Du er her
Hjem > Kronikk > Vi må skape en politikk for både mennesker og miljø

Vi må skape en politikk for både mennesker og miljø

Rett før påske, 12. april, var Norges overforbruksdag. Verdens overforbruksdag var i fjor 1. august, og det er enda ikke beregnet når den kommer i år. Overforbruksdagen er dagen vi har brukt opp vår kvote av verdens ressurser for året, inkludert det verden tåler av forurensning og utslipp.

En annen måte å si det på er at om resten av verden hadde hatt et tilsvarende forbruk som oss hadde vi trengt over tre jordkloder, mens verdenssamfunnet samlet sett ligger på omtrent en og en halv klodes forbruk. Likevel har stortingsflertallet som målsetting å øke både det offentlige og det private forbruket. Perspektivmeldingen til den forrige rødgrønne regjeringen snakket om dobling i løpet av noen tiår. Dagens blå regjering fortsetter samme utvikling, samtidig som de lar forskjellene i samfunnet øke.

Resultatet av overforbruket er godt kjent. Det fører til klimaendringer, forsøpling av havene, arealødeleggelser, insekter og en lang rekke plante- og dyrearter som dør ut osv. Vi tapper jorden for ressurser og vi ødelegger mye av det øvrige. Vi henter ut økonomisk vekst nå, men på bekostning ikke bare av natur og dyr, men også på bekostning av neste generasjon, som må rydde opp etter oss. I tillegg får de en fattigere og mer ustabil verden. Med flom og tørke og matmangel andre steder på kloden, øker sjansen for borgerkriger og terrorisme. Hit vil det komme flere flyktninger, samtidig som vi i lengden ikke kan ta for gitt at vi kan leve av importert mat som i dag.

For å sikre rimelig grad av velferd og trygghet for barna våre må vi skape et samfunn som tar utgangspunkt i at vi bare har én jord på deling, og at vi må skape mest mulig rettferdighet innenfor den rammen. Likevel var det bare MDG som leverte et forslag til statsbudsjett som sørget for klimagassutslipp på nivå med det FN anbefaler, ifølge tall fra Cicero. De to nestbeste partiene lå på rundt halvparten. Med regjeringens vedtatte politikk, og det som hittil er vedtatt internasjonalt, er vi nå på vei forbi tre graders oppvarming, og langt raskere enn forskerne antok for få år siden. Vi kan ikke fortsette å skyve på denne utfordringen.

Dette tilsynelatende selvsagte, at jorden vi lever på, og dens ressurser, må være rammen for samfunnet vi skaper, er det likevel bare MDG som har som et uttalt utgangspunkt. De røde og blå er i store trekk enige om en utvikling med økende forbruk, selv om de krangler om fordeling av rikdommen de vil tappe jorden for. Vi må gjerne ha favoritt-ideer om det gode samfunn, men om vi ødelegger jorden så sparker vi også bena under dette. I en slik situasjon skal vi sette pris på at deler av sivilsamfunnet nå reiser seg, gjennom bevegelser som Extinction Rebellion som har stått for store demonstrasjoner som har inkludert sivil ulydighet i London og en lang rekke byer, uavhengig om vi deler alle deres tanker om strategier og løsninger.

Et virkelig grønt skifte er likevel ikke noe vi kan overlate til den nasjonale politikken. Rundt 2/3 av de nødvendige tiltakene må foregå på lokalt eller regionalt nivå. Det er når vi sammen tar ansvar for klima- og bærekraftmål at vi kan få til det som trengs. Uansett handler ikke bærekraftige lokalsamfunn bare om å sørge for klimakutt, men også om å skape et samfunn som er mer robust overfor de endringene som uansett kommer. Vi må dermed slå ring om landbruket og sørge for å øke selvforsyningsgraden vår i Norge. Her på Nesodden må vi så langt det er mulig oppmuntre til mer hagebruk, både på tak og hager. Det er samtidig et godt klimatilpasningstiltak, særlig i perioder med for mye nedbør. Så er ikke det så lett å dyrke så mye hvis vi ikke har vann i kranene gjennom sommeren. Vannsikkerhet må dermed høyere på dagsorden, og kommunen bør se på muligheter for å støtte opp under systemer for oppsamling av regnvann for økt vanningskapasitet og at vi generelt har mer stabil vanntilførsel. Så handler likevel bærekraft om langt mer. Det er ikke nok å redde jorden, om vi ikke også hjelper hverandre til bærekraftige liv som vi også kan trives med.

Vi må lytte til de klimastreikende ungdommene når de krever en fremtid det er mulig å glede seg til, og i hvert fall ha tro på. MDG går derfor inn for en politikk som gir 60% utslippskutt innen 2030, vi vil si nei til nye oljefelt og sette av 65 mrd årlig til klimafinansiering i u-land. Vi mener også at det må være forpliktende klimaregnskap- og budsjetter både nasjonalt, i fylket og i kommunen. For å lykkes må vi likevel jobbe på mange plan. Man kan blant annet spørre seg om norske skoler virkelig har tatt opp i seg de utfordringene skoleungdommen trenger å forberede seg til. Dessverre henger nok fortsatt mye undervisning igjen i behov som har oppstått i et samfunn med utfordringer ganske annerledes enn det som kan møte neste generasjon.

Vi må bygge kommunene og lokalsamfunnene våre slik at de blir grønnere og tryggere under endrete forhold. Vi må skape et bærekraftig og robust samfunn, slik at vi sikrer innbyggernes livskvalitet og velferd også for kommende generasjoner. Vi må skape en politikk bygget på at vi har én klode på deling, og så med mest mulig rettferdighet innenfor denne rammen. Dette må være utgangspunktet både for lokalpolitikken og den nasjonale. Klarer vi ikke dette så vil sivil ulydighet fra nye borgerrettighetsgrupperinger, eller stadig mer omfattende skolestreik, være blant våre minste utfordringer.

Øyvind Solum, kommunestyrerepresentant Nesodden, Miljøpartiet De Grønne

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: