Du er her
Hjem > Aktuelt > Når OECD tar til vettet – Gammelt nytt: Fagorganisering og tariffavtaler må til for å bekjempe sosial ulikhet

Når OECD tar til vettet – Gammelt nytt: Fagorganisering og tariffavtaler må til for å bekjempe sosial ulikhet

ILO og OECD har nylig lagt fram en rapport med to hovedbudskap:

– Økonomiske ulikheter sprer seg nå så raskt i de fleste land at de gruppene som blir hengende etter, fanges av sosial nød det kan bli vanskelig å kvitte seg med.

– Det viktigste mottiltaket mot økende økonomisk ulikhet er at langt flere organiserer seg og dekkes av tariffavtaler.

Dette er oppsiktsvekkende nytt, i hvert fall fra OECD. ILO er en trepartsorganisasjon der regjeringer, arbeidsgiverorganisasjoner og fagbevegelser fra hele verden er medlemmer. OECD er en organisasjon for 36 regjeringer i den rikere delen av verden og har bidratt effektivt med å forkynne høyrepolitikk både vidt og djupt.

ILO har ofte gått ut med kraftige advarsler mot den krisepolitikken som ble ført – både av USA, EU og mange andre land. OECD har derimot fra stiftelsen i 1961 stått fram som talerør for de markedsliberale pressgruppene i den vestlige delen av verdensøkonomien.

Fellesrapporten fra ILO og OECD bygger på et utall av undersøkelser som dokumenterer det opplagte: at fagforeninger og tariffavtaler holder inntektsforskjellene i samfunnet nede. Men rapporten går ett viktig skritt lenger: Fagforeninger og tariffavtaler demper også lønningene til de meningsløst rike. Og de legger et bedre grunnlag for å overvinne stagnasjonstendensene i land som ble ramma av finanskrisa.

Fellesrapporten ser det som svært betenkelig at fagforeninger mister medlemmer i store skarer i de aller fleste land. Stadig flere havner i jobber som knytter dem løst og tilfeldig til arbeidslivet. Det skyldes mange forhold, men høy grad også den markedsliberale politikken som ble ført nesten overalt.

OECD har ansvaret for ett av kapitlene i fellesrapporten, et kapitel som gir en overbevisende argumentasjon for at denne utviklingen må snus. Kapitlet trekker fram eksempler fra alle verdensdeler for å understreke at fagorganisering og tariffavtaler må til for å bekjempe arbeidsløshet og for å sikre lønninger og bedre arbeidsvilkår. Det er like effektivt og like nødvendig i fattige som i rike land.

Da trengs det tettere og mer målretta samarbeid mellom ansatte og arbeidsgivere på alle nivåer, på de enkelte arbeidsplassene, ved bredt anlagte tariffavtaler som dekker hele bransjer- og ved trepartssamarbeid på landsbasis mellom arbeidere, arbeidsgivere og regjeringer – hevder OECD.

Alt dette er barnelærdom for enhver faglig aktivist. Nå gjør OECD det til den viktigste lærdommen fra den feilslåtte krisepolitikken etter 2008.

Fellesrapporten erkjenner at i kriseåra etter 2008 skjedde det mye som var gjorde krisa verre enn den trengte å være. Det ble enklere for bedrifter å få lokale unntak fra tariffavtaler, og stadig flere tariffavtaler ble forhandla fram på den enkelte arbeidsplass. Tallet på fagorganiserte gikk ned i de fleste OECD-land i en situasjon der det var viktigere enn noen gang å være medlem av en fagforening.

Fellesrapporten understreker derfor at det er viktig å forstå ikke bare at det er sånn, men også hvorfor det er sånn. OECD sitt kapitel blir I realiteten – uten å si det med reine ord – et oppgjør med den nyliberale krisepolitikken som EU-systemet tvang I gjennom og som fikk de fleste EU-land til å forverre og forlenge krisevirkningene etter finanskrisa I 2008.

Fellesrapporten til ILO og OECD legger nå til grunn at mer inkluderende arbeidsmarkeder skaper «vinn-vinn»-situasjoner som vil føre til bedre kår for arbeidere, bedre vekstvilkår for næringslivet og gjenreist tillit til regjeringene.

Da blir det et skikkelig tankekors at EU i nærmere tre tiår systematisk gikk i motsatt retning. Det ble støtta av en hærskare nyliberale økonomer som seierssikre sto fram med det som ble de «herskende tankene»: Fagforeninger og tariffavtaler er «institusjonelle rigiditeter» som rammer all økonomisk utvikling.

Den krisepolitikken som den såkalte «troikaen» tvang i gjennom, ar krystallklar på at tarifforpliktelser måtte unngås, og fagforeningers adgang til å påvirke lønningene var en uting. Det var hovedkonklusjonen til EU-kommisjonen i det dokumentet som oppsummerte det ideologiske grunnlaget for den krisepolitikken som ble ført av EU og av de fleste regjeringene i EUs medlemsland. («Labour Market Developments in Europe», EU-kommisjonen 2012)

Dag Seierstad

Viktig kilde:

– «The Global Deal for Decent Work and Inclusive Growth», ILO/OECD 2018


Gjesteskribent Dag Seierstad, en av Norges fremste eksperter på EUs traktater, direktiver og dommer og deres innvirkning på min og din hverdag, samt EØS-avtalens innvirkning på norsk arbeidsliv.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: