Du er her
Hjem > Kronikk > Hatet mot Staten

Hatet mot Staten

Staten som aktør eksemplifisert ved NAV er en medvirkende faktor for manglende tillit til staten. Elementer i forvaltningen framstår som dysfunksjonelle.

Hatet fikk et politisk rom
Nasjonalstaten var i århundrer sett på som et tegn på et sivilisert samfunn, noe som hevet menneskene over primitive stammesamfunn. Men så, mot slutten av Den kalde krigen, skjedde det noe. Det vokste frem et hat mot staten. 12. august 1986 er et mulig starttidspunkt. Da sa USAs President Ronald Reagan at ‘De.. mest skremmende ordene i det engelske språk er: Jeg kommer fra staten, og jeg er her for å hjelpe’.

Et annet mulig startpunkt er året etter, i 1987, da Margaret Thatcher bortdefinerte selve samfunnet som kategori: There is no such thing as society. Egentlig gjentok hun bare en av de underliggende forutsetningene i nyklassisk økonomisk teori: den metodologiske individualismen gjorde økonomifaget til en teori som er parallell til at man påstår det ikke finnes skoger, bare individuelle trær. Da har man definert bort økosystemer – samspillet mellom ulike arter eller ulike næringer – og dermed evnen til å forstå helheter.

Statens fiendebilde
Logikken ser ut til å ha vært omtrent slik: siden det statsdrevne kommunistiske systemet er forferdelig trenger vi ikke noen stat i det hele tatt. Intet imponerende logisk resonnement, men måten nyklassisk økonomisk teori var bygget opp på gjorde det mulig matematisk og vitenskapelig å kunne ‘bevise’ denne påstanden.

Arbeiderpartiet var et statsbærende parti som hadde som strategi både å bygge og å forene landet. Men også Arbeiderpartiets sjel ble sterkt smittet av nyklassisk økonomi. Geografi og teknologisk dynamikk hadde vært variabler, men de forsvant. Det nye Arbeiderpartiet kom til å fokusere på fordelingen av det som allerede var produsert, og dermed mye på skatter og avgifter.

Erna Solbergs regjering har ideologisk fulgt den statsfiendtlige linjen, og Arbeiderpartiet har i forbausende grad diltet etter. Så kom geografien – som heller ikke eksisterer i nyklassisk økonomi – tilbake i fokus. Senterpartiet – partiet som historisk har vært fjernest fra Den kalde krigens høyre-venstre akse – gjeninnførte en forståelse av at både geografi og stat betyr noe.

Baumols lov
Et praktisk problem med å krympe staten er at ‘trærne i skogen’ – ulike næringer – er ulike også i den forstand at de ikke mekaniseres samtidig. Sentralborddamer ble teknologisk overflødige lenge før jordmødrene blir det. Når statlige oppgaver ofte er i profesjoner – slik som politi, sykehus og aldershjem – der produktivitetsendringer iboende er tregere enn i det meste av industrien, og i servicenæringer som banknæringen, vil statens oppgaver vokse som prosent av totaløkonomien. Selv om vi ikke skulle bruke mer av statens tjenester. På fagspråket er denne mekanismen kjent som Baumols lov.

Staten i ny drakt
Det paradoksale er at de som hatet staten mest – nyliberalistene – har laget en ny versjon av staten som det faktisk er mer grunn til å hate enn den gamle. Den gamle staten var bemannet av Weberianske byråkrater som hadde lang erfaring og god dømmekraft. De bebodde et samfunn bestående av ulike individer. I offentlig administrasjon fikk nyklassisk økonomi en åndelig tvilling med navn New Public Management, der tellekantbasert kvantifisering har tatt over, og det ukvantifiserbare – og det skjønn det krever – i stor grad er vekk.

NAV er et nyliberalistisk eksempel
Et eksempel. På 1960-tallet var myndighetene i Norge – i motsetning til f. eks. i USA – så uforsiktige at man godkjente legemiddelet Thalidomid. Dette førte til at 12 i dag gjenlevende ‘prøvekaniner’ fikk sterkt misdannede armer, hofter og rygg. En av de 12 klarte – med enorm viljestyrke – å unngå uføretrygd og skaffet seg et aktivt yrkesliv på 36 år i bedrifter som Siemens og Telenor. Nå klarer ikke den avstivede ryggen mer, og han søkte om uføretrygd. Da må man gjennom en NAV-kvern, og fordi det ikke finnes noen kategori ‘Thalidomid’ eller ‘har ikke armer’ som man kan krysse av på i skjemaet, må denne personen nå gjennom de mest nedverdigende erfaringer i sitt liv. Han blir sendt ut til lagerjobber ment for mennesker som har armer. Det hjerteskjærende ved den nyliberalistiske staten – til tross for mange henvendelser, også til høyeste nivå – er at det ikke lenger finnes noen byråkrat som kan skjære igjennom idiotien og innse at dette menneskets lidelser faktisk er Den norske stats ansvar. Den som hadde mot og krefter til ikke å la seg uføretrygde som ung er den som kanskje ikke får uføretrygd etter et langt yrkesliv.

Ja, noen ganger er det god grunn til å hate staten, men mer den nyliberalistiske enn den tradisjonelle.

Erik Reinert

Første gang publisert i Klassekampen  11. september


Om Erik Reinert:

Kilde: wikipedia

Erik Steenfeldt Reinert, norsk økonom med doktorgrad. Som har spesialisert seg på utviklingsøkonomi og økonomisk historie.

Reinert er seniorrådgiver i tankesmia Res Publica.[1] , fagmedlem i Rethinking Economics i Norge» og grunnlegger av The Other Canon, et nettverk som definerer seg selv som et alternativ til det tradisjonelle økonomimiljøet

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: