Du er her
Hjem > Bøker > Anmeldelse av Marta Breens bok: Om muser og menn. Spartacus forlag 2019

Anmeldelse av Marta Breens bok: Om muser og menn. Spartacus forlag 2019

Muser og menn. Spartacus forlag 2019.

La det først som sist være sagt: Dette er en faglitterær interessant, morsom og underholdende bok. Et informativt titteskap når det gjelder kvinner som har gått foran og skapt det handlingsrom som dagens kvinner tar som en selvfølge: Retten til utdannelse, tjene egne penger, bestemme over egen kropp. (Uten å være spåkone, vil jeg tro at statsminister Erna Solbergs flertallsregjering (H, V, FrP og KrF) endring av abortloven ikke vil vare lenge)

Breen serverer flere «gode» eksempler på myte-omspennende kunstnermenn som er blitt fremstilt som ensomme genier. Skriver om Sigmund Freud, psykoanalysens far: «Han hadde sitt arbeidsværelse i parets leilighet i Wien, og til tross for at deres seks barn også bodde der, var hjemmet bestandig musestille. Hver morgen hjalp Martha sin ektemann med morgenstellet og med å få på ham klærne hun hadde plukket ut. Hun tok til og med tannkrem på tannbørsten hans. Lunchen sto på bordet nøyaktig klokken ett hver formiddag. Da ble det slått i en gongong, som markerte at døra til Freuds kontor ble åpnet. Han steg høytidelig ut for å ta sin plass ved enden av bordet, der resten av familien satt og ventet.»

Forteller også at «den tyske nobelprisvinneren, Thomas Mann, fikk jobbe i fred; det sørget kona Katia for. » Hun styrte husholdningen, økonomien og oppfølgingen av parets seks temmelig uregjerlige barn. Forfatterens daglige middagslur var et hellig omdreiningspunkt for hele familien.»  Så da Svenska Akademien var så uheldig å ringe Mann, midt i hans hellige middagslur for å fortelle at han hadde fått Nobelprisen i litteratur, var krisen der. Hvilken løsning familien fant frem til kan du lese om i boken.

Hun kommer også med eksempler av nyere dato når det gjelder en kulturmann som de fleste av oss kjenner navnet på. Mikael Persbrandt, som i 2017 utga sin selvbiografi: Sånn jeg husker det. Breen skriver: «Her forteller han om et liv bestående av slåssing, tafsing, fyllekjøring, krasjede Porscher, kokain, gravide elskerinner og fester med prostituerte i lugubre leiligheter. Men selv om de mange innrømmelsene var hard kost for medelsvensson, mente både anmeldere og publikum at boka var god. Dessuten hadde han fremdeles plenty av gutteaktig sjarm i det blå machoblikket sitt, så i stedet for å møtes med fordømmelse ble den skamfulle synderen omfavnet på nytt. «

«Regissør og manusforfatter Martina Montelius kalte det teatermiljøet Persbrandt og Berggrentilhører, (Exspressen høsten 2017):» En bransje marinert i kvinneforakt.» «Mannlige teaterstjerner behandles som en blanding av «kongeligheter og treåringer. Og hun undrer seg over om vi ville ha vært like forståelsesfulle dersom det var snakk om kvinners grenseløshet: Skriver: «Forestill dere en beundret kvinnelig skuespiller som sitter dritings og pisser utenfor teateret hvor hun jobber. En kvinnelig regissør som er så sterkt avhengig av narkotika at hun stjeler lommebøker fra kolleger på teateret og vinflasker fra teaterets restaurant. Tenk dere en rikskjent skuespillerinne som krever å få ha sex med yngre kolleger, og får raserianfall om hun ikke får viljen sin, eller som skjeller ut personale på arbeidsplassen. Ville hun fått fortsette å jobbe fordi hun er begavet? Fordi hun trekker så mye publikum? Nei, det ville hun ikke. Hun ville umiddelbart ha blitt sykemeldt og sendt til behandling – eller bare fått sparken.» 

Og Breen reiser følgende interessante spørsmål: «Kan det være sånn at kvinners frihet og handlingsrom er en konstant størrelse? Altså at hver gang vi kvinner vinner terreng gjennom nye rettigheter eller politiske bestemmelser, så snevrer rommet seg inn fra en annen kant? Hun sikter her blant annet til …..» de stadig økende kravene til perfeksjon, enten det gjelder kropp og utseende, morsrolle eller generelt lykkenivå i hjemmet.»  «Men påpeker også at kvinner nå har begynt å ta seg inn i idretten, kunsten og i arbeidslivet, men at det fortsatt er langt igjen til likelønn mellom menn og kvinner. Samt at metoo-bevegelsen med all ønskelig tydelighet har påvist at det er langt frem til at den seksuelle trakasseringen /tafsingen er over.»

Hun forteller om groupies, muser og stalkere. Hvor lite det skal til for at en kvinne betegnes som sprø og gal. Og er av den oppfatning at for å kunne være kreativ og tenke nye tanker, så trenger man egne penger, og et eget fysisk rom.

Forfatteren skriver godt. Fremmedordene glimrer heldigvis med sitt fravær. Mye kunnskap og innsikt å høste om våre formødre og likestillings-forkjempere her. Sitatene som er tatt med i denne anmeldelse er bare et lite utsnitt av det du kan finne i boken. En bok anmelderen mener vi bør ha i bokhyllen vår.

Tror jeg vil avslutte med å sitere det som står om Norges første feminist, Aasta Hansteen. (født 1824 – død 1908).

Hennes opplevelse av kvinneidealet i sin oppvekst: «Vår tilværelse var uttrykt med: ikke; Du må ikke tale, ikke skrive, ikke arbeide, ikke spasere, ikke spise, ikke drikke osv. Framfor alt ikke være en person» «I Kristianias gater ble hun forfulgt av gjenger med unge gutter, og hun bar alltid med seg en paraply eller en ridepisk for å beskytte seg mot mulige angrep.»

https://no.wikipedia.org/wiki/Marta_Breen

Gunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: