Du er her
Hjem > Uncategorized > Nesodden kommunes slagord: «Sammen skaper vi det gode livet», er et slagord som forplikter!

Nesodden kommunes slagord: «Sammen skaper vi det gode livet», er et slagord som forplikter!

Dette innlegg er eldre enn 3 år og kan være utdatert.

LESERINNLEGG


≡Av Lise Tjernshaugen≡

Det er med en viss undring jeg leser Jorun Lunde Jensen (JLJ), kommunalsjef for barnehage- skole og oppvekst, sitt leserinnlegg i nesoddposten.no 15.12.2017 «Et godt skolemiljø på Nesodden.»

Innlegget forstår jeg som et tilsvar på mitt leserinnlegg i nesoddposten: «Alvorlig mobbing har ødelagt og fortsetter å ødelegge barns liv.» (11.12.2017)

Siden også omtalt i nytt innlegg: «Dere er mobbere og ser…»(15.12.2017)

Langsiktig og systematisk, forebyggende arbeid er en forutsetning for å skape gode liv for bygdas barn. Med et godt psykososialt miljø i alle bygdas skoler. Alle former for mobbing, krenkelser, trakassering og diskriminering trenger god håndtering. Det har jeg etterlyst, over tid.

I det faktum at JLJ, ikke på noe vis forsøker å fornekte eller bortforklare det som beskrives, opplever jeg det som bekreftet at kommunen ved øverste leder i etaten, kjenner til det jeg beskriver.

Hvor store mørketall er det snakk om?

Hvor mange «barn dyttes inn i vegger av andre elever, slås i ansiktet, jages rundt i skolens korridorer» mv.? Hvor mange lærere ser på, uten å gripe inn?

Viser kommunen til handlekraft? Når skadde elever må hentes av Parametric ansatte? Når, et urovekkende stort antall elever og foresatte må møtes (i skolens regi), i meklingsmøter og i møter med politi?

Det hele oppleves av undertegnede som svik og svikt, i å ha og ta ansvar for bygdas mange barn.

Likeså legges det merke til at kommunens øverste leder i etaten, forsøker å gjemme seg bak egen taushetsplikt. At hun ikke ønsker å kommentere enkeltsaker.

Jeg, har også taushetsplikt i enkeltsaker. Men ‘og betydelig dokumentasjon, (også i enkeltsaker,) der barn utsettes for svært alvorlig mobbing i våre nærskoler. Informasjon og dokumentasjon, som mangler i det som kan skrives om i media.

Det jeg skriver om er mao et stort antall barn/unge. Og kan illustreres som kun «toppen av et isfjell». I det som, egentlig, er kommunens utfordringer i å håndtere alvorlig mobbing i skolen. Hvert eneste barn som er rammet, har sin egen historie! Disse historiene, har jeg på ingen måte skrevet om.

Å kjenne til dette jeg skriver om tilsier en handlingsplikt. Og da spesielt av en kommunal sjef.

Det jeg forteller om, og etterlyser er kommunen sin manglende handlekraft, og mangel på et synlig, tydelig og forpliktende ansvar i mobbesaker.

Det leser jeg ikke noe om i JLJ sin tekst.

«Løsningen» vi kan lese om i Amta på nyåret (24.01.2018), er gjenkjennelig. Der kommunalsjefen nærmest «sniker seg» ut, med lovende ord og til en «høyere» stilling.

Hvilke tiltak bør bli kjent? Min bestemte oppfatning er at det burde forventes at befolkningen, nå, får et innblikk i de konkrete tiltak som er/blir gjort.

Også få belyst kommunens bruk av   – barnevernet – i mobbesaker. I saker der barn har krav på individuell eller tilrettelagt undervisning. Slik jeg beskriver i :«Dere er mobbere og ser..»(se over)

Det er i tillegg viktig at kommunens politikere og den øverste administrative ansatte viser befolkningen at de er på banen. At de følger opp etaten. Og følger med i det som nå blir gjort. Tar ansvar.

Også i dette, ligger ansvaret for det som blir gjort ved ansettelse av ny leder! Der «det som eventuelt sitter i veggene» i etaten, ikke får noen mulighet til å bli videreført!

Og til orientering for de som ikke vet det: Kommunen kan etter loven stilles til rettslig ansvar for hvert enkelt barn som mobbes i skolen. I dette ansvaret ligger kommunens ansvar for å sørge for at de dette har rammet/rammer, får oppfølgende hjelp. Slik at de rent faktisk, får, den skolegang de har krav på.

Hvilke konsekvenser er det snakk om?

Kommunens ansatte har ansvar for alle barn. Men det påligger et særlig ansvar for de som i særlig sterk grad er/blir sviktet. Dette ansvaret tilsier og innebærer at kommunen rent faktisk må innrømme hva som har skjedd. Men også i enkelttilfeller, ta ansvar for oppreisning og/ eller erstatning til de som er sterkest rammet.

Først når ansvaret er innrømmet og plassert, kan bygdas mobbede barn heles. Og familier gjenfinne et godt, verdig liv.

Det er essensielt i mobbesaker som går ut over liv og helse, at skam plasseres. Der den hører hjemme! Det burde være et soleklart kommunalt ansvar!

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: