Du er her
Hjem > Kommentar > Da Spania stoppet opp

Kommentar

Da Spania stoppet opp

Kvinnestreikene i Spania 8. mars handlet om mer enn «bare» likestilling.

8. mars organiserte spanske kvinner for andre år på rad en stor streik i anledning dagen. Bildene av store folkemengder i de største byene har begeistret feminister over hele Europa og resten av verden. Mange har imidlertid misforstått bakgrunnen for den andre store kvinnestreiken i Spania. Både liberale og konservative krefter forsøkte å kuppe dagen, men blant de feministiske bevegelsene som tilsluttet seg streikene hadde mange klare antikapitalistiske, antirasistiske og antifascistiske budskap.

De siste ti årene har Spania blitt rammet av en langvarig økonomisk krise, etter at boligboblen sprakk. Da bestemte de fleste politiske partiene seg for å redde bankene som hadde støttet disse prosjektene, men ikke arbeiderne involvert i dem, som fikk kuttet sine ytelser.

Streikene er en av mange direkte aksjoner feministiske grupper jobber med

I dette usikre og prekære klimaet fikk de konservative regjeringsmakten, og flere høyre-konservative krefter dukket opp i det parlamentariske bildet, samtidig som enkelte venstrepartier også ble startet opp. De konservative partiene – i tett kontakt med den katolske kirken – har i løpet av de siste seks årene tatt politiske og juridiske avgjørelser som har rammet både kvinner, innvandrere, funksjonshemmede og syke. De har liberalisert arbeidsmarkedet og boligmarkedet og knyttet tette bånd med ortodokse katolske grupper og høyreekstreme grupperinger. Oppi all innskrenkingen av rettigheter har det blitt avslørt store korrupsjonssaker som har involvert de store politiske partiene, næringslivet og det spanske kongehuset. Mennesker innad det politiske og økonomiske systemet har tjent på befolkningens sparsomme og utrygge hverdag, samtidig som de har fått mer makt.

I denne konteksten fikk mange nok. Målet med kvinnestreikene var mangfoldig, men de var bredt orientert og med klare linjer mot høyreekstreme grupperinger og kapitalistiske strukturer. Streikene skulle synliggjøre at samfunnet verken kan produsere eller reprodusere noe uten kvinner, og derfor organiserte de streiken med hashtagen #NosotrasParamos (Vi kvinner stopper opp) rundt fire akser: lønnet arbeid, studier, forbruk og omsorg.

Mange tror at streikene handlet om å kjempe for likestilling i snever forstand. Men etter mange år med økonomisk og politisk undertrykkelse har mange spanske kvinner foretatt grundigere systemanalyser og forstått hva som skal til for å få ikke bare likestilling, men for å befri oss fra patriarkatets undertrykkelse i alle sfærer. Kvinnene ville skape en dag for felles refleksjon og synliggjøring av seksuell vold, kvinnehat og lønnsforskjeller, og tydelig markere antirasistiske holdninger.

Streikene er kun en av mange aktiviteter og direkte aksjoner feministiske grupper jobber med daglig i Spania. De politiske og økonomiske krisene har fått store konsekvenser for befolkningen i form av utkastelser, dødsfall på grunn av fattigdom etter altfor høye strømpriser, høy arbeidsledighet og økt vold mot kvinner og andre grupper i samfunnet. Konsekvensene har vært så mange og foregått over så lang tid at mange kvinner har tatt mange saker i egne hender.

Feministiske direkte aksjoner har florert siden begynnelsen av 2010-tallet, spesielt i storbyene: autonome grupper, selvorganiserte kollektiver, okkuperte hus, nabolagssamlinger, festivaler, syndikalisme og Facebook-grupper. Deres arbeid består i å bekjempe undertrykkende strukturene i samfunnet året rundt, med kollektive direkte aksjoner for å danne utenomparlamentariske nettverk: Målet er på sikt å erstatte den markedsliberalistiske staten med sine katolsk-nasjonalistiske og fascistiske undertoner.

Under streikene ble det utført politivold mot demonstranter, fordi en lov fra 2015 har innskrenket friheten til å demonstrere. Mange demonstranter ble identifisert og kastet på glattcelle. Alle disse nyansene i både budskapet og konteksten for streikene har blitt glattet ut av internasjonale medier.

Europeiske feminister må ha som mål å utfordre overordnede undertrykkende strukturer som regjeringer, finansinstitusjoner og religiøse institusjoner og måten disse samhandler innen kapitalistismens rammer. Å nøye seg med likestilling vil ikke gi oss frihet. Mange spanske kvinner har forstått dette.

Sonia Muñoz Llort,

anarkafeministisk skribent og fast bidragsyter til det feministiske bloggkollektivet Maddam

[email protected]

Publisert første gang i Klassekampen d. 8 mars 2019

Foto skjermdump Youtube

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: