Du er her
Hjem > Bøker > Nobelpristalen til Günter Gras i 1999: Jeg kommer fra bokbålenes land.

Nobelpristalen til Günter Gras i 1999: Jeg kommer fra bokbålenes land.

Günter Grass, Bokmesse 2004, Frankfurt am Main
Günter Grass, Bokmesse 2004, Frankfurt am Main. Foto: Florian K

≡Av Gunhild Gjevjon≡

Hva er det som gjør bøker – og med dem deres forfattere – så farlige at kirke, mediekonserner og politbyråer føler et behov for å imøtegå dem?

Det er sjelden et direkte angrep på den herskende ideologi som fører til skriveforbud  eller det som verre er. Ofte kreves det en litterær påvisning av at sannheten bare eksisterer i flertall – at det ikke finnes en bestemt virkeligheter, men bare mangfoldighet av virkeligheter – for at de som til en hver tid vokter den eneste sannhet aner en fare, en dødelig fare.

Derfor er det et problem at forfattere pr. definisjon er ute av stand til å la fortiden hvile: De river opp gamle, for tidlig helete sår, graver ut lik i forseglede kjellere, trår inn i forbudte rom , spiser hellige kuer eller anbefaler  – som Jonathan Swift – irske barn som roatbeaf til det herskaplige engelske kjøkken. Med andre ord er intet hellig for dem , ikke en gang kapitalismen, og det gjør dem mistenkelige, ja, til og med hjemfalne til straff.

Men verst av alt er det at de i deres bøker nekter å gjøre felles sak med historiens seierherrer. De finner fornøyelse i å drive rundt sammen med de marginaliserte, taperne i den historisk prosess, som har så mye å fortelle , men ikke kommer til orde. Ved å gi dem stemme setter forfatteren spørsmålstegn ved seieren. Ved å omgås dem gjør de seg ett med dem.

Naturligvis har de mektige, uansett klær de er kledd i, intet imot litteraturen som sådan. De vil til og med gjerne ha den til å utsmykke deres stuer og er parate til å finne den. I dag er dens rolle å underholde, tjene underholdnings industrien, nedtone de negative aspekter og gi folk et håp i deres nød, et lys i mørket.

Det man i bunn og grunn ønsker – men uten å si det så direkte som under kommunismen – er den ”positive helt”. Han kan i dag som en annen Rambo bane seg vei gjennom frihandels økonomiens viltvoksende jungel og smilende brolegge veien til suksess med lik: han er en eventyrer som alltid er parat til et hurtig knull mellom slagene, en vinner som etterlater seg tapere i sitt kjølevann, kort sagt en perfekt rollemodell for vår globaliserte verden.

I dag kan vi se hvilken farlig situasjon vi er kastet ut i av den tidsforskjøvne eksplosjon som ord kan utløse. Vi forsøker å reparere skadene med opplysningens redskaper – for andre har vi ikke.

Vi ser til vår redsel at kapitalismen  – nå da dens bror sosialismen er erklært død- herjer uhemmet, drevet av storhets vanvidd. Den gjentar de samme feil som den angivelig hengangene bror begikk ved å gjøre det frie marked til et dogme, den eneste sannhet, beruset av sin rent ut grenseløse makt oppfører den seg som forrykt, dvs. gjennomfører den ene fusjon etter den andre uten annet formål enn maksimal profitten.

Det er ikke noe under at kapitalismen viser seg likeså uimottagelig for reformer som den kommunisme som kvalte seg selv. Dens diktat heter globalisering, og nok en gang blir det med ufeilbarlighetens arroganse proklamert at det ikke finnes noe alternativ.

Altså skulle historien ha funnet sin avslutning. Det er ingen ”Fortsettelse følger…” som man kan vente på i spenning. Eller kan man håpe på at i det minste litteraturen vil finne på noe som kan få den nye dogmatisme til å vakle – når nå politikken har overlatt det til økonomien å treffe beslutningene?

Men hvordan kan undergravende fortellinger fungere som dynamitt med litterær kvalitet? Er det tid nok til å vente på at den tidsinnstilte bombe skal gå av? Kan man forestilles seg en bok som kan levere en mangelvare som fremtiden? Er det ikke heller slik i dag at litteraturen er forvist til aldersboligen mens de unge forfatterne får lov å bruke internett som lekeplass?

En driftig tilstand som det suspekte ord ”kommunikasjon” bibringer med en viss aura, brer seg. Hver bit tid er planlagt ned til siste sammenbrudd som venter mennesket. Den vestlige verden holder på å synke ned i en kulturell jammerdal. Hva kan vi gjøre med det?

I min gudløshet kan jeg bare knele for en helgen som aldri har sviktet meg og har fått de tyngste stener til å rulle. Altså ber jeg: ”O hellige og (av Camus nåde) nobeliserte Sisyfos! Sørg for at stenen ikke blir liggende på bakketoppen, så vi kan fortsette med å rulle med den og liksom du bli lykkelig med vår sten slik at historien om hvor slitsomt livet er, aldri må ta slutt”.

Men vil mitt hjertesukk bli hørt? Eller taler ryktene sant? Er det den nye rase av klonede skapninger som skal sikre en fortsettelse av menneskenes historie?

Enhver som kan betale prisen kan få et par nye nyrer. Hjertet kan transplanteres. Vi kan telefonere trådløst over hele verden. Satellitter og romstasjoner omsorgsfullt om oss. PÅ grunn av prisbelønnet forskning pønskes ut utvikler nye våpensystemer som deres eiere kan bruke til å beskytte seg selv til døde.

Alt som menneskehjernen kan frembringe finner forbløffende anvendelses muligheter. Bare sulten synes å stå imot. Den øker til og med. Nedarvet fattigdom går gradvis over i elendighet.  Flyktninger er på vandring over alt, ledsaget av sulten. Og ingen politisk vilje parret med vitenskapelig knowhow er parat til å gjøre slutt på den omseggripende nød.

I 1973, nettopp da terroren  – med USAs aktive støtte – slo til i Chile, talte Willy Brandt i FNs generalforsamling som den første tyske forbundskansler. Hans ord: ”Også sult er krig!” virket så overbevisende at tilhørerne brøt ut i spontant bifall.

Jeg var tilstede da han holdt talen. På det tidspunkt arbeidet jeg på min roman Flyndra som for en stor del handler om det primære grunnlag for menneskelig eksistens,  ernæring – altså mangel på overflod, fråtseri og usigelig hungersnød, ganens gleder og smulene fra de rikes bord.

Dette emne er stadig aktuelt. De fattige besvarer den økende opphoping av rikdom med stigende fødselstall. Det rike Nord og Vest forsøker i deres sikkerhets-narkomani å beskytte sine festninger, men flykningsstrømmen vil nå frem til dem: intet kan motstå presset fra de sultende.

Det blir mer å fortelle om i fremtiden. Vår felles roman fortsetter. Og selv om folk en dag holder opp eller blir tvunget til å slutte med å skrive og utgi, selv om det ikke lenger skulle finens bøker som overlevelsesmiddel, vil det være fortellere som gir oss kunstige åndedrett etter munn til øre-metoden ved å spinne nye tråder av de gamle historier: høyt eller sakte, stakkåndet eller langsomt, tett på latteren eller tårene.

Dette er en noe forkortet versjon av Nobelpristalen . Hele talen finner du her:

http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/literature/laureates/1999/grass-lecture.html

 

Gunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: