Du er her
Hjem > Forsiden > Om å stole på Erna og Siv

Om å stole på Erna og Siv

Dette innlegg er eldre enn 3 år og kan være utdatert.

Høyre og Fremskrittspartiet vil ha oss inn i EUs energiunion, og var sjølsagt mot hjemfallsretten

KRONIKK

≡Av Dag Seierstad≡
Siden 1909 har vi hatt en hjemfallsordning for privateide kraftverk. Slike kraftverk faller vederlagsfritt til staten etter 60 år – som gjenytelse for den konsesjonen de drives på grunnlag av.

Overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen reagerte på denne ordningen fordi den forskjellsbehandla kraftverk eid av private og kraftverk eid av kommuner og fylkeskommuner. For kommuner og fylkeskommuner var konsesjonene evigvarende.

 

Gjesteskribent Dag Seierstad, en av Norges fremste eksperter på EUs traktater, direktiver og dommer og deres innvirkning på min og din hverdag, samt EØS-avtalens innvirkning på norsk arbeidsliv.

Seierstad er utdannet fysiker og har undervist i samfunnspolitikk ved Høgskolen i Lillehammer. Seierstad har vært en sentral politiker i SF og SV.

Mest kjent er han for sitt utrettelige arbeid for å opplyse norske lesere om (EEC / EF) EU og EØS. Pax forlag har gitt ut festskrift til ære for ham, han har mottatt Neshornet, Klassekampens kulturpris og han er Nei til EUs første æresmedlem.

Dag Seierstad har drevet et utrettelig, uegennyttig og solidarisk opplysningsarbeid i to mannsaldre. Han skriver ukentlig om EU / EØS i Klassekampen og er SVs rådgiver i EU / EØS-spørsmål på Stortinget.

Nesoddposten ønsker Dag velkommen og takker for at han har sagt ja til å være gjesteskribent.

Norges offisielle standpunkt hadde vært at konsesjonsreglene for kraftverk og reglene om hjemfall lå utafor EØS-avtalen. ”Denne avtale skal ikke på noen måte berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten” står det i EØS-avtalens artikkel 125.

”Statens rett til hjemfall berøres ikke av EØS-avtalen”, sto det da også i den stortingsmeldinga som Brundtland-regjeringen la fram høsten 1992 for å få Stortinget til å godta EØS-avtalen. (St.meld.nr.100 (1991-92))

I januar 2005 gikk Kåre Willoch ut med en kraftig advarsel mot å svekke hjemfallsretten: «Det ville være en gavepakke til utenlandske storkonserner. Hvis slike aktiva først blir solgt til fremmede, vet man ikke noe om hvor eierskap til slutt kan havne. (Aftenposten 24.1.2005)

I 2005 gikk både Høyre og Fremskrittspartiet til valg på å få vekk hjemfallsretten. Høyre mente at «private eiere skal ha like gode muligheter til å eie norske vannkraftressurser som det offentlige eiere har», mens Fremskrittspartiet slo fast at «den sikreste garanti for at naturressursene blir riktig forvaltet, er privat eierskap». (Aftenposten 24.8.2005)

I juni 2007 fastslo EFTA-domstolen at forskjellsbehandling av offentlige og private vannkrafteiere var i strid med EØS-reglene. Men samtidig fastslo EFTA-domstolen at EU ikke har noe forbud mot at det offentlige eier ALLE produksjonsmidlene i en næring.

Dette ble ei overraskende gavepakke til den rødgrønne regjeringa. Allerede 10. august 2007 vedtok den en provisorisk anordning om at private eiere ikke lenger ville få konsesjon på å bygge eller kjøpe vannkraftverk. I tillegg ble det vedtatt

at vannfall som er hjemfalt til staten ikke lenger vil kunne selges tilbake til gamle eller nye private eiere

at vannfall som er hjemfalt til staten – inntil videre – ikke skal kunne leies ut til private selskap,

at private ikke lenger kan kjøpe mer enn 1/3 av offentlig eide kraftverk.

Endringene ble lovfesta i september 2008. Høyre og Fremskrittspartiet stemte mot endringene og for et forslag der private eiere «kan eie kraftverkene uten at de hjemfaller til staten». Til gjengjeld skulle staten ha forkjøpsrett dersom kraftverkene selges videre.

Men ikke alle ville slå seg til ro med kompromisset fra 2007. Både Høyre og Fremskrittspartiet varsla omkamp hvis den rødgrønne regjeringa tapte valget i 2009.

I oktober 2012 sa Nikolai Astrup (H) til Klassekampen: «Vi mener det må være mulig for industrielle eiere og kommuner å eie vannkraftproduksjon i Norge uten at dette skal tilfalle staten på et seinere tidspunkt. I praksis innebærer dette å oppheve hjemfallsretten.» (NTB 30.10.2012) Astrup sa derfor det opplagte, at Høyre ville fjerne hjemfallsordningen hvis det ble regjeringsskifte ved valget i 2013.

Det ble regjeringsskifte, men hjemfallsordningen besto. Årsaken er nok at meningsmålinger i 2013 hadde vist at det var et stort flertall av velgerne som ville at vannkrafta skulle tilhøre fellesskapet. Dette førte til at både Høyre og Fremskrittspartiet begynte å «ro».

Kampen mot hjemfallsordningen ble skjøvet til side. I Høyres program for 2017-2021 står det at Høyre vil «sikre offentlig kontroll over vannkraftressursene gjennom konsesjonsbestemmelser og skatteregler som sikrer fellesskapets interesser. … og «at nye konsesjoner kun skal gis til selskaper der det offentlige eierskapet er minst to tredjedeler …».

Nå står kampen om Norge skal bindes opp i EUs energiunion. Fra 2021 skal medlemsstatene sende inn årlige energiplaner som EU-kommisjonen skal godkjenne – eller kreve endringer i. Norge er tenkt inn i unionen som medlem uten stemmerett.

Denne energiunionen har som oppgave å opprette felles nett for strøm og gass i EUs Europa. Kjernen i denne unionen er et styringssystem der det sentrale styringsorganet er energibyrået ACER.

Dette energibyrået faller inn i et større mønster. EU har etter hvert fått behov for at bindende vedtak kan fattes enklere og raskere enn ved den omstendelige saksgangen gjennom EU-kommisjonen, EU-rådet og EU-parlamentet. Derfor har EU oppretta stadig flere byråer med beslutningsmakt på avgrensa saksfelt.

Regjeringen argumenterer for at medlemskap i energiunionen ikke innebærer noen overføring av myndighet fra Norge til EU. Her er kortversjonen av hva ACER skal gjøre.

ACER har rett til å fatte vedtak om oppbyggingen av infrastruktur som krysser grenser og om det som kalles «prosjekter av felles interesse». Hvis deltakerne i slike fellesprosjekt ikke blir enige om hvordan utgiftene skal fordeles, kan ACER bestemme hvem som skal betale hvor mye. Det kan f.eks. bety at ACER kan pålegge oss å betale for kraftkabler og rørledninger fra Norge til andre land.

ACER har rett til å godkjenne vilkår som binder medlemsstatene f.eks. ved tildeling av kapasitet og ved håndtering av flaskehalser ved grensekryssende virksomhet. Hvis nasjonale myndigheter ikke kan bli enige på tvers av grenser, kan ACER fatte vedtak både om adgang til nettverk og om operasjonell sikkerhet. Dette innebærer at energibyrået ACER om noen år vil kunne fatte vedtak som går langt utover det som en i dag kan se for seg. Slik har andre EU-byråer utvikla seg. ,

Og blir ACER implementert fullt ut, vil det åpenbart bety at vi gir fra oss uvisse deler av styringen av energipolitikken.

I regjeringen har Høyre og Fremskrittspartiet bagatellisert hvilke bindinger og forpliktelser ACER drar med seg. Men kan vi stole på to partier som gjerne ville ha utenlandske energikonsern som eiere av norske kraftverk ved å bekjempe hjemfallsordningen gjennom såpass mange år?

Innlegget er publiser i Klassekampen 9. desember 2017

Bjarne NordbeckBjarne Nordbeck
Bjarne Nordbeck
Fungerende redaktør, bidragsyter, frihetlig samfunnsaktør og web-master for Nesoddposten.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: