opplevde når det gjelder alvorlig mobbingen på mine barns skole.

Fordi mobbingen var så vidt alvorlig, på mine barns skole måtte flere foreldre se seg nødt til å søke sammen. Årsaken til dette var at skoleledelsen møtte hver og en av oss med det som jeg vil beskrive som raseri, angrep og fornektelse. Også helsesøster m. fl fra «hjelpeapparatet» satt med «pokerfjes», i det som ble fortalt om skolens psykososiale utfordringer. En opplevd, samlet mobb. Dette handler om saker der barna det angikk, lett kunne ha havnet ut i et fremtidig liv som «hardbruks»-beboer. Eller selvmord. Saken var svært alvorlig.

Det handler om det vi også leser om i media; om forsvarsløse og utsatte barn, som ble misbrukt som «tystere» av skolens ledelse, barn som ble jaget rundt i skolens korridorer, som fikk ødelagt sine bøker eller frastjålet sine eiendeler. Barn som fikk beskjed av medelever om «å ta livet sitt», og eller som daglig ble møtt med stygge, krenkende bemerkninger. Elever som ble forsøkt pådyttet snus og røyk av andre, og eldre elever. Barn som ble lærernes syndebukk eller som var totalt ekskludert fra fellesskapet, uten at noen fulgte med eller brydde seg. Barn trakassert i sine klasserom, i skolens korridorer eller ute. Også i lærernes påsyn,- uten at noen grep inn. Barn dyttet inn i vegger eller slått i ansiktet. Det handler videre om meklingsmøter, om alvorlige skader der paramedic assistanse og legehjelp var nødvendig. Om politianmeldelser. Om oppskyting av rakettlignende gjenstander i korridorer, klasserom, skolegård og i skolebussen. Ildspåsettelser med mer. Om møter på møter, uten mål eller mening, om prat uten retning. Listen er lengre enn lang.

Det handlet om at ingen voksne tok tak i, eller meldte fra om mobbing. Om usynlige normer som tilsa at mobbing var akseptabelt, med en opplevd permanent ukultur og følgelig et uakseptabelt dårlig psykososialt arbeidsmiljø for de mest utsatte elevene. Vi vet at dette er skadelig, og kan føre til selvskading, isolasjon, spisevegring, rus eller selvmord. Skolens manglende fokus og sterke fornektelse av mobbing, fører også til at tiltak ikke iverksettes og at det derfor heller ikke resulterer i nye og bedre rutiner.

Mobbing er et alvorlig arbeidsmiljøproblem som i tillegg til overnevnte kan (og har) føre til dramatiske konsekvenser for innlæring av fagstoff, men er også en trussel for livslang helse. Og gi konsekvenser i livslange helseproblemer og  fattigdom.

Vedvarende og langvarige konfrontasjoner i form av mobbing har oftest en klar intensjon, om å ramme de som allerede er mest utsatt.

Min egen skolegang, og mine voksne barn sin, handler også om mye av det jeg beskriver.  Min lærer var endog så ruset at hen benyttet knaggrekken i korridoren til støtte, for å komme seg fra lærerværelset til klasserommet. Ramlet av stolen og lå som en potetsekk under kateteret. Min lærer, som ble bombardert med innholdet i mine medelevers matpakker, bananer og appelsiner. Dersom han stakk hodet frem, i forsøk på å komme seg på bena. Som ikke husket hvem vi var, eller hva vi het. Minner fra måneder og år da jeg satt med hodet i pulten beskyttet med armene rundt meg, gir meg tilbakeblikk jeg ikke orker tenke på. Tårer i øynene og vondt i magen, kommer den dag i dag.

Foreldre den gang prøvde også å si ifra, og hjelpe barna sine. Lik, min far. Det eneste rektor gjorde den gang var å konfrontere oss elever med, hvem som hadde laget bråk. Og ga derved oss barn skyld i det som skjedde. Lik det som gjøres i dag, med «gutter i åttende klasse som liker at det smeller». (Rektor ved AU) Der skam og skyld havner hos feil mottaker, når de ansvarlige ikke tar ansvar.

Lederansvar handler om svært mye. Også en plikt til å hjelpe, hjelpeløse, rusa ansatte. Mennesker i alvorlige livskriser. Det å se min lærer bli sviktet har også satt varige spor, i en som er opptatt av  og var på når andres behov for å bli ivaretatt blir forsømt. Det handler om andres behov for å bli ivaretatt og om sosial kompetanse.

Både mine voksne barn og jeg selv har sett konsekvenser i dette jeg beskriver, som rus, sex-salg og selvmord. Vanskelige, ødelagte liv, også for storfamilien til dem vi kjenner. Ingen av oss, skal tåle eller finne oss i, at dette fortsetter!

Skoler, og alle andre av kommunens etater må finne fram, åpne og sette seg inn i lovverk og paragrafer, menneskerettigheter og barnekonvensjonen. Lage og bruke handlingsplaner. Brette opp armene, og gjøre jobben sin. Det er sånn at, alle, skal med. Det skal finnes en voksen, ansvarlig og tydelig leder i alle barnehager, i ethvert klasserom. Den enkelte ansatte har et selvstendig ansvar i å melde fra oppover i systemet når mobbing skjer.

Det er kun flertallets etikk og høye moral som kan sette en stopper for dette uvesenet, og utgjøre en garanti for at problemet ikke fortsetter. Alle, må ta ansvar for eget miljø.

Det er likevel først og fremst et lederansvar at dette blir fulgt opp. Også videre opp i systemet. Ledere har i tillegg ansvar for at nødvendige økonomiske midler er på plass, kunnskap i alle HMS-temaer og de ulike fagområder skal være kjent. Handlingsplaner skal være i bruk og oppdateres. De ulike deler, ansvarsområder skal være på plass til enhver tid. Man kan ikke velge å ikke melde fra når klasser er for store, eller er uhåndterbare. Når fysiske eller psykiske vilkår i kommunen, ikke retter seg etter lovverket. Alt dette er det et klart lederansvar å forvalte og å ha kontroll på.

Jeg tillater meg å spørre om det er de riktige ledere som besitter helt sentrale stillinger i kommunen? Når ikke grep blir tatt, og mobbing blir ute av kontroll. Ledere som ikke tar problematikken på alvor og forstår konsekvensene for de som er utsatt for alvorlig mobbing.

Men behandler foreldre som varslere, og går til angrep. Med raseri, trusler og fornektelse. Det oppleves som svært alvorlig når kulturen ved skolen tar bort muligheten til å kunne si ifra når noe er galt. Det rokker ved noe helt grunnleggende i vårt demokrati. Når foreldres intensjoner, som i utgangspunktet er gode, og en invitasjon om et samarbeid, blir møtt med det jeg har opplevd som «krig». Gode ledere burde være trygge i sin rolle, sette pris på konstruktiv kritikk og ta ansvar for å rette opp i forholdene. Ikke bli møtt med heksejakt. En nedverdigende, nedrig behandling. Som kun kan karakteriseres som, mobbing i kommunal regi.

Det er først når alle dørene i kommunen åpnes, og befolkningen blir møtt med de riktige verdiene at mobbing kan avta. Bli borte i størst mulig grad. Der vi møter hverandre med tillit og respekt. Det er etiske holdninger og gode verdier som må til for å skape gode liv for befolkningen på Nesodden! Det har vi alle ansvar for! Men kommunens ansatte skal, og må gå foran som gode forbilder.

Det er kritikkverdig når en av kommunens viktigste læringsarenaer har ledere som ikke er istand til, eller villige til å innrømme at det er utfordringer med mobbing. Men snarere bruker all sin makt til å motsette seg det enkelt elever og grupper møter av destruktiv adferd de utsettes for. Mobberne får i så måte fritt spillerom, og god mulighet til å bli eksperter i uønsket adferd.

Der ledere legger mer vekt på å unngå avsløring, og således har ansvar for at ofrene kan utsettes for  nye angrep og maktesløshet. Med redusert og stadig mer svekket evne til å sloss mot et kommunalt mobbesystem, som ikke lar seg bortforklare.

http://www.nesoddposten.no/intervju-med-forskolelaerer-lise-kristin-tjernshaugen-en-forkjemper-for-gode-forhold-i-alle-nesoddens-barnehager/

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: