Du er her
Hjem > Bøker > Anmeldelse – Éric Vuillard: Dagsordenen. Solum 2019. Oversetter Elin Beate Tobiassen

Anmeldelse – Éric Vuillard: Dagsordenen. Solum 2019. Oversetter Elin Beate Tobiassen

Å gjøre opptakten til 2.verdenskrig mer virkelig enn det faglitteraturens historikere har klart, er et litterært kunststykke.

«Vuillard er eksponent for en tendens i fransk nåtidsprosa, som tar historiefaget ut av universitetet, ut av den akademiske prosaen, og inn i litteraturen. Denne nye formen for historieskrivning nøyer seg ikke med å gjengi fakta, men vil også markere seg som en særegen form for litteratur»: http://solumforlag.no/forfattere/vuillard-éric

Å gjøre opptakten til 2.verdenskrig mer virkelig enn det faglitteraturens historikere har klart, er et litterært kunststykke. I sin bok Dagsorden, har forfatter Éric Vuillard klart det. En liten bok på 115 sider som innholdet 16. korte kapitler. Alle med overskrifter som utvider innholdet i scenene som utspiller seg i kapitlene.

I første kapitel presenteres leseren for tjuefire av Tysklands mektigste industriledere. Ledere som forfatter Thomas Mann har kalt «elendighetens foregangsmenn». Disse tjuefire industriledere er den 20. februar i 1933 invitert til et hemmelig møte med Hermann Göring og Adolf Hitler i Riksdagsbygningen. Målet for disse to er å få industriledere til å gi økonomisk støtte til nazistenes valgkamp. Noe de får. Den største bidragsyteren er stålmagnaten Gustav Krupp, som gir en million mark. Hitlers marsj mot tusen-års rike kan begynne.

Men som forfatteren skriver: «For å forstå ordentlig hva dette møtet innebærer, for å gripe den evige klangbunnen i det, må vi nå nevne disse mennene ved deres rette navn. Det er ikke Günther Quandt, Wilhelm von Opel, Gustav Krupp og August von Finck som befinner seg i riksdagspresidentens palass denne 20 februar 1933, sent på ettermiddagen, det er andre navn vi må si. Günter Quandt er bare et dekknavn, det skjuler seg noe helt annet enn den tykke gubben som sutter på barten, der han sitter lydig på plassen sin ved æresbordet. Bak ham, rett bak ham, finnes det en langt mer ruvende skikkelse, en beskyttende skygge, like kald og ugjennomtrengelig som en statue av stein. Grusom og anonym henger den over Quandt med all sin tyngde og gjør fjeset hans stivt som en maske, en maske som hadde passet bedre til dette ansiktet enn hans egen hud, vi kan tydelig skimte den: Accumulatoren-Fabrik AG, som vi kjenner som Varta, for juridiske personer har jo sine inkarnasjoner og forvandlinger, slik antikke guddommer antok ulike former og i tidens løp forente seg med andre guder.

Dette er altså familien Quandts egentlige navn. Skaperens navn, Günther selv er jo bare en liten skrott av kjøtt og blod, som dere og jeg, og etter ham vil både sønnene og sønnenes sønner sette seg på tronen. For tronen blir stående når den lille skrotten av kjøtt og blod surner i jorden. De tjuefire heter altså verken Schnitzler, Witzleben, Schmitt, Finsk, Rosterg eller Heubel, slik offentlige dokumenter og papirer leder oss til å tro. De heter BASF, Bayer, Agfa, Opel, IG Farben, Siemens, Allianz, Telefunken. Under disse navnene kjenner vi dem. Vi kjenner dem til og med svært godt.» De er her, rundt oss, rett ved siden av oss. De er bilene våre, vaskemaskinene våre, rengjøringsmidlene våre, klokkeradioene våre, husforsikringen vår, batteriet i armbåndsuret vårt. De er overalt, i form av ting. Hverdagen vår er deres. De pleier oss, kler oss, belyser oss, transporterer oss rundt i verden, vugger oss i søvn. Og de tjuefire gubbene som var tilstede i Riksdagsbygningen denne 20. februar, er bare fullmektigene deres, storindustriens geistlige; de er Ptahs yppersteprester. Og de sitter der uberørt, som tjuefire regnemaskiner ved helvetes porter.»

Etter å ha lest dette kapitelet måtte jeg legge fra meg boken. Ordvalget, de historiske faktakunnskapene, beskrivelsen av det psykologiske drama som tegnes opp gjør at det blir vanskelig å verge seg.  Spillet mellom storkapitalen og nazistene er motbydelig og uhyggelig.

Forfatteren avslutter sin historiefortelling om de tjuefire industritoppene vi møter i starten av boken med å fortelle at for dem ble krigen meget lønnsom. » Krupp-konsernet brukte slavearbeidere fra Buchenwald, Ravensbrück, Auschwitz og andre leire. Bayer, BMV, Daimler, IG Farten Gross Rosen, Agfa, Schell, Schneider, Telefunken og  Siemens brukte også slavearbeidere fra konsentrasjonsleire. Sagt med andre ord, storkapitalen legitimerte ikke bare kz-leirene, de profiterte på dem.»

Eric Vuillard skriver  «Sønnen til Gustav Krupp, Alfried får i 1958 krav om oppreisning fra jødene i Brooklyn. I to lange år trenerte han oppreisningen. Forpliktet seg så til at Krupp skal…» utbetale ett tusen to hundre og femti dollar til hver av de overlevende.»…Etter hvert som overlevende begynte å stå frem, minket summen den enkelte ble tildelt. Den ble nedjustert til sju hundre og femti dollar, så til fem hundre. Til slutt, da andre deporterte jøder ga seg til kjenne, fikk de beskjed om at konsernet dessverre ikke var i stand til å imøtekomme flere krav: Jødene hadde kostet for mye.» 

Nevnes bør også, at den psykologiske vinklingen forfatteren har valgt, utvider synsfeltet når det gjelder tyskernes invasjon/overtakelse av Østerrike. Fremstillingen av den østeriske livredde, ettergivende ledelse i møte med Nazi-Tysklands mafialignende, manipulerende forhandlere og deres propagandaapparat, er interessant lesing.

Sitater fra boken:

«I årevis hadde Gustav Krupp leid deporterte fanger fra Buchenwald, Flossenburg, Ravensbrück, Sachsehausen, Aushcwitz og mange andre land». De hadde en forventet levealder på noen måneder.»

«Av seks hundre fanger som ankom Krupp-fabrikkene i 1943, var det et år senere bare tjue igjen»

«Vi må ikke tro at alt dette tilhører en fjern fortid. De er ikke forhistoriske monstre, skapninger som gikk ynkelig til grunne på femtitallet under fattigdommen Rossellini har skildret, eller som strøk med i et nedbombet Berlin. Disse navnene eksisterer fortsatt . Formuene deres er enorme. Selskapene har av og til fusjonert og utgjør allmektige konglomerater.»

https://en.wikipedia.org/wiki/Éric_Vuillard

Gunhild Gjevjon
Gunhild Gjevjon
Bibliotekar, førskolelærer, mor og bestemor. Idemessig platform: Troen på kjærlighetens kraft og den frie ytring. Mål: Redelige og ryddige forhold i Nesoddpolitikken.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: