Du er her
Hjem > Aktuelt > Logg inn, fyll ut, fall på kne

Logg inn, fyll ut, fall på kne

NAV: Først fikk jeg kreft og senskader. Så begynte kampen jeg ikke var forberedt på, mot et helt ugjennomtrengelig system. På biblioteket spør de: «Unnskyld, men jeg må bare spørre: får man ikke gjort sånn her på NAV?»

Jeg hørte et intervju med den svenske dirigenten Herbert Blomstedt, som jobber verden rundt i en alder av 92. Han ble spurt om det var sin sunne livsførsel han kunne takke for god helse langt opp i alderdommen. Men Blomstedt takket genetisk flaks: Hans bror hadde samme oppvekst, høy utdannelse og plettfri livsførsel – og elendig helse. Livet kan spore av for oss alle. Og der, i fallet, møter du deg selv i dør etter dør.

«Kan hun ikke bare ta seg sammen?» «Det har jo noe med innstilling å gjøre» «Er du egentlig så syk som du tror?» Jeg sier det til meg selv, jeg tenker det om andre, og andre tenker det om meg. NAV-skandalen var en bombe. At den norske stat har fengslet uskyldige folk i årevis, er rystende. Men Elin Ørjasæter og Geir Pollestad sier høyt det mange tenker: De visste jo ikke at loven ga dem rett til å reise. De visste at de gjorde noe galt og reiste til Syden likevel. For skattepengene mine. Nå blir det fritt frem for at langtidssykmeldte kan dra på heisatur til Syden, klagde Ørjasæter i Nettavisen.

Jeg fikk påvist kreft i 2014. Etter behandlingen ble jeg kreftfri, men fikk flere senskader. Den mest invalidiserende er ekstrem fatigue som gjør at kroppen ikke tåler aktivitet særlig mye lenger enn en time eller to. Takket være oppmerksom arbeidsgiver kom jeg trygt over på AAP da sykepengeperioden var over i 2015. Inntekten ble redusert til 2/3 av lønna fra året før jeg ble syk, og jeg måtte begynne å levere meldekort hver 14. dag, året rundt. Der må jeg rapportere antall timer gjennomført lønnsarbeid hver dag i foregående to-ukersperiode og huke av for hvilke dager jeg har gjennomført avtalt aktivitet. Avtalt aktivitet var, etter legens forordning, hvile og vanlig hverdagsliv.

I meldekortet må man først svare på noen spørsmål. Et av dem er: «Har du vært forhindret fra å ta arbeid eller gjennomføre avtalt aktivitet fordi du har vært for syk?» Hver eneste uke siden da har jeg vært for syk til å jobbe. Men min veileder fra NAV sa at her skulle jeg ikke huke av for «Ja», for det ville utløse en rekke tilleggsspørsmål. Så jeg har krysset for «Nei», selv om det er feil og jeg må signere elektronisk på at jeg vet jeg kan bli politianmeldt hvis jeg gir uriktige opplysninger. Skjemaet passer ikke til livet, og NAV vet det.

Et annet av spørsmålene lyder: «Har du hatt ferie eller fravær slik at du ikke har kunnet ta arbeid eller gjennomføre avtalt aktivitet?» Ingen spørsmål gjelder om man har vært i utlandet. Greit å vite for de som tror ofrene løy om at de var i utlandet da de leverte meldekortet fra Spania. Vilkårene for AAP står i vedtaksbrevet. Jeg må gi NAV beskjed blant annet om jeg skal på ferie eller reise til utlandet. Hva er «ferie» i en hverdag uten jobb? Skal jeg si fra til NAV hver gang jeg overnatter utenbys? Kanskje har jeg hatt flaks med stikkprøvene, for jeg har vært flere turer til Danmark og Sverige uten å søke om lov, og ikke blitt straffeforfulgt. Gjennom disse fire årene underlagt NAV, har jeg opplevd en etat som er blitt mer og mer utilgjengelig og kontrollerende.

NAV har glemt hvem de er til for og hvorfor. AAP-regimet med sine hyppige meldekort virker laget for autoritær oppdragelse av uregjerlige tenåringer etter modellen «Hvis du ikke står opp og rydder rommet ditt, får du ikke lommepenger». I 2016 var jeg så dårlig at jeg ikke kunne jobbe noe. Meldekortet gikk derfor ut på å huke av 14 kryss for gjennomført hvile og hverdagsliv. Men man må huske om det er 1 eller 2 uker siden sist man gjorde dette, og logge på med Bank-ID, som betyr at man må finne fram pc, et skrapekort med koder, skrape, taste mange siffer. Først i 2017 ble jeg frisk nok til å skaffe meg Bank-ID på mobil. Bare den som har vært skikkelig syk, skjønner hvor uoverkommelig slikt kan være. Jeg mistet titusenvis av kroner fordi jeg ikke klarte å telle uker og glemte å levere meldekortet i tide. En dag for seint ute, og NAV trekker en dags AAP, en uke for seint ute, og du mister to ukers AAP. Ingen nåde.

Etter ni måneder fikk jeg vite av sosionomen på Radiumhospitalet at man kan søke om fritak for meldekort. Hvilke varselklokker bør ringe høyest i NAV: De som varsler om at meldekort er levert fra en utenlandsk IP-adresse, eller de som varsler om at en pasient som er for syk til å jobbe noe, gjentatte ganger leverer meldekort for sent og mister penger hun har krav på?

Jeg har søkt NAV om å beholde AAP i utlandet to ganger, første gang våren 2017. I møte med NAV-veileder nevnte jeg at vi skulle til Frankrike, og fikk vite at jeg måtte søke om å beholde AAP i utlandet, men at det kunne hun innvilge. Hun noterte det ned på saken min der og da. Jeg følte meg umyndiggjort, men prosessen var grei. Neste gang var høsten 2017. Da hadde digitaliseringen tatt fart i NAV, og all kommunikasjon med veileder skjedde i en digital aktivitetsplan bak en innloggingsmur. Jeg skrev i dialogboksen hvor og når vi skulle reise og ba om å få beholde AAP i disse to ukene. Nå var det ikke like enkelt. Svaret var at jeg måtte søke via en link. Linken ledet til en krøkkete utfyllingsprosess som krevde nedlasting av ny programvare, flytting av dokumenter via minnepinne, printing og scanning. Det tok meg to dager og alle krefter. Informasjonen skjemaet ba om, var hvor og når jeg skulle reise. Akkurat det samme som jeg hadde opplyst om i dialogboksen.

I vinter skulle jeg ha et møte med veileder som ble avlyst fordi hun ble syk. Etter et par dager prøvde hun å ringe meg flere ganger, men jeg rakk ikke telefonen. Man kan ikke ringe tilbake direkte til veileder. Jeg ringte NAVs kontaktnummer og ba sentralbordet om å bli satt over. Veileder var i et møte, og jeg forklarte hva det gjaldt og ba sentralbordet gi henne beskjed om å ringe meg før kl 1430. «Nei», sa sentralbordet, «det må du skrive i dialogboksen i aktivitetsplanen på Ditt NAV.» «Men da må jeg åpne pc’en og logge inn», sa jeg, «nå snakker jeg jo med deg. Har du teknisk mulighet til å gi henne denne beskjeden?» «Jaaa», hun dro på det og hørtes usikker ut, «men vi får ikke lov til det. Vi har fått streng beskjed om at all kommunikasjon skal skje i aktivitetsplanen på Ditt NAV.» Slik virker NAVs kanalstrategi.

Etter AAP-innstrammingen har jeg sett andre som fikk AAP samme år som meg, miste stønaden. Jeg fikk vite at det ikke gjelder meg. Jeg tenkte at de som mista AAP i vår, må ha gjort noe feil. Prosessen fram mot min egen arbeidsavklaring og søknad om uføretrygd var spikeren i kista for tilliten til NAV. Denne prosessen begynte i november 2018 og gikk tregt etter at NAV nok en gang byttet min veileder i februar. I mai og juni spurte jeg hva som skjedde med arbeidsavklaringen, og fikk svar om at jeg lå i saksbunken. Tre ganger denne våren fikk jeg skriftlige forsikringer om at jeg har AAP til 16. september. I juni skrev veileder at det gikk mot ferietid. Jeg svarte at det går mot ferietid for meg også, og at jeg bare engster meg for om jeg plutselig er for sent ute med noe. I svaret på denne meldingen opplyser veileder om gangen videre: «Vi skriver en arbeidsevnevurdering, du får så beskjed om å søke uføre. I påvente av behandling av uføresøknad blir AAP forlenget i inntil åtte måneder etter den 16. september 2019.» Dette var 20. juni. Vi skulle være fire uker på hytta i Nord-Norge i juli. Tre kvarter med bil fra Bodø og 15 minutter til fots på sti. Mannen min dro i forveien mens jeg og datteren vår skulle ta toget fra Oslo tirsdag 2. juli.

Mandag 1. juli skal jeg pakke. Jeg har to timer til nødvendig hvile alene. Da får jeg to sms’er fra NAV. Den ene er link til arbeidsevnevurderingen. Den andre er link til beskjed om at det nå er åpnet for at jeg kan søke om uføretrygd. «Vi ber om at det gjøres innen to uker fra i dag av», står det, og «Skjema finnes her. Det sendes elektronisk». To uker?? Jeg klikker på linken, og får beskjed om at jeg ikke kan søke elektronisk siden jeg har barn under 18 år. Men printeren vår virker ikke. Jeg tenker at jeg kan fylle ut hjemme og printe i Bodø. Etter å ha brukt en time på utfylling, strander forsøket når et av skjemaene må ha arbeidsgivers underskrift. Jeg er helt utslitt og skriver til veileder at jeg ikke rekker dette før jeg er hjemme fra ferie, men prøver likevel neste formiddag å sende bare elektronisk søknad om uføretrygd uten vedlegg. Det går ikke. Jeg sender beskjed om dette til veileder, og sier jeg må søke når jeg er hjemme fra ferie. To dager senere er vi framme på hytta, og utpå dagen ringer det fra en annen del av NAV. Mannen sier at jeg har fått en melding fra NAV som de ser jeg ikke har lest, så han leser den opp for meg:

«4. juli 2019, kl. 07:42. Hei, Guro. Når du har avklart med din veileder lokalt har du 14 dager til å sende søknad om uføretrygd. Hvis ikke kan du risikere stans i Arbeidsavklaringspenger. Søknad om uføretrygd må sendes med brevpost dersom du har barn under 18 år. Dette kan skrives ut fra NAV- kontor, bibliotek etc.»

Den stakkars budbringeren fra NAV får høre min ærlige mening om en veileder som ikke hører fra seg på 5 måneder før han åpner for å sende inn søknad 1. juli, når AKS og barnehager stenger og alle drar på ferie, og gir meg en 14-dagers frist. Jeg har ennå ikke oppfattet at de faktisk truer med å ta fra meg AAP. «Jaja, jeg noterer det du sier her», sier mannen, «men du skal vel til byen for å handle mat en gang, og kan printe ut søknaden da?». Like etterpå får jeg en sms med beskjed direkte fra veileder: «Søknad må sendes innen 14 dager, vedlegg kan ettersendes. Du risikerer stopp i AAP hvis 14 dagers fristen overskrides». I løpet av en 8 måneders prosess med å få sende søknad om uføretrygd har ingen i NAV fortalt meg at det kommer en absolutt 14-dagers frist. Og siden NAV ikke driver med tomme trusler, må jeg kjøre til Bodø for å søke om uføretrygd, og håpe min onkels printer virker. Det gjør den ikke. I valget mellom NAV-kontor, bibliotek og «etc», velger jeg Stormen bibliotek som er i gangavstand. Bibliotekaren sier at det er lettest om jeg sender dokumentene til henne på mail. Dette går langt over privatlivets grenser, men jeg har ingen krefter til overs, jeg skal jo være trygg sjåfør tilbake til hytta. Jeg ber henne slette mailen etterpå, og ser hvordan dokumentet med den store overskriften «SØKNAD OM UFØRETRYGD» dekker skjermen på skrankens store stasjonære pc, synlig for alle rundt. Tre bibliotekarer stirrer på skjermen i lange minutter, og jeg tenker at dette er langt mer invaderende enn en koloskopi. Bibliotekaren overrekker meg arkene og sier forsiktig: «Unnskyld, men jeg må bare spørre: får man ikke gjort sånn her på NAV?» Hun får en tirade om plutselige 14-dagersfrister, og unnskylder seg veldig, «Det er bare det at det er så mange som kommer her og vil printe NAV-ting», sier hun. NAV-kontoret i Bodø er åpent fra 11 til 14, og NAVs digitalisering forutsetter at alle har fungerende printer hjemme.

Å bli kronisk syk og arbeidsufør er også en identitetskrise. Hvem er jeg nå? Jeg pleier å svare «Jeg er egentlig forsker». Hvor lenge kan jeg svare det? Trygdemottakere omtales enten som svindlere eller som «de svakeste blant oss», «nederst på rangstigen» eller «samfunnets bunnsjikt». Det er rart å havne der etter å ha tilhørt eliten så lenge. Men trygdesystemet er vårt felles sikkerhetsnett. Bunnsjiktet er tykt og mangfoldig og favner alle som ikke har oppspart familieformue å leve av hvis sykdom rammer hardt. Det falt meg aldri inn at kreften skulle endre livet mitt så drastisk. Jeg tenkte utfallet sto mellom død og levende. Jeg var ikke forberedt på min egen reaksjon da fastlegen foreslo å søke om uføretrygd. Tanken på å bli uføretrygda uten en synlig skade var uutholdelig. Det er så skambelagt at jeg nesten ikke orker å skrive denne teksten. Men nå skriver jeg i solidaritet med de som er blitt stemplet som svindlere.

Et annet medieoppslag har festet seg, en VG-artikkel fra 2017 med tittelen «Ny forskning: Slik får du bedre selvfølelse». På den tiden hadde jeg følt meg verdiløs så lenge at jeg gjerne ville ha noen tips. Og hva var de viktigste faktorene? Å ha god helse og ikke være ufør. Takk ska’rru faen meg ha, som vi sier her nede i samfunnets bunnsjikt.

Guro Aandahl (Publisert i Klassekampen første gang 14. nov. 2019)


OM:
Guro Aandahl, født 1973, er ansatt som forsker ved By- og regionsforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet. Hun har en PhD i samfunnsgeografi og har tidligere jobbet ved Cicero Senter for klimaforskning og Senter for utvikling og miljø ved UiO. Hun er rammet av senskader etter kreft og har vært sykmeldt siden 2014 og mottatt AAP i fire år.

Legg igjen en kommentar

Top
%d bloggere liker dette: