Du er her
Hjem > Kommentar > Fred på Nesodden

Fred på Nesodden

Dette innlegg er eldre enn 1 år og kan være utdatert.

Fredsbevegelsen på Nesodden jobber for å minke faren for krig. Vi er bekymret over utviklingen i verden, og spesielt den nye spenningen mellom Russland og Nato.

For fredsbevegelsen Arne Thodok Eriksen

Mange har glemt den kalde krigen. Den gangen hadde det nær gått galt. Men til slutt fikk vi avspenning og nedrustning. Vi fikk en bedre verden, og det skyldtes blant annet innsatsen til fredsbevegelsen, som den gangen var sterk. Nå er verden på vei mot en ny kald krig, og det er nødvendig å bygge opp en ny bevegelse.

Det er ingen grunn til at land i Europa skal angripe hverandre. De vil bare gjøre det fordi de er redde for hverandre. Men det eneste vi trenger å være redde for er redselen, den kan få mennesker til å gjøre ting som ingen hadde villet.

Blir vi trygge av flere våpen? All historie viser det motsatte, jo flere våpen som finnes, desto større krigsfare. Et forsvar kan bare forsvare oss så lenge det ikke truer noen. Truer det andre, så øker det krigsfaren. Da blir sikkerheten mindre.

Kan vi gjøre noe med krigsfaren? Ja, det kan vi. Hvis vanlige mennesker forlanger stans i opprustningen, har det virkning. Hvis ingen bryr seg, fortsetter det som nå, med mer våpen og stadig mer oppblåste fiendebilder.

Det verden trenger er sunn fornuft, opprustning er galskap. Stadig flere blir klar over dette, og stadig flere skjønner at vi må gå sammen og protestere.

Hva er det som egentlig foregår?

Det som handler om utenrikspolitikk eller forsvarspolitikk, går over hodet på de fleste. Det er ikke så rart, for det er ganske komplekst, og det er liksom så langt unna. Norge har jo ingen fiender, så hvorfor skulle vi være engstelige? Men hva med Russland? Vårt forsvar er rettet mot dem, men er de en fiende? Sant å si, har vi aldri vært i krig med dem, vi har faktisk flere ganger vært allierte.

Under den kalde krigen var Sovjet Unionen en mektig militærstat. Stormaktene sto mot hverandre, og de hadde til sammen 53 000 atomvåpen. Det gikk nesten galt. Ingen ønsket atomkrig, men allikevel kunne den komme på grunn av en feilvarsling. Flere ganger var det minutter om å gjøre, men heldigvis var det fornuftige folk på begge sider, som fikk stanset det. Vi hadde flaks den gangen.

Nå er det slik igjen. Både Øst og Vest ruster opp, og de moderniserer atomvåpnene. Galskap? Ja, virkelig. Det er ikke mulig å forstå det. Er de så farlige, de i øst? Nei, det er de ikke. NATO har et forsvarsbudsjett som er 14 ganger så stort som Russlands. Det er ikke oss, men de, som har grunn til å være redde. Russland har vært invadert hele seks ganger fra vest. Når vi ruster opp mot dem, vil de spørre seg selv om det vil skje igjen. Siden de ligger under i konvensjonell styrke, så ruster de opp atomvåpnene. USA reagerer med å ruste opp sine atomvåpen. Og så sitter de der, begge to, med fingeren på avtrekkeren.

Det er dette som er farlig, og faren blir ikke mindre av å ruste opp, den blir større. Atomkrigen kan bli utløst av en feilvarsling, og jo større spenning, desto lettere kan det skje.

En atomkrig er ikke en vanlig krig. Den er så forferdelig at den kan drepe de fleste på jorden. Flere vil dø på grunn av ettervirkningene enn av selve bombene. Det burde de vite, alle de høye herrene. Naturligvis vet de det – men allikevel holder de på. Kan man forstå det?

Hva kan Norge gjøre? Holde hodet kaldt, slik vi gjorde under den kalde krigen. Vi nektet å ha fremmede baser eller atomvåpen på norsk jord. Norge lå på grensen, vi var i NATO, men vi truet ikke. Kanskje var det en av de tingene som gjorde at det ikke ble katastrofe den gangen? Nå har vi brutt basepolitikken, hva blir det neste?

Hva kan vi vanlige mennesker gjøre? Mye, faktisk. Vi kan snakke med folk, fortelle dem om farene ved opprustning og økende spenning. Vi kan fortelle dem at ingen planlegger å invadere oss. Vi kan fortelle dem at hvis vi fortsetter å ruste opp, blir risikoen ikke mindre, den blir større.

Vi kan reise en bevegelse, slik som i 80 årene. Da var det mange som reagerte mot galskapen, og kanskje var det den viktigste grunnen til at det gikk godt. Vi kan gjøre det igjen. Vi må gjøre det igjen, for vi kan ikke stole på flaksen en gang til.

 

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: