Du er her
Hjem > Kommentar > Hvorfor kveler konformiteten utdanningssystemet vårt?

Kommentar

Hvorfor kveler konformiteten utdanningssystemet vårt?

Passer èn størrelse alle?

‘Conformity is the jailer of freedom and the enemy of growth’, sa John F. Kennedy i 1961.

Det er vanskelig å ikke være enig med ham.

Likevel opplever vi at utdanningssystemet vårt blir mer og mer konformt. I videregående skole synes tilstedeværelse gjennom den strenge fraværsgrensen å ha blitt viktigere enn ekte motivasjon for kunnskap. En tilsvarende fraværsgrense diskuteres også for ungdomsskolen. Grunnskolelærer Håvard Tjora skriver i Magasinet lørdag den 27.110.18 om den mislykkete ‘standariseringstankegangen i norsk skole’, og i mange fag på universitetet har studentene i større eller mindre grad mistet friheten til å lære på egne premisser, som de hadde før.

Bryan Caplan. Caplan er en økonomi professor ved George Mason University og forfatteren av en ny bok, The Case Against Education.
Bryan Caplan. Caplan er økonomi professor ved George Mason University og forfatteren av boken, The Case Against Education. ISBN
9781400889327

Det virker som om mange politikere setter likhetstegn mellom tilstedeværelse og tilegnelse av kunnskap.

Men det er vel dokumentert at mennesker tilegner seg kunnskap på ulike måter, akkurat som mennesker jobber på ulike måter. Noen får mest ut av å jobbe og studere i intense skippertak, andre foretrekker langsom læring og jobbing. Noen lærer best av å høre på kunnskapsformidlere, andre lærer best av å tenke og lese – osv.

LES OGSÅ Et livslangt, glødende engasjement for den norske skolen

Konformitet og fysisk tilstedeværelsesplikt fornekter denne variasjonen og tvinger alle inn i mer eller mindre samme løp. Det blir som å holde et obligatorisk dykkerkurs for en uensartet gruppe og tilby alle samme størrelse i dykkerdrakt. Det er innlysende at konformiteten vil gå ut over produktiviteten og kunnskapstilegnelsen til de gruppene som ikke passer inn i standardløpet, samt selvfølgelig virke negativt på trivselen og selve livskvaliteten deres.

Og refleksjon over kunnskap er også et uttalt mål med utdanning. Sikrer ren tilstedeværelse i et klasserom eller et auditorium dette?

Bryan Caplan – Why this economist thinks public education is mostly pointless. – sier: ‘our existing education system isn’t teaching people how to think’. Han hevder videre at man har prøvd å få til å formidle refleksjon i utdanningen i årevis, uten å lykkes.

(Det må legges til at Caplan er selverklært libertanianer og foreslår å skille stat og utdanningssystem som en løsning. Jeg tror det kan gjøres innen offentlig utdanning, hvis viljen og motet er til stede.)

Selv ville jeg ikke ha fullført videregående under et fraværsgrense-regime. Det var konformt nok på videregående da jeg gikk der på 70-tallet, så konformt at jeg gikk på en knekk i tredje og ville søke meg over til Forsøksgym, hvor elevene den gangen fikk gjøre som de selv syntes best og tok eksamen som privatister. Men vi hadde i hvert fall ingen fraværsgrense, vi hadde egenmelding og kunne til en viss (men for liten) grad styre egen læring. Jeg ville ikke ha klart å leve med den uhyrlige mangelen på tillit og angrepet på virkelig kunnskapstørst som fraværsgrensen representerer. Det er ikke bare mulig, men sannsynlig, at jeg ville gjort det til et mål å ta igjen på et samfunn som behandlet meg slik.

Hvor funksjonelt er dette?
Det er heller ikke rasjonelt at konformiteten bidrar til å kvele nytenkningen og kreativiteten i en tid der den rivende teknologiske utviklingen krever nettopp nytenkning og kreativitet. (https://medium.com/age-of-awareness/conformity-vs-creativity-b7d0a35b21e3)

Så hvorfor ønsker mange politikere mer og mer konformitet og tilstedeværelse?

Er det fordi samfunnet og fremtiden virker mer og mer kompleks og usikker, med ny og forvirrende teknologi, usikkerhet om hvilke jobber som vil bestå, usikkerhet om verdens og Europas politikk?

Samler vi flokkene for å vente på stormen?
Det kan i så fall kanskje være en forståelig instinktiv reaksjon, men ikke en rasjonell en. Møter vi en usikker fremtid bedre med folk som ikke får utnyttet sine evner og særegne styrker, og kanskje blir grundig lei av og/eller i opposisjon til samfunnet? Neppe.

Eller kan det være slik at partier som erklærer seg selv som forsvarere av individets rettigheter og ‘Laisse faire’-politikk, egentlig bare mener frihet og ‘Laisse faire’ for eliten, vil undertrykke og displinere massene, og synes egen makt er viktigere enn hensynet til folk og til fremtiden?

Espen Munch

 

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: