Du er her
Hjem > Aktuelt > Venezuela og USA’s regionale strategi

Venezuela og USA’s regionale strategi

Av Vegard Bye, Dr.philos, Partner i Scanteam

Kampen som pågår om Venezuelas framtid er dramatisk nok, men egentlig bare en del av noe langt større: det dreier seg om Trump-administrasjonens «grand design» for en ny Pax Americana, et Latin-Amerika som vender tilbake til USAs fulle hegemoniske kontroll, med regimeskifte på Cuba som det endelige mål. Det at USA ser ut til å ha fått de fleste latin-amerikanske regjeringer samt langt på vei EU og Norge med på denne reisen, er både oppsiktsvekkende og skremmende.

Krisa i Venezuela er i hovedsak President Maduros ansvar. Da han for snart seks år siden rykket opp fra visepresident etter at Hugo Chávez døde, arvet han et land med store økonomiske problemer men fortsatt med stor folkelig oppslutning om den bolivarianske revolusjonen. Nå har han forspilt siste rest av støtte både i egen befolkning og internasjonalt. Generalene er nå hans eneste gjenværende støttespillere.

Det er i denne situasjonen at USA nå ser muligheten til et endelig oppgjør med de venstrekreftene som dominerte i Latin-Amerika de første ti-femten åra av dette århundret. Ved å henge seg på en «opprørs-president» som Guaidó – eller muligens selv regissere hans opprørserklæring – og sikre sterk internasjonal oppslutning om dette, settes planen om regime-endring i Venezuela ut i livet. Regissørene kommer fra det samme neo-konservative baklandet som drev regime-endring i Afghanistan og Irak: sikkerhetsrådgiver John Bolton, utenriksminister og tidligere CIA-sjef Pompeo, og nå Elliott Abrams – selve krumtappen i den skandaløse Iran-Contras strategien i Mellom-Amerika på 80-tallet – som sjefstrateg for Venezuela.

At det internasjonale samfunnet ikke kan sitte rolig og se på den tragiske økonomiske, politiske og ikke minst humanitære katastrofen i Venezuela er alle rimelig enige om. Men det som skjer nå er noe langt mer: USA driver nå en kampanje basert på Monroe-doktrinen fra 1823 (eksplisitt trukket fram i Trumps FN-tale i september), om at USA har rett og plikt til å bruke de nødvendige midler for å inneha hegemoniet i Latin-Amerika. En logisk følge av dette er at USA har rett til å bestemme hvem som er legitim president i Venezuela, og til å la deres mann disponere Venezuelas oljeinntekter i USA. Disse er helt avgjørende for det som er igjen av Venezuelas økonomi. Olje utgjør 90% av Venezuelas oljeinntekter, 40% av eksporten går til USA, men det anslås av 70% av de løpende oljeinntektene kommer derfra bl.a. fordi olje til Kina er solgt mot store forskuddsbetalinger og olje til Cuba betales med leger og andre teknikere. Vi snakker altså om at to tredjedeler av landets kontantinntekter nå stanses. Hvordan en opprørspresident uten effektiv kontroll over statsapparatet eller humanitære institusjoner skal disponere disse pengene til fordel for en fra før desperat befolkning, har ingen gitt noe svar på.

Neste ledd i dette dramaet, og helt sikkert i Trump-folkenes strategi, gjelder Cuba. Den aller ivrigste talsmann for oljeboikott mot Venezuela var Trumps uoffisielle sjefsstrateg overfor Cuba, den cubansk-amerikanske senator Marco Rubio. Han så klart at et slikt tiltak ville strupe økonomien ikke bare i Venezuela, men også på Cuba. Om olje-mot-lege avtalen med Venezuela nå blir tilintetgjort, til en verdi som kanskje utgjør så mye som halvparten av landets meget skrinne valutainntekter, vil det være det hardeste slaget mot Cuba siden Sovjetunionen falt sammen. Cubanske økonomer som jeg har vært i kontakt med de siste dagene, stiller spørsmål om den nye presidenten Miguel Díaz-Canel i det hele tatt kan overleve den krisa som dette vil innebære. Dette er selvfølgelig den drømmen Rubio, Bolton, Abrams & co har hatt i hele sin levetid: at de endelig skal høste den virkelige store premien, nemlig å velte den cubanske revolusjonen.

Om det skulle bli en militær USA-intervensjon av ett eller annet slag i Venezuela, enten direkte eller via Colombia, vil Cuba også trekkes inn: Cuba har etter alt å dømme flere tusen militære og etterretningsrådgivere i sentrale posisjoner i Venezuela, inkludert i presidentens krigsstrategi-rom (sala situacional). Venezuelas militærdoktrine er basert på den cubanske om ‘forlenget folkekrig’, med tanke på å mobilisere befolkningen i motstandsgrupper i tilfelle en invasjon. Dette blir ingen vakker krig.

Det internasjonale samfunnet må gjøre alt for å forhindre en slik apokalypse. Det gjør vi ikke ved å gi USA frie hender. All erfaring viser at regime-endring påtvunget utenfra aldri gir noe bærekraftig demokrati, enten det er i Latin-Amerika eller i Libya. Mexicos president López Obrador, og Uruguays eks-president Pepe Mujica, kan være to nøkkelpersoner for å snakke Maduro til rette og få på plass en internasjonalt ledet overgang til frie valg og en storstilt humanitær hjelpeaksjon. Det er å håpe at EU og Norge innser hvilke farlige krefter som nå er i spill, og søker deres hjelp i et valg for fred snarere enn krig.

 

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: