Du er her
Hjem > Kommentar > Å føle seg heime i språket

Å føle seg heime i språket

99 prosent av oss skriver heller «utviklet» enn «utvikla». Nå vil ei nystifta forening kjempe for å gjøre radikalt bokmål stuereint igjen.

Denne historia begynner med at søstera mi og jeg ankommer en alpelandsby litt utpå ettermiddagen. Det var vinter. Toget stansa ved en stasjon som både dorma og svevde og liksom bød seg fram i sin sjølbevisste høyde over havet.

Toget i åpninga av Mona Høvrings roman «Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født» er underlig. Toget stanset ikke, det stansa. Og det hadde ikke en selvbevisst høyde, men en sjølbevisst en. Språket er annerledes enn det vi oftest ser. Det får liksom ei eigen personlighet, med alle disse setningene spekka med a-endinger, diftonger og radikale bøyningsformer.

I skjønnlitteraturen oppleves radikalt bokmål kanskje som en slags identitetsmarkør, ei form for kunstnerisk utfoldelse. Det finnes til og med en eigen pris for dem som skriver radikalt bokmål. Da Mona Høvring fikk Språklig samlings litteraturpris i 2012, blei ho plassert i selskap med andre talemålsnære forfattere som Per Petterson, Jonny Halberg og Tove Nilsen.

Men hva med dem som ikke skriver romaner, men sakspapirer, akademiske artikler eller avisartikler?

Hos nordmenn ligger anvendinga av verbformer som «utvikla» og «utviklet» på henholdsvis 1 og 99 prosent. Det viser masteroppgava om bokmålsbruk fra 1985 til 2013 av språkforsker Kjersti W. Kola.

Det er overveldende flere av de som skriver «bro», «selv» og «boken», enn de som skriver «bru», «sjøl» og «boka». Det er med andre ord ikke så rart om du kjenner at det svir litt i øya av denne teksten. Sjøl i ei avis som Klassekampen er bokmålet langt mer konservativt enn det du leser nå. Likevel er bokmålet brukt i denne teksten heilt innafor språknormen. Det oppleves som et avvik fordi det er det konservative bokmålet som dominerer i offentlig språkbruk.

Det vil ei ny, lita gruppe talemålsentusiaster gjøre noe med. Tidligere i år blei Foreninga for radikalt bokmål starta opp. De ønsker en ny vår for skriftspråket.

Fra dagligtale til vulgærsprog
Foreninga for radikalt bokmål er siste ledd i Norges unike språkhistorie, hvor valgfrihet har vært sjølve nøkkelordet. Samtidig har historia også vært prega av språklige og sosiale fordommer om det talemålsnære språket som vulgært og udanna.

Det talemålsnære var fra 1907 målet i norsk språkpolitikk, da det blei kjempa for ei sammensmelting av nynorsk og bokmål til samnorsk. To reformer i 1917 og 1938 hadde som mål å styrke det østlandske folkemålsinnslaget i begge målformene.

Å rette språket mer mot det folkelige gikk ikke gjennom ukritisert. Etter krigen vokste det fram en sterk motstand mot a-endingene og diftongene som tilhørte den språklige tilnærmingspolitikken. At litterære klassikere plutselig blei omskrevet til radikalt bokmål i lærebøker i skolen, førte ikke til mer entusiasme. Riksmålbevegelsen sto i bresjen for motstanden og kjempa med nebb og klør mot det de mente var et «vulgærsprog».

Motstanden fikk til slutt gjennomslag. Fra slutten av 1950-åra skifta myndighetene linje i språkpolitikken og gikk vekk fra det talemålsnære. Siden den gang har språket gradvis blitt mer konservativt igjen.

Men sjøl om en del radikale former med tida har forsvunnet, står de mest sentrale igjen. Formelt kan vi i dag skrive nesten reint riksmål, men vi kan også skrive et svært radikalt bokmål, som i denne artikkelen.

RADIKALT BOKMÅL
Radikalt bokmål benytter former som anses som radikale, som a-endinger, diftonger og talenære ord som «sjøl».
Riksmål eller «moderat bokmål» baserer seg i større grad på det danske skriftspråket, mens radikalt bokmål står nærmere nynorsken og dialekter.
Foreninga for radikalt bokmål blei stifta i april i år. De kjemper for at radikalt bokmål skal bli mer brukt i offentligheten.
I januar i år fikk debatten om det norske skriftspråket ny aktualitet da det dukka opp ei pressemelding hos NTB om den nystifta bokmålsorganisasjonen Foreninga for radikalt bokmål.

De samnorske blir raddiser
«Det kan være personer som har erfaringer med lærere eller redaktører som retter på det de tror er språkfeil», siterte NTB fra pressemeldinga lederen Hans-Christian Holm hadde skrevet.

Men én ting var annerledes fra det Holm sjøl hadde skrevet: de retta ordet «trur» til «tror».

Holm kunne ikke gjøre annet enn å le da han så det. Rettelsen viser at foreninga har en stor jobb foran seg.

– Det første vi skal gjøre, er å informere om hva radikalt bokmål er for noe. Vi vil argumentere sterkt for at det verken er stygt eller «ulovlig», sier han.

Foreninga blei starta av utbrytere av Landslaget for språklig samling, en organisasjon som siden 1959 har kjempa for samnorsk. Nå har de forlatt ideen om et felles skriftspråk og heller gått helhjerta inn for å promotere det radikale bokmålet.

Et lavverdig språk
Flere har kjent det brenne i fingra etter nyheten om den nye foreninga for radikalt bokmål. I Nationen kritiserer bonde og skribent Audun Skjervøy avisa for ikke å våge å gjennomføre et folkelig bokmål, «et språk som heilt sikkert ville være mer i tråd med talemålet til leserne av avisa».

Nationen er ikke aleine om ikke å ville bruke radikale former for bokmål. Talemålsnære artikler dukker bare unntaksvis opp i aviser i Norge, sjøl i radikale Klassekampen. Dette fører til spørsmålet om hvorfor radikalt bokmål unngås både av redaktører og mannen på gata.

Det kan være fordi de som har makta til å definere hva som er et akseptabelt skriftspråk, også definerer hva som er et mindreverdig eller enkelt språk. Ifølge språkforsker Kjersti W. Kola kan det være at radikale bokmålsvarianter som «åssen» og «sjøl» assosieres med personer med lav sosial status. Radikalt bokmål ligger ofte nærmere de som bor i distriktene, og har ofte vært forbundet med arbeiderklassa. Dette kan føre til at folk holder seg til et mer moderat bokmål, fordi de ikke vil assosieres med arbeiderklassas språk.

Dette var også et av hovedpoengene da Språklig samling blei til på 1950-tallet. De meinte at i forakten mot et folkelig talemål, ligger det også en egentlig forakt mot dem som bruker det.

Skriv som du snakker
Hans-Christian Holm forteller at flere han har snakka med, har fått høre at det ikke er lov å skrive radikale former på bokmål. Det er det flere grunner til.

– På den ene sida har vi den redaksjonelle kontrollen, hvor for eksempel aviser har ei linje for hva de ønsker og journalister må rette seg etter det. Det samme skjer i skoleverket, hvor det aller meste er skrevet på moderat bokmål.

Dette kan være med på å føre til sjølsensur blant folket. Man er usikker på hva som er lov, og om ord som «sjøl» blir for mye for sjefen, sensoren eller redaktøren.

Denne sjølsensuren blant dem som egentlig vil skrive talemålsnært, beskreiv Aslak Sira Myhre i Dagsavisen i 2017: «Alt er fortsatt lov, det er ingen nemnd eller komité som tar fra meg retten til å skrive som jeg vil, det er den kompakte majoriteten, alle de uformelle normererne av språk i det daglige, aviser, lærere, forfattere og skribenter som gjennom sine valg gjør mine valg stadig vanskeligere å holde fast på.»

Det er denne konsensusen Holm vil konfrontere og utfordre med den nye foreninga. Han tror mange vil finne glede i å befri seg fra riksmålets grep og gi seg hen til det talemålsnære. For, som han sjøl sier, det er ikke riksmålet som ligner på dagligtalen til folk flest.

Julia Martincic

[Julia Martincic er en frilansjournalist basert i Oslo. Hun er utdanna ved City University i London og ved Skrivekunstakademiet i Hordaland.

Inlegget er publisert første gang i Klassekampen fredag 7.juni 2019]

 

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: