Du er her
Hjem > Aktuelt > Don’t fix it!

Don’t fix it!

Dette innlegg er eldre enn 2 år og kan være utdatert.

Den tyske nobelprisvinner i litteratur, Heinrich Böll, forteller et sted om en gammel fisker i en liten landsby i et utviklingsland. Han sitter på kaia, røyker pipe og nyter livet etter at dagens fangst er i land. En europeisk forretningsmann kommer forbi og gir seg i snakk med fiskeren. ”Hva om du investerte i en større båt?” sier han. ”Da kunne du dra lenger ut, du kunne ansette et par hjelpere, du ville få mer fisk, tjene mer, kanskje ta opp et lån, bygge en fabrikk – og tjene enda mer. Så en dag kunne du trekke deg tilbake og leve av rentene. Da kunne du hver dag sitte her på kaia, røyke pipe og nyte livet.” ”Ja, men det er jo det jeg gjør nå,” svarte fiskeren.

Fiskerens livsholdning er i dag lite aktet, når omstilling og omorganisering rir samfunnet som en kollektiv psykose. Nye ledere må dokumentere endringsvilje og omstillingskompetanse. En kandidat til en lederstilling som sier at hun ikke vil forandre noen verdens ting, men først og fremst ta vare på det som er – vil raskt bli strøket av søkerlisten.

For den moderne leder må vise at han duger ved å sette synlige spor. Hva gjør han da? Han beordrer omorganisering. Ofte uten at behovene er kartlagt og konsekvensene utredet. Konsulenter leies inn for å fortelle hvordan omstillingen skal skje, og et designbyrå blir hyret for å tegne ny logo. Bedriftens tradisjoner og kultur blir ikke sett på som en verdifull arv, men som kjepper i omstillingshjulet. Team-building på fancy hoteller skal motivere også de siste gjenstridige, slik at alle til slutt – iført T-skjorter med den nye logoen – istemmer det nye stammeropet: ”Alt er nytt, Halleluja, alt er nytt!”.

Ikke misforstå meg – alle samfunn endrer seg. Noen sakte, andre raskere. De store forandringene har skyldtes klima og naturkatastrofer, ny teknologi, epidemier, krig, osv. Vi har måttet omstille oss for å tilpasse oss nye livsvilkår eller for å gjøre livet bedre. Det nye er at omstilling og omorganisering ser ut til å ha blitt et mål i seg selv. Et mål vi sjelden stiller spørsmål ved, fordi det er smeltet inn i vår kulturs selvoppfatning. Nesten som en naturlov. Og det griper om seg. Man tror at hvis omorganisering er nødvendig på ett område, må det også være nødvendig på alle andre områder. Og hvis litt omorganisering er bra, må enda mer være enda bedre. Selv konservative mennesker, som en gang hadde som motto ”forandre for å bevare” – sverger i dag til det nye credoet: ”Forandre for å forandre.”

I 1977 skrev Thomas Bertram Lance, den gang budsjettdirektør i Carter-administrasjonen, en avisartikkel som fremdeles er til å få forstand av. USA kunne spare millioner av dollar, skrev Lance, hvis regjeringen holdt seg til et enkelt motto: «Ikke reparer det som ikke er ødelagt!» («If it ain’t broke, dont fix it.») «For det er problemet med regjeringen,» sa han. «At de reparerer ting som ikke er ødelagt, men ikke reparerer ting som er ødelagt.»

Jernbanesituasjonen i Norge minner oss om at dette budskapet er like aktuelt i dag.

Inge Eidsvåg

inge.eidsvaag@nansenskolen.no

Også publisert i Klassekampen 12.2.19

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: