Du er her
Hjem > Kommentar > Min vei fra Ja til Nei

Min vei fra Ja til Nei

Jeg stemte ja til EF 1972, og til EU i 94. I 72 var jeg skuffet over folkets nei, etter avstemningen i 94 var jeg lettet.

Hogne Hongset, nå EØS-motstander

EU har «løst» oppgaven å hindre ny krig mellom Tyskland og Frankrike. Men EUs utvikling har vært så mye mer. Nasjonalstatenes frihet i indre saker blir stadig mer redusert. Men makten glir ikke bare over til EUs byråkrati, det er verre enn som så. For dette medvirker til at internasjonal kapital får stadig sterkere grep om utviklingen i samfunnet, på bekostning av politisk styring.

Nå vaker EØS-avtalen i den politiske vannskorpa. I tillegg til å sikre markedsadgang, som den nå hvilende handelsavtalen også gjorde, binder EØS-avtalen oss til «de fire friheter»: fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer. Markedsadgang er grunnleggende viktig for et land som Norge. Men EØS-avtalen har også ulemper. Ikke minst på arbeidslivsområdet, stikkord sosial dumping. Og når NHO kunne bruke ESA til å overkjøre norsk høyesterett, var min grense nådd.

Det er likevel en annen del av den politikken som har bygd opp til at jeg har skiftet mening om EØS: energipolitikken. Det moderne Norge er bygd på den unike vannkraften. Men norske myndigheter har i realiteten gitt fra seg styringen av energipolitikken. Det skjedde gjennom etableringen av energiloven i 1990, en lov som er blitt misbrukt. Problemet er at det ikke er butikken Norge som tjener på det som har skjedd i ly av loven, men kraftbransjen. (Det velkjente argumentet om at overskuddet går jo til eierne, som er samfunnet, er tilslørende. Økt overskudd i kraftselskapene når prisene stiger, er ikke nasjonal verdiskaping, det er flytting av penger fra forbrukerne til kraftprodusentene.)

Direktørene kom godt ut av den nye politikken. Allerede i NVEs 75-års jubileumsbok i 1996, skrevet av historikeren Lars Thue, står dette: «Nå ville energiloven gi friere spillerom for energiverkenes ledere. En forventet overgang til aksjeselskap ville både gi større frihet fra politisk innblanding, og større muligheter til å bedre energiverkets lederlønninger.»

Bransjen har fått presset fram mange koblinger til energimarkeder utenfor Norge, med høyere strømpriser som resultat. Vi har behov for forbindelser til utlandet, fordi nedbøren varierer. Vi importerer i tørrår og eksporterer i våtår. Men dette har en «bieffekt». Det er som når en pasient risikerer blodpropp. Da gir legen et blodfortynnende medikament, med klar beskjed om doseringen. «Tar du for lite, risikerer du blodpropp uansett, tar du for mye kan du dø av den minste blødning.» Vår utfordring var å håndtere variasjon i nedbør, og finne riktig «dosering» av forbindelser til utlandet. Dette nivået nådde vi i 1993, da den tredje sjøkabelen til Danmark ble tatt i bruk. Alle forbindelser etter det er «overdoser». Det gjelder kabelen til Nederland og enda en til Danmark. Nå kommer to giga-kabler, til Tyskland og England. Og bransjen vil ha mer, aktuelt nå er NorthConnect til Skottland. Den avgjørelsen skjøv Freiberg ut til etter valgt, så gjett hva den blir.

Vi har allerede kapasitet mer enn nok for å eksportere alt overskudd. Så hva skal finansiere nye kabler? Svaret er flaskehalsinntekter. Det betyr å handle strøm begge veier i kablene, styrt av variasjon i strømprisene i hver ende av kablene. Dette blir, helt feilaktig, markedsført som et klimatiltak. Vi skal bli «Europas batteri». Dette er «hvitvasking» av det reelle formålet med nye kabler: At prisen skal opp, i Norge! For det er her kraftselskapene selger all strøm, enten inn på NordPool, eller til storkunder direkte. Dessverre har Statnett, under Auke Lont, blitt en lydig eksekutør av den kabel-politikken kraftbransjen vil ha.

Stigende strømpriser rammer hardest i konkurranseutsatt sektor, spesielt prosessindustrien. Den har opp til 40% av kostnadene knyttet til energi, og kan bli presset ut av landet. Det vil ha katastrofale konsekvenser for en lang rekke lokalsamfunn. I tillegg til de som mister jobben i metallindustrien, ryker i snitt 3-4 arbeidsplasser i leverandørindustri og offentlig sektor. Den delvise CO2-kompensasjonsordningen som i dag gjelder for prosessindustrien vet ingen framtiden til. De to kablene som nå kommer, øker kapasiteten mot EU med ca 45%. Kommer NorthConnect, blir økningen ca 70%. Økende CO2-priser vil drive prisene videre opp, høyst trolig til nivåer prosessindustrien vår ikke vil tåle.

Utenfor EØS kan Norge drive den arbeidslivspolitikken vi selv vil ha. Og vi kan styre energipolitikken selv. Ingen tror for alvor at vi mister markedsadgang til EU om vi går ut. Det vil komme en god del praktiske tilpasninger som må løses, noen kompliserte saker også. Men det klarer vi å håndtere.

Det er urealistisk å grave opp de kablene som er lagt og legges, men utenfor EØS kan vi styre bruken av dem politisk slik at prisnivået i Norge tjener norske fellesinteresser, og ikke kraftbransjens særinteresser. Samtidig kan markedsmekanismene fullt ut som nå styre energimarkedet innenlands.


Hogne Hongset
Hogne Hongset

Hogne Hongset var 20 år i skoleverket, derav 10 år som rektor i en ungdomsskole. Etter det 20 år i oljeindustrien, de siste ti årene en av informasjonssjefene i daværende Statoil. Etter det igjen 10 år som spesialrådgiver i LO-forbundet Industri Energi. Han har gitt ut seks spenningsromaner med tematikk fra olje-og energibransjen, den siste «Vindbaroner» i 2019.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: