Du er her
Hjem > Dokumentar > Intervju med påkleder ved Nasjonaltheateret, Jannicke Spillmer Klohs

Intervju med påkleder ved Nasjonaltheateret, Jannicke Spillmer Klohs

Dette innlegg er eldre enn 2 år og kan være utdatert.

Jannicke, som er påklederske ved Nasjonaltheateret, kommer presis inn på cafeen på Tangenten. Hun går med rolige skritt og stikker seg ikke ut på noen måte, er kledd i bukse og regnfrakk i fargene hvitt og blått. Bestiller seg en dobbel cappuccino og intervjuet kan begynne.

-Jeg er 56 år, og har bodd på Nesodden i 25 år, sier hun. – Flyttet til Nesodden fordi jeg hadde fått lyst på mere grøntareal, var gravid med nr. to og hadde venner som var flyttet ut hit. Når det gjelder utdannelse og arbeidslivserfaring, så har jeg gjort mye forskjellig. Har vel ved enkelte anledninger tenkt at det hadde vært gøy og utfordrende med nye erfaringer. Foreløpig har sagmuggen og mine gode kollegaer ved teateret trukket det lengste strået, men har nok nå behov for å utvide horisonten etter mange år i samme yrke. Fremtidsvisjonen er å perfeksjonere meg innen hypnoterapi ( http://www.medicor.no/hva-er-hypnoterapi/)

– Få, om noen damer, liker å bli tatt bilder av, sier Jannicke når jeg skal ta bilde av henne.  – Og husk at et bilde aldri skal tas nedenfra, men ovenfra.

Jeg begynte som påkleder ved Nasjonaltheateret ved en tilfeldighet. Kom fra restaurantbransjen som ikke er så ulikt det å jobbe som påkleder. Forskjellen ligger i at i stedet for å servere to glass vin og steinbit eller entrecote til en gjest på en restaurant, så serverer jeg til eksempel en skjorte, dressjakke og slips til en skuespiller. Forskjellen ligger også i at maten ikke snakker og rører på seg.  Og vi må begge le.

Alltid hyggelig med personer som har humoristisk sans, tenker intervjueren, og spør om hva som kreves for å bli påkleder ved et teater?

-Fagbrev søm eller tilsvarende erfaringer fra teater, film og tv. Er usikker på om jeg hadde fått påklederjobben om jeg hadde søkt på stilingen i dag.

Nesoddpostens utsendte  spør så påkledersken hva hun mener klær betyr? Hva klær kan gjøre med hvordan et menneske oppleves/opplever seg selv?  

-Klær gir et førsteinntrykk, sier Jannicke. – Gir et innblikk inn i hvem du ønsker å fremstille deg som/hvordan du opplever deg selv. Om du ønsker å fremstå som akademiker, forretnings-person, kunstner osv. Hvem du er.

Og hvordan er arbeidssituasjonen for en påkleder når en forstilling er i gang?

Det blir en pause før Jannice svarer. -I en forestillingssituasjon er det viktig å beholde roen, sier hun. – Være obs på hvilke signaler skuespilleren gir. Noen ganger er det verken tid eller rom for prat. Andre ganger kan det være på sin plass å gi oppmuntrende ord. Slik jeg ser det, er forskjellen på en påkleder- og sykepleier yrke at skuespillerene stort sett ikke er syke. – Akkurat, sier intervjueren, klart det. Og igjen denne latteren som er så forløsende. Vi tar oss litt kaffe før neste spørsmål.

Jannicke forteller at hun i 1993 var på turne med teaterforestillingen: Påklederen, der Toralv Maurstad og Espen Skjønberg, alternerte i rollene som skuespiller og påkleder. Og Ingrid Vardun hadde den kvinnelig hovedrollen.

Som påkleder kommer du inn i den intimsonen vi mennesker har/omgir oss med. Hvordan oppleves det?

-Som jeg har sagt er dette et yrke der man er profesjonell i samhandlingen med skuespillerne. Kan i den forbindelse også fortelle en litt morsom historie om intimitet. Kai Remlov er en skuespiller som mange hadde sett naken på scenen , men ikke jeg.  Det til tross for at jeg hadde vært ved teateret i mange år.  Så da jeg dag kom inn i hans garderobe og han sto der  iført bare et håndkle fortalte jeg ham at jeg nok var den eneste som ikke hadde sett ham naken. – Det kan vi da gjøre noe ved nå, svarte han, – og kastet håndkle.

Er det forskjell på kvinner og menn i påkledingssitusjonen?   

-Slik jeg opplever det er kvinner litt mer genert enn menn.

 Og er menn påkleder for kvinner og omvendt.

-I regelen er kvinne for kvinne og kvinner og menn for menn. Det er få herrepåkledere.

Intervjueren forteller at hun for å være forberedt til dette intervjuet bestilte filmen: Påklederen/ ”The dresser”, fra  biblioteket. Og at jeg etter å ha sett den sitter igjen med spørsmålet: Finnes det eksempler på at en påkleder har fulgt en skuespiller gjennom så og si hele karrieren?

 -Nei, ikke det jeg vet om her i Norge

Det er mange spennende teaterkostymer? Er det ett du husker spesielt?

-Det har vært mange rare kostymer, men skal jeg trekke frem ett, så er det fra forestillingen «Folkeanda». Som var en blanding av to Ibsen stykker: «En folkefiende» og «Villanden».  Skuespiller Terje Strømdahl hadde der på seg et kostyme som kalles fatsuit. En menneskekropp som var laget ut fra et bilde av feite amerikanske menn. Å bygge opp alle valkene på denne fete kroppen tok tre uker og veide mellom 10 og 15 kg. Inne i kostymet var det en vannflaske med pumpe, slik at Terje kunne få til å tisse på scenen. 

Intervjueren ser det hele for seg og tar en seg litt kaffe, før jeg spør hva det viktig å huske på i valg av et teaterkostyme?  

– Det instruktøren ønsker å vektlegge i stykket må gjenspeiles i kostymene og i scenografien.

For mange av oss synes det som foregår på scenen spennende , men hva med det som skjer bak scenen?

-Det er mye logistikk og det kan være veldig hektisk, men i noen perioder er det også tid for små mellommenneskelige lyspunkter, sier Jannice, smiler litt og setter seg bakover i stolen.

Tror du skuespillere noen ganger ønsker å ha valgt et annet yrke?

-Ja, jeg husker da Joacim Calmeyer satt å så på fotball i en pause og utbrøt. – Og den som hadde vært fotballspiller.

Har du noen ønsker for Nasjonalteateret?

-Jeg har to ønsker. Styringsformen bør demokratiseres. Og at våre to eminente Nesodden skuespillere Bjørn Sundquist og Hildegunn Riise setter opp stykker på Nasjonalteateret.

Har du noen forslag på å bok, film, teaterstykker du vil anbefale for Nesoddpostens lesere?

-Når det gjelder bok vil jeg anbefale James Rhodes sin bok: Instrumental. I den åpner hvert kapitel med en komponist sitt liv og hennes/hans verker. For musikken ble for denne forfatteren en overlevelses strategi, da han hadde blitt utsatt for voldtekt som barn. ”Ondt blod i Amerika” blir filmen jeg velger. Begrunnelsen for det valget er at det er en fengende og god historiefortelling. Og at det er glitrende skuespillerprestasjoner og fin musikk. Ellers er David Bowie den store for meg.  ”Verdiløse menn” er et teaterstykke jeg er veldig glad i. Ler med tårer I øynene når jeg ser det stykket.

Hva er viktigst for deg?

-Det viktigste er å skape de rommene I livet som gjør meg godt. Legge til rette for gode øyeblikk. Og være fornøyd med det jeg har.

Tror du på True Love?

-Jeg tror på True Love i øyeblikket.

Hva synes du er bra, hva savner du her på Nesodden? Fremtidsønsker for Nesodden?

-Jeg synes det er veldig deilig med nærheten til naturen. Så er det forholdsvis usnobbete her. Og biblioteket er topp! Men fremdeles savner jeg å møte folk ute, et lavterskel møtested/pub med aktuelle diskusjoner og kulturelle innsalg. Så ser jeg til Bornholm  der de har vært flinke til å utnytte sine kultur- og naturressurser sett i forhold til turisme.

Når intervjueren sitter å renskriver dette intervjuet er inntrykket jeg sitter igjen med at Jannice ikke er en person som uttrykker seg med store ord, men i konsise, korte og gjennomtenkte setninger. Ingen smalltaker dette her.  Og at vi alle, hver på vår måte, bruker klær til å synliggjøre hvem vi ønsker å være, men nødvendigvis ikke er. At vi der, kan hende,  ikke er så ulike skuespillerne på teateret.

Tlf: 95977394

e-mail: jannicke.klohs@gmail.com

Gunhild GjevjonGunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: