Du er her
Hjem > Kronikk > Taubanen på Spro ble en utrolig fiasko – den ble prøvekjørt, og lagt rett ned

Taubanen på Spro ble en utrolig fiasko – den ble prøvekjørt, og lagt rett ned

For hundre år siden oppsto drømmen om en stor grisefarm på Nesodden. Spekulantene kjøpte Store Rud gård og bygget en taubane fra sjøkanten og opp til gården. Taubanen ble reist av en norsk ingeniør som senere ble en kjent forfatter, Arthur Omre. Men på grunn av en utrolig feil ble taubanen en katastrofe, og hele prosjektet falt i grus. Det finnes ennå rester av taubanen på Spro.

Det er lett å gjøre feil, – spesielt når arbeidet haster. Skal det gjøres mange beregninger, kan man lett glemme noe viktig. Og store økonomiske drømmer kan gjøre at selv dyktige fagfolk mister oversikten. På Spro ble alt det tekniske korrekt utført, men løsningen som måtte til for å få effektiv stordrift, selve poenget med prosjektet, ble utrolig nok glemt. Dermed falt alt i grus.

Store penger
I årene etter 1916 var det en økonomisk boom i Norge. Alle typer forretninger lønte seg, avkastningen var ofte eventyrlig. Oppgangstiden medførte også store prisstigninger på flere områder, det åpnet for feberhete spekulasjoner.

Kjent, kriminell forfatter
Denne historien utspiller seg for 100 år siden på Spro, litt nord for Fagerstrand. Spesielt morsomt er det at hovedpersonen er en ingeniør som endte opp som en kjent norsk forfatter. Han het Ole Arthur Antonisen og var født i 1887 i Horten.

Antonisen utdannet seg til ingeniør. Han arbeidet mange steder, og blant annet var han flere år i USA. Der fikk den unge norske mannen være med på å bygge sluseportene til Panamakanalen.

Antonisen arbeidet fra 1914 som ingeniør i Norge, men han var ikke heldig med alle sine spekulasjoner, og gikk konkurs. På den tiden var det brennevinsforbud. Det utnyttet Antonisen til smuglervirksomhet. En dag havnet han i et basketak med politiet og måtte sone fengselsstraff for det.

Arthur Omre konstruerte taubanen på Spro

Etter mange turbulente år fikk Antonisen utgitt romanen Smuglere under pseudonymet Arthur Omre. Det ble et vendepunkt. Han byttet navn til Omre og frem til sin død i 1967 fikk han utgitt 25 romaner og novellesamlinger.

Drømmen om mange griser på Spro
Denne underlige historien på Nesodden begynner med at en forretningsmann i Kristiania fikk en lysende ide. Disponent Hjalmar Thorvaldsen hadde bodd syv år på de store ranchene på pampasen i Argentina. Nå var han kommet hjem og ville starte industriell produksjon av kjøtt.

Prisen på svinekjøtt hadde steget fra kr 2,99 per kilo i 1917 til 4,34 i 1918. Det var en eventyrlig prisstigning. Thorvaldsen startet derfor firmaet A/S Norsk Svineavl og kjøpte gården Store Rud på Spro på Nesodden. Den egnet seg godt for svineoppdrett i stor skala.

Grisene trengte fôr og det skulle han sikre med følgende plan: Fôret skulle komme fra matavfall fra Kristiania. En lastebil skulle samle inn avfallet fra restauranter og husholdninger. Så skulle en frakteskute seile avfallet til Humlesekken. Det er en liten odde som ligger litt sør for Søndre Spro brygge. Derfra skulle en taubane frakte avfallet fra Humlesekken til Store Rud. På gården skulle det illeluktende avfallet kokes og bli svinemat. Thorvaldsen tenkte stort, så han ville hente inn argentinere som hadde kunnskap om kjøttproduksjon.

Kartet viser både Humlesekken og Store Rud gård. Kartet er hentet fra Nesoddmarkas venners tur nr 14.

Dampdrevet taubane
Ingeniør Antonisen fikk oppdraget med å bygge taubanen, han hadde erfaring etter å ha bygget flere maskinelle løypestrenger og kabelbaner. Banen skulle være 900 meter lang og løfte avfallet over 100 meter opp fra havoverflaten.

Taubanen sto ferdig i 1918. Det var et stort anlegg med dampmaskin som trekkraft.

Derved var alt klart. Det var bygget driftsbygninger på Store Rud, skogen var ryddet, taubanens master var reist og kablene var strukket.

Så kom den store dagen
Dampmaskinen ble startet. Reimer ble koplet inn. Trekkabelen ble satt i bevegelse og vaggen, beholderen som skulle frakte avfallet opp den bratte fjellskrenten, dinglet ned til båten som lå ved den nye bryggen på Humlesekken. To mann fylte vaggen med avfall. Trekkabelen ble koplet inn igjen, og vaggen ble trukket opp til Store Rud. Der sto det to mann som tømte avfallet over i store kar.

Alt fungerte perfekt. Men alle forsto med en gang at dette var en katastrofe, – en stor fiasko.

Drømmen ble knust
Problemet var at taubanen bare hadde én vagge! Vanligvis har taubaner mange vagger som skal frakte lasten opp. Med bare en vagge kunne det ikke bli stordrift. Det ble altfor lang ventetid mellom hver gang vaggen skulle fylles. De brukte en hel dag på å tømme frakteskipet, mens det hadde gått på bare tre-fire timer å frakte avfallet med hest og kjerre fra Nesoddtangen til Store Rud.

Taubanen ble lagt ned med øyeblikkelig virkning. Drømmen om storstilet svineoppdrett falt i grus. Alle de involverte tapte mange penger. Det ble ikke noe Chicago på Spro.

Bildet er hentet fra turbeskrivelsen til Nesoddmarkas venner.

Det finnes ennå spor etter taubanen. Ta den spennende turen som Nesoddmarkas venner har beskrevet. Da vil du kunne finne noen få rester av rustne bolter, stag og trinser, – over 100 år etter tragikomedien ved Humlesekken.

Kilder:
Espen Sørbye: Ingen vei hjem – Arthur Omre En biografi, Aschehoug 1992
Sopelimen, Nesodden historielags årsskrift 1997
Tur nr 14, Nesoddmarkas venner

Tormod Bjørnstad
Tormod Bjørnstad
Bakgrunn som lærer, forlagsredaktør, daglig leder og konsulent. Opptatt av medvirkning og nye demokratiske modeller i lokalpolitikken. Lang erfaring som amatørmusiker.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: