Du er her
Hjem > Kommentar > Direkte demokrati på Nesodden, et realistisk steg til et godt liv

Direkte demokrati på Nesodden, et realistisk steg til et godt liv

sosial økologi

Valkampanjen er for lengst i gang og på Nesodden er det flere saker som vekker engasjement blant innbyggerne. Dessverre har kommunen innskrenket innbyggernes insyn og demokratisk påvirkning i saker som angår oss alle. Direkte demokratiet bør være verktøyet som kan innføres for å få til et økologisk utvikling og et godt liv på halvøya.

I år skal vi nok en gang gjennomføre et kommunal valg, og de fleste partiene er godt i gang med sine luftslotter i form av valgløfter og retoriske debatter for å svartmale politiske opponenter. Underveis har vi kranglet, diskutert og lot oss rive med i en stadig mer polarisert debatt.

Hver gang jeg leser og engasjerer meg i nettdebatter lurer jeg på om det er nettopp troen og støtte på å få til et bedre liv gjennom vår støtte til politiske partier vi vil fortsette å bruke krefter på, eller skal vi fokusere i å finne utenompolitiske løsninger for å bli kvitt kapitalismen, globalismen og klassekampen i kommunen vår.

For å oppnå reelle endringer må vi nok finne nye måter å organisere oss på. Det er mange sosiale aktører som kan bidra til en nødvendig skift i samfunnet, men å stole på at fagforeninger alene kan redde oss fra alle endringene vi som forbrukere, millionærer og politikere har skapt de siste 100 årene, er nok naivt å tenke på. Her på Nesodden har vi mange felter å ta tak i, men det er spesielt naturen, utbygging, helse, omsorg og utdanning som har opptatt debatten de siste måneder.

Da er det på høy tid å spørre, når våre politikere spiller på lag med store kapitaler, skal vi være med på å delta og oppfordre til mer målrettet sosial organisering og aktivisme. Hva er målet? Sterkere og bærekraftige lokale samfunn med direkte-demokratisk praksis. Intet nytt i teorien, full gjennomførbar i praksis.

Sosial økologi: kommunalisme som ny sosial organisering
For de som ikke har hørt begrepet sosial økologi før, har den eksistert siden 1950-tallet og den beskrives som en konsistent, radikal kritikk av nåværende sosiale, politiske og antiøkologiske trender og samtidig en rekonstruerende, økologisk, kommunitær og etisk innfallsvinkel til samfunnet. Sosial økologi blir regnet som en radikal ståsted innenfor økologi og sosiale og politiske system og som en hovedgren i økoanarkisme.

Blant de største tenkerne bak sosial økologi finner vi Michael Bookchin og Janet Biehl, som mente at det må jobbes mot sosiale hierarkier og kapitalisme som direkte årsaker til det økologiske krise vi har i verden. Denne teorien, som også har en praktisk side, samler visjoner fra sosial kritikk, historisk og antropologisk forskning, i tillegg til dialektisk filosofi og politisk strategi.

Den praktiske siden fra sosial økologi har et konkret måte å organisere samfunnet på, kjent som kommunalisme. Kommunalisme har sine røtter i Paris kommune fra 1871. Prinsippet for kommunalisme er praktisert blant urbefolkning i nåværende tid og andre sosiale bevegelser som kurdere i Rojava eller Cooperation Jackson i Mississippi.

Kort forklart av Brian Tokar i sin artikkel «Social Ecology: Communalism against Climate Chaos» i Roar Magazine, det politiske strategi av kommunalisme beskrives som «frigjorte byer, landsbyer og nabolager styrt av åpne folkelige generalforsamlinger.

Denne organiseringen kan vinne grensene av lokal aksjon for å tillate byer, landsbyer og nabolager opprettholdning av demokratiske makter mot sentraliserte politiske institusjoner hos staten. Dessuten kan anonymiteten i kapitalisme bli erstattet av moral økonomi hvor både økonomien og politiske forhold blir veiledet av etikken i mutualisme og gjensidighet».

Tomme bygninger med nytt liv i store grønne urørte naturarealer
Samtidig må vi tenke å gi nytt liv til tomme bygninger som vanligvis er enten kommunal eiet eller privat eiet av mennesker med store investeringer i eiendom for å verne om urørt naturen i kommunen.

Når byene begynner å bygge på mer demokratiske og grønne premisser er det moralsk riktig å okkupere bygninger som ikke er bruk. Dette er kjent som squatting på engelsk eller okkupasjon på norsk, og det er et legitimt verktøy for å gjøre byene til levelige steder for alle uavhengig av livssituasjonen.

Squatting gjør ikke bare bygninger til overnattingssteder men vanligvis følger også en felles oppbygging av selvorganiserte aktiviteter som ungdomsshus, byggrehabilitering og andre sosiale aktiviteter for beboerne og andre innbyggere.

Rundt omkring finnes det utallige eksempler på dette alternativet som La Ingobernable i Madrid. Der okkuperte en gruppe aktivister en kommunal eid bygning, hvor de samler nabolaget med forskjellige sosiale aktiviteter for å øke samfunnsengasjement, nabolags livlighet og livskvaliteten til innbyggerne.

En mulighet i Nesodden?
Tradisjonelt sett har Norge en sterk kommunal organisering. Dessverre har nåværende regjeringen tvangssammenslått flere kommuner i landet med tanke på økonomisk effektivisering og intern i mange kommuner har den demokratiske innflytelsen fra innbyggerne blitt sterkt redusert, som i Nesoddens tilfelle. Samtidig er ikke tilstrekkelig å ønske mer innsyn og demokratisk påvirkning, vi må kunne forvente at vi innbyggerne bestemmer selv –uten politiske representanter- hva vi mener er best for oss i kommunen.

Som mange andre politiske alternativer for å avskaffe kapitalismen og parlamentarismen, er ikke kommunalisme et politisk organisering som kan komme fra kommunale politikere. Dette er en politisk organisering som folket må samarbeide om. Spørs da er hva som skal til for at lignende politiske organiseringer kan gjennomføres i Nesodden. Det er alltid bedre med en oppstartet folkebevegelse hvor et samarbeid blant fagforeninger, nabolager og øvrige sosiale og økologiske bevegelser kunne fremskape de nødvendige politiske endringer som et realistisk alternativ til vår kapitalistisk stat.

Sonia Muñoz Llort

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: