Du er her
Hjem > Aktuelt > Når staten vil vite alt om alle

Når staten vil vite alt om alle

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem.
Mari Pettersvold er førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Stoltenberg-utvalget (NOU 2019:3) foreslår at staten oppretter et nasjonalt register med opplysninger om alle fire- og seksåringer, og at persondata om barn i barnehage og grunnskole skal kunne koples til andre dataregistre med opplysninger om arbeid, helse, trygd og familieforhold gjennom hele livsløpet. «Statlig totalovervåking» er betegnelsen professor i pedagogikk Joron Pihl bruker om forslagene. I en kronikk i Klassekampen 24. april advarer hun sterkt mot en slik praksis fordi den bryter med et grunnleggende prinsipp i en rettsstat, nemlig personvernet.

Vi vil minne om to viktige prinsipper som ligger til grunn for personvernloven.

Det første er minimalitetsprinsippet som betyr at personlige opplysninger registreres i så liten grad som mulig. Man skal ikke vite mer enn det som er helt nødvendig. Stoltenberg-utvalgets forslag bryter radikalt med dette prinsippet. Det andre er prinsippet om hensiktsmessighet som betyr at man må ha gode og konkrete begrunnelser for innhenting av personopplysninger. Gode intensjoner og en generell tiltro til massekartlegging er ikke tilstrekkelig.

Ideen om et nasjonalt register over personopplysninger om barn er ikke av ny dato. Tilsvarende forslag er blitt fremmet med jevne mellomrom. I 2007 foreslo daværende regjering å innføre en plikt for foreldre å oppgi barnets fødselsnummer til bruk i statistikk, forskning og analyse. Det skulle bli en omfattende database hva gjelder antall personer, antall opplysninger og lagringstid. Datatilsynet skrev i sitt høringssvar at bestemmelsen ville bety en snikinnføring av en forskningsdatabase, og at den var utformet på en måte som tilslørte den egentlige hensikten. Datatilsynet kalte det en blankofullmakt til å opprette en nasjonal database etter eget løpende forgodtbefinnende.

Hver gang det har blitt fremmet tilsvarende forslag som det Stoltenberg-utvalget nå har kommet med, har de blitt stanset fordi de bryter med grunnleggende prinsipper for personvern. Hver gang har Datatilsynet spilt en sentral rolle. Sannsynligvis blir Datatilsynet det organet som nok en gang tydeligst setter foten ned.

Det er helt avgjørende vi har et organ med særskilt ansvar for å verne om barn og voksnes rett til personvern.

Samtidig er det paradoksalt at rollen som barnas advokat overlates til Datatilsynet. Denne rollen bør være like selvsagt for skoler, barnehager, foreldre, enkeltpersoner, institusjoner og organisasjoner. Det er fortsatt tid fram til høringsfristen 3. mai til å si klart fra om at den grunnleggende retten til personvern også gjelder barn.

Stoltenberg-utvalgets rapport inneholder påstander om at «forløpsdata er nødvendige for å vite konsekvensene av barnehage- og skoletilbudet for det som skjer senere i livet». Det hevdes at det nærmest er uetisk å drive barnehager og skoler uten å samle forløpsdata i et nasjonalt register. Argumentasjonen for at slike tiltak vil kunne føre til en bedre praksis, er fraværende. Troen på at det er nødvendig å vite alt om alle for å gi barn et godt pedagogisk tilbud, er et problem i seg selv. I tillegg kommer alt merarbeidet med behandlingen av personopplysninger, og faren for at opplysningene kan misbrukes.

Publisert i Klassekampen første gang d. 2 mail 2018

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: